Vi fortsetter å undersøke ideene bak den utrolige forandringen som både grunnskolen og høyere utdanning har gjennomgått i etterkrigstiden. Bak de teoriene som helt dominerer humaniora, står de såkalte postmodernistene med ideer som for en stor del vokste ut fra marxismen.
(Les del 41 - eller start med del 1)
Ideologi er et nøkkelbegrep innen marxistisk-påvirket humaniora. Marx samlet moral, religion og metafysikk under termen "ideologi". Han anså at den dominerende ideologien i et klassebasert samfunn var den herskende klassens ideologi og at deres verdier ikke reflekterte virkeligheten, men snarere det motsatte.
Ifølge 1900-tallets nymarxisme ansees ødeleggelsen av kultur som et nødvendig skritt i revolusjonen, og i litteraturen florerer det med referanser til "ideologi" i denne forstand. Den ungarske marxisten Georg Lukács definerte ideologi som "falsk bevissthet", til forskjell fra ens virkelige "klassebevissthet". Den franske marxisten Louis Althusser la fram konseptet "ideologiske statsapparater" som inkluderer religion, utdanning, familie, jus, politikk, fagforeninger, kommunikasjon, kultur og så videre som skulle fungere i samspill med det brutale egentlige statsapparatet.
Den eneste akseptable veien videre blir dermed en total avvisning og ødeleggelse av den eksisterende kulturen.
Dette ideologikonseptet inneholder listig sofisme (Store norske leksikon: "bevisste feilslutninger og spissfindigheter"). Hvert samfunn eller system har mangler som man bør være oppmerksomme på, sette ord på og rette opp. Men Althusser og andre marxister bryr seg ikke om spesifikke problemer. I stedet forkaster de systemet som helhet, basert på at der er en struktur som er etablert og opprettholdes av herskerklassen for å beskytte deres interesser.
Mistanke er et viktig aspekt ved den marxistiske fikseringen av ideologi, og man kan se det i Althussers kompliserte ideologiske kritikk. I stedet for å undersøke de faktiske verdiene av et argument, så behandles det ideologisk gjennom å anklage avsenderen for å ha skjulte hensikter eller ha "feil klassebakgrunn". På engelsk kalles denne uærlige debatteknikken for "poisoning the well” (forgifte brønnen). Akkurat som man ikke kan drikke vann fra en forgiftet brønn, blir en persons meninger, ifølge denne logikken, uakseptable fordi deres karakter anses som mindreverdig, uansett hvor rimelige eller logiske de måtte være. Slik kan man karakter-myrde en person med rykter eller lignende for å nøytralisere ham i debatten.
Althussers overordnede konsept, de "ideologiske statsapparatene", gjenspeiler kommunismens ekstreme forakt for det menneskelige samfunnet; den eneste akseptable veien videre er altså total avvisning og ødeleggelse av den eksisterende kulturen. Dette er en manifestasjon av kommunismens virkelige mål; å utrydde menneskelig kultur.
Det marxistiske begrepet "ideologi" hviler på en abstrakt, generalisert og falsk premiss, og hensikten er å kvitte seg med tradisjonell moral. Marxistene maskerer sine sanne hensikter gjennom å uttrykke moralsk indignasjon. På denne måten har de lurt og påvirket en mengde mennesker.
Postmoderne marxisme
Etter 60-tallet skapte en gruppe franske filosofer det som skulle bli det mektigste ideologiske våpenet for marxismen og kommunismen i amerikanske akademia. De viktigste representantene er kanskje Jacques Derrida og Michel Foucault, og statistikken gir et bilde av hvor innflytelsesrike de er. I 2007 var Foucault den mest siterte forfatteren innen humaniora med 2.521 siteringer. Derrida var på tredjeplass med sine 1.874 siteringer. Slektskapet mellom postmodernismen og marxismen er blitt observert. Vi synes at det er på sin plass å omtale denne tankeskolen som postmodern marxisme.
At språk bærer på tvetydige og mangefasetterte meningslag og at en tekst kan tolkes på ulike måter, er noe som har vært allment kjent siden i hvert fall de gamle grekerne eller det førkeiserlige Kina.
Derridas teori om dekonstruksjon kombinerer ateisme og relativisme på en kompleks måte og overdriver språkets tvetydighet for å bryte ned selv tekster som har et klart og tydelig definert innhold.
I motsetning til konvensjonell ateisme, uttrykte Derrida seg på filosofiens språk. Dette førte til at hans synspunkter ikke bare er destruktive i forhold til tanken på en gud, men også i forhold til begreper som rasjonalitet, autoritet og mening knyttet til tradisjonell tro. Teoretikere som følger i Derridas fotspor, dekonstruerer disse begrepene. Dekonstruksjonsteori, med sin ferniss av intellektuell dybde, lurte mange mennesker og fikk enorm spredning innen humaniora. Den ble et av kommunismens mest potente verktøy for å ødelegge tro, tradisjon og kultur.
