I denne delen går vi dypere inn i hvordan den akademiske tradisjonen i Vesten, med USA som hoved-eksempel, helt har blitt omformet og grunnleggende forandret av marxistisk, postmoderne og psykoanalytisk-influerte ideer. Humaniora har spesielt blitt hardt rammet av dette, ikke minst litteraturvitenskapen.
(Les del 40 - eller start med del 1)
Marxism-leninisme er den veiledende ideologien for alle fag i kommunistiske land, som Kina, mens i Vesten står den akademiske friheten i sentrum. Man skal følge etiske og akademiske normer, men akademia bør ikke favorisere noen spesielle, intellektuelle trender. Men allerede fra 30-tallet har sosialisme, kommunisme, marxisme og Frankfurterskolen tatt over den høyere utdanningen i USA og kraftig forandret humaniora og samfunnsvitenskapen.
Revolusjonær diskurs dominerer humaniora
Forfatteren Bruce Bawer spurte en gang historikeren Alan Charles Kors ved «University of Pennsylvania» om de tre personene han anså hadde hatt størst innflytelse på humaniora i USA. Uten å nøle nevnte Kors tre forfattere og tre spesifikke bøker: Antonio Gramscis "Notatbøker fra fengselet", Paulo Freires "De undertrykkedes pedagogikk" og Franz Fanons "Jordens fordømte".
Vi har allerede vært innom den italienske marxisten Gramsci i et tidligere kapittel. Freire, en brasiliansk pedagog, dyrket Lenin, Mao, Castro og Che Guevara. Hans "De undertrykkedes pedagogikk" ble publisert i 1968 og kom ut på engelsk to år senere. Den er obligatorisk pensum på amerikanske akademiske institusjoner.
Det som er tydelig, er at marxismen, Frankfurterskolen, freudiansk teori og postmodernisme dominerer feltet.
Bawer siterer pedagogen Sol Stern som sa at "De undertrykkedes pedagogikk" ikke handler om spesifikke pedagogiske problemer, men er "en utopisk, politisk traktat som oppfordrer til å endre kapitalismens hegemoni og å skape det klasseløse samfunnet". Freires verk gjentar bare en viss oppfatning, nemlig at det bare er to slags mennesker i verden: undertrykkere og de undertrykte. De undertrykte bør derfor forkaste den utdanningen de får av undertrykkerne, vekkes opp fra sin elendige tilstand og bli tvunget til å gjøre opprør.
Fanon ble født på øya Martinique i Karibia og deltok i krigen mot det franske kolonistyret i Algerie. Hans bok "Jordens fordømte" ble publisert i 1961 med et forord av den franske eksistensialisten og kommunisten Jean-Paul Sartre. Sartre oppsummerte Franons teorier slik: Vestlige kolonialister er den inkarnerte ondskapen, mens ikke-Vestlige har en iboende edelhet som kommer av at de har blitt kolonialisert og utnyttet.
Fanon oppmuntret menneskene i koloniene til å gjøre opprør mot herskerklassen og at man måtte samles rundt volden. På det individuelle nivået er volden en rensende kraft, mente han. "Den befrir den innfødte fra mindreverdighetskomplekser og desperasjon og inaktivitet, gjør en uredd og gjenoppretter selvrespekten".
Sartre skrev i forordet: "Under opprørets første dager må man drepe. Å skyte en europeer er å slå to fluer i en smekk, ødelegge en undertrykker og den han undertrykker på samme tid. Det som gjenstår, er en død mann og en fri mann. Den overlevende kjenner for første gang nasjonal jord under føttene."
Gramscis, Freires og Fanons ideer er villedende narrative som oppfordrer mennesker til å se historien og samfunnet gjennom klassekampens briller. Når gnisten av klassehatet tennes i deres hjerter, lærer studentene å forakte og bekjempe samfunnets normale strukturer og funksjoner, og den naturlige løsningen er opprør og revolusjon.
Hvilken særskilt teoretiker som har hatt størst påvirkning på humaniora og samfunnsvitenskapen på amerikanske høyskoler, er noe som debatteres. Det som likevel er tydelig, er at marxismen, Frankfurterskolen, freudiansk teori og postmodernismen har dominert.
Kommunistisk teori gjennomsyrer akademia
Like siden 1960-tallet har litteraturvitenskapen i USA gjennomgått et fundamentalt paradigmeskifte som påvirker alle de underavdelingene, som engelsk litteratur, fransk litteratur og komparativ litteraturvitenskap. Tradisjonelt har litteraturkritikere verdsatt de moralske og estetiske verdiene i de klassiske verkene og sett på litteratur som en virkelig ressurs for å utvide leserens horisont, utvikle moralsk karakt og kultivere intellektuell smak. I prinsippet er dermed den akademiske litteraturteorien underordnet selve litteraturen; den er et hjelpemiddel for å forstå og tolke den.
Under motkulturen på 1960-tallet opptrådte ulike nye litterære teorier i den akademiske verden under påvirkning av populære trender innen filosofi, psykologi og kultur. Forholdet mellom teori og litteratur ble endret, og de faktiske litterære verkene var nå bare et materiale for å bevise og bekrefte moderne tolkningsmetoder.
Hva er selve substansen i disse teoriene? De rører sammen tradisjonelle, akademiske disipliner som filosofi, psykologi, sosiologi og psykoanalyse og presenterer et skjevt bilde av samfunnet og kulturen. Som litteraturkritikeren Jonathan Culler uttrykker det: "Teorien er ofte en aggressiv kritikk mot fornuftsbaserte oppfatninger og dessuten et forsøk på å vise at det vi tar for gitt som "sunn fornuft", faktisk er en historisk konstruksjon, en viss teori, som har blitt så naturlig for oss at vi ikke en gang ser den som en teori".
