I den siste delen om kommunismens omfattende påvirkning på utdanningssystemet i Vesten, tar vi en titt på hva som har hendt på amerikanske universiteter når det gjelder den politiske korrektheten som preger miljøet der. En ny type studenter har dukket opp; lett krenket, tynnhudet og intolerant. De som ser seg om etter et offer, får alle privilegiene.
(Les del 43 - eller start med del 1)
Etter hvert som den marxistiske ideologien har vokst seg sterkere på de amerikanske universitetene, har reglene på selve universitetsområdene siden 80-tallet fokusert stadig mer på at ingen skal føle seg krenket, spesielt ikke kvinner eller etniske minoriteter. Ifølge den amerikanske statsviteren Donald Alexander Downs innførte rundt 300 amerikanske universiteter i perioden 1987 til 1992 regler for hva som kan sies på campus. Det skapte et eget rettssystem med forbud mot språk som ansees krenkende i forhold til sensitive grupper og temaer.
De som støtter disse forbudene, mener det kanskje vel, men handlingene deres får bisarre konsekvenser, fordi stadig flere personer nå hevder sin rett til aldri å føle seg krenket i det hele tatt. Dette er ingen rettighet etter amerikansk lov, men den kulturmarxistiske doktrinen er så sterk at hvem som helst nå kan hevde å tilhøre en eller annen undertrykt gruppe; det være seg kultur, herkomst, hudfarge, kjønn, seksuell legning og så videre. Universitetenes administratorer har konsekvent gitt privilegier til de som hevder sin offerrolle.
Ifølge marxistisk logikk har de "undertrykte" alltid "rett", rent moralsk, og mange mennesker våger ikke å stille spørsmål med rimeligheten i påstandene deres. Denne absurde logikken bygger på å forvrenge kriteriene for hva som er moralsk. Alt ettersom gruppeidentiteter og følelser intensiveres (det som innen leninismen og stalinismen kalles for høyklassebevissthet) forlater mennesker ubevisst tradisjonelle måter å bedømme hva som er godt eller ondt, og erstatter dem med gruppetenkning. Dette vises tydelig i totalitærere kommuniststater der det "undertrykte" proletariatets drap på jordeiere og kapitalistiske "undertrykkere" rettferdiggjøres.
"Mikroaggresjoner" er underforståtte, ikke-verbale påståtte krenkelser som man blir utsatt for i hverdagen.
Trenden der man vilkårlig hevder at en viss språkbruk er støtende eller diskriminerende, ble dratt i gang av kulturmarxistiske akademikere som fant opp diverse nye konsepter for å utvide diskrimineringsbegrepet. Herfra kommer uttrykk som "mikroaggresjon", "utløsing av advarsler", "trygge rom" og lignende. Universitetene svarte med å innføre ulike retningslinjer og obligatorisk utdanning for å lære opp personalet i samsvar med de nye definisjonene av mangfold og diskriminering.
Mikroaggresjoner
"Mikroaggresjoner" er underforståtte, ikke-verbale, tilsynelatende krenkelser som man utsettes for i hverdagen, der den skyldige parten kanskje ikke er klar over at han krenker. Denne slags utilsiktede krenkelser eller uvitenhet, kalles for "ufølsomhet" (innen leninismen etter stalinismen tilsvares dette av termen "lav sosial bevissthet"). "Sensitivitetstrening" for å unngå dette har blitt en viktig del av mottakelsen av de nye førsteårsstudentene ved amerikanske høyskoler og universiteter. De får vite hva de ikke får si, hvilke klær de ikke skal ha på seg og lignende slik at de ikke med uhell utsetter andre for "mikroaggresjon", i strid med lærestedets regler.
På enkelte campus får man ikke si "velkommen til USA" fordi det kan utgjøre en diskriminerende mikroaggresjon mot etniske grupper som historisk har blitt dårlig behandlet i USA, som den amerikanske urbefolkningen, afrikanere, japanere og kinesere. Den frasen ansees å minne dem om ydmykelsen forfedrene deres ble utsatt for.
University of California har en lang liste over ulike utsagn som bedømmes som mikroaggresjon. Noen eksempler er: "USA er en smeltedigel (rasediskriminering), "USA er mulighetenes land", "Menn og kvinner har like muligheter" (fornekting av kjønns- og rasediskriminering). Mikroaggresjoner kan føre til disiplinære tiltak fordi de hindrer opprettholdelsen av "trygge rom".
For å beskrive hva som rommes innen konseptet mikroaggresjon, tar vi ett eksempel fra Indiana University-Purdue University. En hvit student som også arbeidet som vaktmester, ble fortalt at han hadde brutt reglene for rasediskriminering ved å lese en bok om hvordan studenter på det katolske universitet Notre Dame kjempet mot Ku KLux Klan i Indiana på 20-tallet. To av kollegene kjente ubehag over å se omslagsbildet av et Ku Klux Klan-møte, og de anmeldte ham. Det faktum at han leste denne boken på lunsjrommet, skulle altså utgjøre rasediskriminering. På grunn av påtrykk fra grupper som "Foundation for Individual Rights in Education" frikjente universitetet senere studenten.