Michel Foucault var i en periode medlem av Det franske kommunistpartiet. Essensen i hans teorier kan beskrives som at det ikke finnes noen sannhet, bare makt. Ettersom makten monopoliserer retten til å tolke sannheten, er alt som gjøres krav på, sant, faktisk hykleri og ikke troverdig. I boken "Surveillance and Punishment" (Overvåkning og straff) stiller Focault følgende spørsmål: "Er det overraskende at fengsler ligner fabrikker, skoler, brakker, sykehus som igjen ligner fengsler?" Ved å likestille helt nødvendige samfunnsinstitusjoner med fengsler og oppfordre folk til å gjøre opprør mot disse "fengslene" viser Focault hvor usosiale teoriene hans er.
Bevæpnet med dekonstruksjon, Foucaults teorier og kritisk teori har forskere stigmatisert tradisjon og moral ved å relativisere alt. De drives av aksiomer som: "Alle tolkninger er feiltolkninger" eller "Det er ingen sannhet, bare tolkninger". De har relativisert forståelsen av grunnleggende begreper som sannhet, godhet, skjønnhet og rettferdighet for så å kaste dem ut som søppel.
Unge studenter som akkurat begynner innen humaniora eller samfunnsvitenskap, tør ikke å sette spørsmålstegn med lærernes autoritet. Å holde sinnet klart under et konstant ideologisk bombardement, er enda vanskeligere. Når man først har styrt tenkemåten deres mot postmoderne marxistisk teori, er det vanskelig å få dem til å tenke i andre baner. Dette er en viktig årsak til at kommunistisk ideologi har kunnet løpe amok innen humaniora og samfunnsvitenskap.
De har relativisert forståelsen av grunnleggende begreper, som sannhet, skjønnhet og rettferdighet
Bruk av nye fagfelt for ideologisk infiltrasjon
I et sunt samfunn ville studier av kjønn og rase bare ha vært et tegn på et rikt, dynamisk og akademisk miljø. Men etter 60-tallets motkultur anvendte radikale krefter disse forskningsgrenene til å spre sine venstre-ideer på universiteter og forskningsinstitutter.
Et grunnleggende premiss for kjønnsvitenskap og andre feministiske retninger, er at kjønnsforskjeller primært ikke er et resultat av biologiske forskjeller, men er sosialt konstruert. Ifølge disse teoriene har kvinner som gruppe lenge blitt undertrykt av "patriarkatet", og de ønsker å bevisstgjøre dette, men også å forandre samfunnet ut fra disse teoriene.
University of Missouri er et typisk eksempel fra USA. Der har de utformet sine kurs for å se problemstillinger rundt feminisme, litteratur, kjønn og fredsforskning ifølge venstresidens perspektiv. For eksempel holder de et kurs som heter ”Outlaw Gender” (Lovløst kjønn), der kjønn blir sett på som "kunstige kategorier produsert av en bestemt kultur" i stedet for noe som er produsert av naturen. Studentene presenteres bare for ett perspektiv; det som fokuserer på kjønnsbasert undertrykkelse og diskriminering av overskridende kjønnsidentiteter.
Som vi diskuterte i kapittel fem, hadde kommunistiske infiltratører en stor innvirkning på fredsbevegelsen etter andre verdenskrig. I løpet av de siste tiårene har et nytt emne, freds- og konfliktforskning, dukket opp på amerikanske universiteter. Forskerne David Horowitz og Jacob Laksin studerte over 250 organisasjoner som hadde en eller annen form for kobling til dette forskningsfeltet. De konkluderte med at disse organisasjonene primært var politiske og ikke akademiske og at målet deres var å rekruttere studenter til venstresidens fredsbevegelse.
Horowitz og Laksin siterer den populære læreboken ”Peace and Conflict Studies” for å demonstrere dette feltets ideologiske motiv. I læreboken brukes det marxistiske argumenter for å forklare problemene med fattigdom og sult. Forfattere fordømmer jordeiere og personer som handler med jordbruksprodukter og hevder at deres grådighet har ført til at hundrevis millioner mennesker har sultet i hjel. Poenget med dette forskningsfeltet er å unngå vold, men det finnes en slags vold som forfatterne ikke motsetter seg, men tvert imot hyller, nemlig volden som utøves i den proletariske revolusjonens navn.
En avsnitt fra ”Peace and Conflict Studies” lyder: "Cuba er langt fra noe paradis på jorden, og visse individuelle og medborgerlige rettigheter er enda ikke utbredt. Cubas tilfelle indikerer likevel at voldelig revolusjon iblant kan resultere i generelt forbedrede levekår for mange mennesker". Boken nevner ingenting om Fidel Castros diktatur eller de katastrofale resultatene av den cubanske revolusjonen.
Akademisk virksomhet skal være objektiv og ikke ha politiske agendaer. Disse nye akademiske feltene har inntatt en ideologisk holdning: Lærere innen kjønnsvitenskap må bekjenne seg til feminismen, og lærere innen ”Black Studies” må tro på at afroamerikanernes politiske, økonomiske og kulturelle problem helt er resultat av diskriminering fra det hvite majoritetssamfunnet. De er der med andre ord ikke for ubetinget å søke sannheten, men for å fremme et visst ideologisk narrativ.
Disse nye forskningsfeltene ble skapt av personer som arbeidet under påvirkning av kommunistisk ideologi. Målet er å piske opp og øke konflikter blant ulike grupper og vekke hat for å bane vei for en voldelig revolusjon. De har en begrenset relasjon til menneskene de faktisk hevder å representere, slik som afroamerikanere eller kvinner.
Les Del 43.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