En annen måte å uttrykke det på, er at de moderne akademiske teoriene forminsker, velter og ødelegger den tradisjonelle forståelsen av hva som er rett og galt, godt og ondt, vakkert og stygt innen kontekster som familie, religion, tro og etikk, for så å erstatte dette med et mørkt system blottet for positive verdier.
Hvis man skjærer bort det gamle, akademiske eksteriøret, er disse "teoriene" nesten bare et sammensurium av klassisk marxisme og nymarxisme, Frankfurterskolen, psykoanalyse, dekonstruksjon, poststrukturalisme og postmodernisme. De utgjør en akse som har som mål å ødelegge selve den menneskelige sivilisasjonens fundament, og de fungerer som en kamuflasje for kommunismen slik at de kan ta seg inn i den vestlige, akademiske verden. Fra 1960-tallet har kommunismen gjort raske gjennombrudd innen blant annet litteraturvitenskap, historie og filosofi og har etablert en dominerende posisjon innen humaniora og samfunnsvitenskap.
"Teori" i denne betydningen er stort sett det samme som "kritisk teori". De senere variantene innbefatter kritiske studier innen jus, rase, kjønn, samfunn, vitenskap, medisin og så videre. At den så totalt preger alt, viser hvordan kommunismen fremgangsrikt har ekspandert innen forskning og høyere utdanning. Der ødelegger den unge mennesker med en forvrengt tankegang og baner vei for menneskehetens ødeleggelse.
Vestlig nymarxistisk litteraturkritikk er som et virus som blir sterkere og mer dødelig gjennom konstant mutasjon.
Politisk litteraturforskning
Fra en marxistisk litteraturkritikers perspektiv ligger verdien i en litterær tekst ikke i den iboende verdien som et kunstverk eller som et kar til å overføre kunnskap i, men hvordan den reflekterer den herskende klassens ideologi eller stillingen til spørsmål som Vesten vektlegger, som kjønn eller rase. Ut fra dette perspektivet har klassikerne ingen verdi i det hele tatt. En fremstående amerikansk marxistisk litteraturteoretiker forklarte at den politiske tolkningen av litteratur utgjør "den absolutte horisonten for all lesing og all tolkning. Med andre ord skal alle litterære verk tolkes som politiske allegorier, og kun når de dypere meningene rundt rase, kjønn eller seksuell undertrykkelse blottlegges, kan ens forståelse ansees som dyp eller kvalifisert.
Mennesker fra kommunistiske land er kjent med denne typen dogmatisk litteraturkritikk. Kinas kommunistleder Mao Zedong sammenfattet den store kinesiske klassikeren "Drømmer om røde gemakker" som "fire familier, hard klassekamp og noen ti-talls menneskeliv".
I kommunistiske land har litterære diskusjoner ikke alltid vært siviliserte debatter. De har iblant vært startskudd for blodig kamp. Den ti år lange, brutale kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet i Kina begynte med en offisiell kritikk av et litterært verk.
I 1959 fikk den fremtredende historikeren Wu Han råd fra en av partiets fremste propagandister at han burde studere historiske personer og skrive om dem etter at Mao oppfordret til at vi bør lære av den ærlige og rettferdige embetsmannen Hai Rui som levde under Ming-dynastiet. Wu skrev et stykke om hvordan Hai Rui våget å kritisere keiseren. Han ble fengslet for det.
Den 10. november 1965, flere år senere, publiserte en Shanghai-avis en kritisk anmeldelse av stykket som var blitt planlagt av blant annet Mao og hans kone, Jiang Qing. Anmeldelsen hevdet at stykket viste til Peng Dehuai, en general i Folkets frigjøringsarmé, som var blitt rensket ut for sin kritikk mot Maos politikk. Mao var svekket etter den store hungersnøden som var forårsaket av hans mislykkede kampanjer, som "Det store spranget", og han brukte kritikken mot stykket om Hai Rui som et middel til å starte kulturrevolusjonen for å gjenopprette sin prestisje.
De kinesiske kommunistenes grove tolkninger av all litteratur når det gjelder klassekamp, står likevel i sterk kontrast til den mye mer subtile marxistiske litteraturkritikken som vokste fram ved vestlige universiteter.
Vestlig nymarxistisk litteraturkritikk er som et virus som blir stadig sterkere og mer dødelig gjennom konstant mutasjon. Den favner om andre teorier og tilpasser dem for å bruke dem som våpen. Den demonterer, ødelegger og setter sammen de store vestlige klassikerne igjen. De anvender en sofistikert og vanskelig sjargong, men til syvende og sist handler det vanligvis om å rette anklager om fordommer mot sårbare grupper, kvinner eller etniske minoriteter. Moderne kritikere snakker om disse verkene som tilhørende den herskende klassens overbygning, og beskriver gjerne hvordan de lammer massene med undertrykkelsen de utsettes for og hindrer dem fra å utvikle en genuin, revolusjonær klassebevissthet.
Den engelske filosofen Sir Roger Scruton sa: "De nye litteraturteoretikernes metoder er faktisk våpen for undergraving; et forsøk på å ødelegge den humanistiske utdanningen innenfra og bryte kjeder av sympati som binder oss til kulturen vår."
Les del 42.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
