Når vi lytter til de ulike verkene i Vivaldis fiolinkonserter, "De fire årstidene", fornemmer vi en gjentakende, underliggende kraftkilde. Enten vi hører en langsom eller en rask sats eller om musikken går i dur eller moll, brenner det en flamme som skinner i bakgrunnen av musikken. De fire årstidene består i:

Våren (La primavera) i E-dur, Sommeren (L'estate) i G-moll, Høsten (L'autunno) i F-dur og Vinteren (L'inverno) i F-moll.

Noen ganger er denne flammen svak og stille, som et lys i et vindu sett fra vinterkulden. Noen ganger er den mildt varmende som en vårbris og andre ganger er den  brennende het som i lidenskapens ild. Denne flammen er Vivaldis utømmelige livsopplevelse, som han i alle de fire fiolinkonsertene ikke bare deler med oss, men han bringer den til oss og vekker oss dermed opp av søvnen.

Alle suitene i Vivaldis "Årstidene" inviterer oss til å vekke det beste i vårt indre til live igjen. I "Vårens" første sats som gir en festfølelse i åpningssekvensen, inviteres vi til å gjenoppleve den rike gleden i vårens tilbakekomst.

Med en bemerkelsesverdig naturlighet setter Vivaldi alle nyanser av denne gleden i bevegelse i oss gjennom vekslingen mellom jordnær dans, eterisk, svevende fuglesang og vårbekkens milde sus.

Men hvordan skaper Vivaldi egentlig denne henførende vakre og rike musikken? Hva er hemmeligheten med det musikalske håndtverket hans? Det er vanskelig å gi et eksakt svar, men vi kan prøve oss på noen delsvar.

Les mer

Hvordan menneskekroppen kan påvirkes av månen

Din egenart er ikke din svakhet. Den milde styrken til høysensitive menneske

En betydelig del av storheten i Vivaldis "Årstidene" ligger i at den musikalske retorikken er så perfekt proporsjonert at vi ikke fornemmer den som retorikk, men som en direkte tiltale.

Dette fenomenet henger igjen sammen med de ofte forbløffende enkle virkemidlene Vivaldi bruker. De melodiske motivene hans er korte, men de er gjennomgående så kraftfulle at man føler at de ønsker å vende tilbake. Det gjør de en rekke ganger, og vi gleder oss over det.

Kontrastene i musikken er like enkle. Vivaldi veksler ofte mellom oppadgående og nedadgående bevegelser som gjentas skrittvis i såkalte sekvenser.

Det er akkurat i kombinasjonen av enkle motiver og sekvenser vi finner kjernen i det mesterlige i Vivaldis musikalske mesterverk. Vivaldi fornemmer nemlig i "Årstidene" alltid akkurat det øyeblikket da et melodisk motiv har nådd sitt fulle potensial. Da veksler han sømløst over til en annen musikalsk bevegelse som perfekt kompletterer den foregående.

Vår opplevelse og forståelse av Vivaldis mesterverk gir oss et viktig innspill til hvordan andre komponister i ulike tonale epoker skal bedømmes. Som regel kan en komponists evne til å bli fremragende bedømmes ut fra hans evne til å forstå hvordan og hvor langt hans egne musikalske ideer kan og bør utvikles.

Magnus Løwendahl. Musikk-kritiker [email protected]