Basert på den tidligste overlevende historiske kilde om Alexander den store, Diodorus Siculus (90–30 før Kr.), har vi sett på de definerende karaktertrekkene som gjorde Alexander stor i løpet av mesteparten av hans korte liv. Dette var hans egenskaper i forhold til å bygge brorskap med sine menn, å vise god oppførsel - selv overfor de han erobret - og å ha tro på gudene. Nå skal vi se hvordan disse egenskapene utspilte seg i de siste kapitlene av heltens ekstraordinære liv.
Alexanders nedgang og død
Alexander døde 32 år gammel, ikke lenge etter hjemkomsten fra sine erobringer. Det er en stor betydning ved hans tidlige bortgang. Det var som om han ble sendt til jorden på grunn av sine erobringer, fullførte sitt oppdrag, og avgikk ved en tidlig død på en svært lignende måte som det Jesus Kristus gjorde, som også døde i 32 års alderen.
Aller viktigst, samstemmer Alexanders død med hans overtredelse av alle hans tre edle dyder: hans omfavnelse av brorskap, gode manerer og tro. Da han hadde beseiret den persiske herskeren Darius III og effektivt beseiret det persiske herredømmet, endret Alexanders karakter seg gradvis til det verre.
Hele Alexanders liv hadde dreid seg om dette ene formålet - å erobre verden - ved fullførelsen av dette, så han ingen grunn til å la være å slappe av og nyte livet. Det eneste problemet var at det ikke syntes å være noen tvingende grunn til å stoppe å nyte tilværelsen.
Fellesskapet han hadde med sine kampfeller makedonierne og grekerne, ble brutt da han bestemte seg for å erobre landområder lenger inn i India. Dette gjorde han for å samle større ære for det persiske riket han nå hersket over, men det førte til at han tok mennene sine enda lenger vekk fra hjemmene sine.
Han prøvde også å selge inn sin nye tittel, "Ammons sønn"‚ som betyr "Guds sønn". Dette hadde ikke noen betydning for hans egne menn, bare for perserne.
Diodorus forklarer: «Makedonerne hadde ikke bare gjort mytteri da de ble beordret til å krysse Ganges-elven, men de var ofte uregjerlige når de ble kalt inn i en forsamling og latterliggjorde Alexanders overbevisning om at Ammon var hans far».
I dette eksempelet ser vi også en overflod av gode manerer for å bli likt av hans persiske tilhengere som nå gjerne ville smigre ham.
Disse overdrivelsene demonstrerte nedgangen i Alexanders karakter, og var i sin effekt, lik vekst av kreftceller eller av mugg - det vil si en negativ vekst. Han hadde gått fra å stå for god oppførsel, og å respektere skikkene til de han erobret til til slutt å ta dem til seg som sine egne, og kaste vrak på de greske skikkene som hadde næret ham i størstedelen av livet hans. Diodorus klargjør endringene, fra å begynne å bære persiske klær til å fremme persere fremfor grekere, til å ta 360 konkubiner til å bruke seg på.
"Det virket for Alexander som om han hadde oppnådd målet sitt og nå hersket over sitt rike uten noen konkurranse, og han begynte å imitere den persiske luksusen og den ekstravagante fremtoningen til de asiatiske kongene. Først innsatte han overordnede av asiatisk herkomst i hoffet sitt, deretter beordret han de mest fremstående personene til å opptre som vaktene hans; blant disse var Darius' bror Oxathres. Så satte han på seg det persiske diademet, og kledde seg i den hvite kjortelen og det persiske 'sash'. ... Han ga kapper med purpur-kanter til de som fulgte ham, og lot hestene bære persisk seletøy. I tillegg til alt dette, tok han til seg flere konkubiner på lignende vis som Darius, i et antall ikke mindre enn dagene i året og av uvanlig skjønnhet, idet de var plukket ut blant alle kvinner i Asia. Hver kveld paraderte disse rundt sofaen til kongen, slik at han kunne velge den han ville ligge med den natten. ... Mange bebreidet ham dette, men han stilnet dem med gaver."