Som kommunistisk "omskolering"
Trening i sensitivitet og mangfold kan sammenlignes med de "omskoleringsprogrammene" som ble gjennomført i Sovjetunionen og Kina. Målet var å styrke klassetenkningen. "Borgerne" og "jordeierne" (som hadde nesten samme situasjon som "hvite menn" har i dagens terminologi) skulle få en til å innse arvesynden de bar på gjennom å bli født inn i de antatt undertrykkende klassene. De antatt undertrykte klassene skulle så gis den "korrekte" forståelsen av "borgerlig" kultur. De ble presset til å bli av med den "internaliserte undertrykkelsen" og dermed "innse" hvilken undertrykkelse de faktisk levde under. Det ligner hvordan feminisme i dag lærer kvinner å se tradisjonell femininitet som noe som patriarkatet har konstruert.
Ifølge marxistisk klasseanalyse er det personlig politisk. Det er feil å se på et problem fra "undertrykkernes" synsvinkel. For å omforme menneskenes verdensbilde og sikre at de helt følger det marxistiske programmet, må man slå hardt ned på alle ord og handlinger som fornekter klasseundertrykkelse eller klassekamp. Sensitivitetstreningen på amerikanske høyskoler antas å avsløre den "sosiale urettferdigheten" helt og holdent og dermed orientere seg på nytt i forhold til "undertrykte" gruppers synsvinkler.
I 2013 krevde for eksempel Northwestern University at alle studenter skulle gjennomgå en mangfolds-trening før de ble uteksaminert. Etter skolens instruks skulle studentene etter kurset kunne "øke sin evne til kritisk tenkning", "innse sin egen posisjon i et urettferdig system", tenke rundt sin egen posisjon i et urettferdig system" og tenke rundt sin "egen makt og egne privilegier". (I marxistiske termer betyr dette å lære å identifisere klasser, gjenkjenne egne klassekomponenter og se ting fra den "undertrykte" klassens perspektiv.)
I 2007 begynte University of Delaware med nok et eksempel på ideologisk omskolering. Det ble kalt "behandling" av feilaktige holdninger og oppfatninger, og programmet ble obligatorisk for de 7.000 studentene. De uttalte formålet var å få studentene til å akseptere visse bestemte perspektiver på politikk, rase, kjønn og miljø.
Ansatte ved universitetet ble tvunget til å gå gjennom spørsmålsskjemaer med studentene i ene-samtaler der de blant annet ble spurt om hvilke raser og kjønnsidentiteter de kunne tenke seg å date. Målet var å få studentene til å bli mer positive til å date personer utenfor sine egne grupper. Da en kvinnelig student på spørsmål om når hun hadde oppdaget sin kjønnsidentitet, svarte at det hadde utspørreren ingenting med, ble dette rapportert til universitetsledelsen. Programmet ble avskaffet etter omfattende klager.
Å skape lett fornærmede mennesker
Denne slags politisk masseindoktrinering berører folks moralske kompass, men det gjør dem også mer egoistiske. Unge mennesker lærer seg at de kan bruke en gruppes politiserte følelser (identitetspolitikk) til egen vinning. Gjennom å hevde sin tilhørighet til en av de "undertrykte" gruppene, kan man anklage og true andre eller bruke sin identitet til å vinne fordeler.
Å føle seg krenket er en subjektiv opplevelse, men nå har følelser blitt opphøyet til objektive bevis. Dette har nådd et punkt der universitetene hele tiden må gå som katten rundt grøten. I de senere årene har studenter på mange universiteter i USA begynt å kreve at lærerne lager "trigge-advarsler" for en viss faglitteratur eller før de tar opp visse temaer fordi det kan forårsake negative, emosjonelle reaksjoner. Klassikere som Shakespeares "Kjøpmannen i Venezia" og Ovids "Metamorfoser" har havnet på lister over litteratur som ansees å kreve trigge-advarsler. Noen universiteter anbefaler nå at verk som ansees å trigge følelsesmessige reaksjoner hos noen studenter, bør unngås så langt det er mulig.
Mange studenter som vokser opp i dette miljøet, blir forståelig nok fort krenket og forsøker, så langt det går, å unngå å bli krenket. Gruppeidentiteten (som innen kommunismen motsvares av "klassebevissthet") som det argumenteres for på campus, gjør studentene fremmede for å tenke selv og ta personlig ansvar. Akkurat som de radikale studentene fra 60-tallet, som nå er deres ledere, motsetter disse studentene seg tradisjonen. De blir lett offer for forvirret seksuell promiskuitet, alkoholisme og stoffmisbruk. Deres forakt for konvensjoner gjør at de er skjøre. De greier ikke det minste tilbakeslag, og de er ikke i stand til å ta virkelig ansvar.
Tradisjonell utdanning fremmer selvbeherskelse, ansvarsfølelse og forståelse for andre. Kommunismens spøkelse vil at den unge generasjonen helt skal miste sitt moralske kompass og bli deres håndlangere for å styre verden.
Les del 45.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