I det han sank ned i bunnløs nytelse og hva som må ha fremstått som degenerasjon for mennene hans, sto Alexander nå overfor konspirasjoner og skarp kritikk innenifra. Ved et tilfelle, i drukkent raseri, drepte han en gammel soldat som het Cleitus, som en gang hadde reddet livet hans. Cleitus hadde åpent kritisert Alexander for hans da manglende ledelse.
Situasjonen ble så ille at Alexander tok til seg en armé på 30.000 persere, i tilfelle han trengte å stå imot sine egne makedoniere.
Tap av tro
Til slutt ble Alexanders tro og fromhet ødelagt på lignende måte, og følgelig tapt. Mot enden av hans reiser døde hans nærmeste venn Hephaestion, og han bestemte å holde en utrolig ekstravagant begravelse som endte med at han kommanderte alle til å ofre til Hephaestion som til en gud, noe han var i stand til å få godkjent av en lokal prest:
"Alexander sluttet med å befale at alle skulle ofre til Hephaestion som en assistent til gudene. Faktisk så skjedde det akkurat på denne tiden at Philip, en av vennene, kom med et svar fra Ammon at Hephaestion skulle tilbes som en gud. Alexander ble meget glad at guden hadde godkjent hans egen mening, og var selv den første til å ofre."
Legg merke til at Alexander allerede var i ferd med å erklære at hans venn skulle tilbes, da nyhetene kom, at erklæringen var godkjent. En nærmere lesing avslører at han ikke egentlig brød seg om det kom en godkjenning eller ikke. Alexander hadde nå gitt slipp på nesten enhver ydmykhet overfor de himmelske kreftene han tidligere hadde æret.
Da han nærmet seg den store byen Babylon mot slutten av sin lange reise, fikk Alexander råd av kaldeerne om at dersom han gikk inn i byen, kom han til å dø der. Kaldeerne var kjente for sin dyktighet i å lese varsler. Aleksander tok vanligvis dette svært seriøst:
«Da Aleksander fikk høre om kaldæernes profetier fra Nearkos, ble han skremt og mer og mer urolig jo mer han tenkte på disse menneskenes dyktighet og gode rykte. Etter å ha nølt litt, sendte han de fleste av sine venner inn i Babylon, men endret sin egen rute slik at han unngikk byen og slo opp sitt hovedkvarter i en leir to hundre kilometer unna.»
Imidlertid ble Alexander til slutt overtalt av greske filosofer, antakelig for å tilfredsstille det som syntes behagelig og det allmenheten mente, å gå inn i Babylon der han virkelig døde.
Diodorus antyder sterkest at det var forgiftning fra dem som hatet Aleksanders styre som var den egentlige årsaken. Hvis det var en malariabærende mygg som tok livet av ham, bør vi også legge merke til at det var overdreven drikking og festing som sannsynligvis svekket immunforsvaret hans og gjorde det så sannsynlig at han døde av det til tross for at han var så ung og sterk.
I alle fall, når man ser på helheten, kan vi fra mesteparten av Alexanders liv lære om brorskap, god oppførsel og tro. Disse kraftfulle egenskapene kan lede mennesker inn i ting som tidligere var utenkelige, og kan plante pilarer under taket for en strålende sivilisasjon.
I den siste fjerdedelen av Alexanders liv, etter at han hadde nådd målet sitt, ser vi klart en feilslåtthet i forhold til hans tidligere liv. Men ved på tragisk vis å la komme til syne det uunngåelige utkommet av å overtre dydene ved brorskap, god oppførsel og tro, fremtrer dydene i seg selv enda mer lysende og opphøyde.
Når man ser på Alexanders liv på denne måten, får man det fyldigste og mest sammenhengende bildet av hvem han var, og hvordan han ble stor. Dette, i all korthet, er historien til Alexander den store.
Alle sitater er fra Diodorus Siculus.
Del 1 av “Hvordan Aleksander den store ble stor», ser på Aleksanders store gjerninger.
Del 2 av "Hvordan Alexander den store ble stor" ser på Alexanders dyder.
