Flertallet av oss ønsker en mer tradisjonell arkitektur ifølge ulike undersøkelser. Det øker trivselen og også helsen, sies det. Men det er ikke den type arkitektur arkitektene og beslutningstakerne velger å gi oss.
Stockholm kalles Nordens Venezia, noe som er en ærefull tittel. Innbyggere og besøkende nyter alt vannet, vakre bygninger og grønne parker; ingen høyhus som stenger eller bryter, kun silhuetten av lave og eldre bygninger med søyler og utsmykninger i stein.
Da jeg forleden dag besøkte Djurgården, passerte jeg det pompøse Nordiska museet. Tårnene og kuplene er mektige og gir en uslåelig karakter til bygget. Et stykke unna ligger det vakre biologiske museet som minner om en stavkirke i tre. Begge byggene ble satt opp rundt århundreskiftet, ulike, men med en fantastisk arkitektur.
Like i nærheten ligger Liljevalchs kunsthall som for tiden er gjemt bak gjerder. Rundt hjørnet ned mot vannet blir jeg møtt av en grå betongklump som ser ut som en militærbunkers eller muligens et parkeringshus. Det er kunstgalleriets nye tilbygg som kalles Liljevalchs+. På kunstgalleriets nettside beskrives bygningen som "et lett og lekent tilbygg" og er funksjonelt og tilpasset ulike former for kunstutstillinger. Innvielsen var i 2021. Jeg lurer på om det ikke går an å lage arkitektur i nåtiden som både er funksjonell og estetisk?
Etter flere tiår med rivningshysteri, oppføring av betongghettoer og protester mot forslumming av bymiljøer, kunne ikke arkitektene da være mer innsiktsfulle og innovative når det gjelder byggekunsten? 1900-tallets modernisme med sin firkantete arkitektur burde med rette gå ut på dato, likeså brutalismen med sine røffe materialer. Et eksempel på denne stilen er Filmhuset på Gärdet. Tanken med bygget er at det skulle ligne et kamera, men ideen overskygges av betongkroppens sterile og kantete framtoning.
Hvorfor fortsetter da arkitektene å skape bygg som folk flest ikke liker og hvorfor vedtar folkevalgte politikere beslutninger som går imot publikums vilje?
Ifølge en undersøkelse fra nettstedet Arkitekturopprøret, foretrekker 77 prosent en mer tradisjonell arkitektur med utsmykkede fasader og buer. Det var altså et mindretall som foretrakk glass og betong. Ifølge en fersk studie gjort i Oslo av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, trives de færreste med moderne arkitektur, men foretrekker eldre og tradisjonelle bygninger. Hvorfor fortsetter da arkitekter å lage byggverk som de fleste ikke liker og hvorfor tar folkevalgte politikere vedtak som går imot folks vilje?
I samfunnet generelt, og spesielt innen kulturlivet, er tankegangen at det må skapes noe nytt. Det gamle og tradisjonelle er ensbetydende med gammeldags og ikke noe å ta vare på. Mange vil skape seg et navn gjennom å være nyskapende og vil ikke gå i andres fotspor. Konsekvensene blir at egeninteresse lett går foran hensynet til folks behov og ønsker. Mottoet om å gjøre seg tilgjengelig og sikre det beste fra helheten, er passé. Det er en trist utvikling som ingen tjener på. Kortsiktige gevinster og personlig berømmelse varer vanligvis bare noen få tiår, mens klassiske bygninger og kunstverk blir beundret og lever videre i århundrer.
Det gir håp at majoriteten ønsker det tradisjonelle. På Arkitekturopprørets nettside står det: "Det som forener oss, er lidenskapen for inspirerende arkitektur, menneskelig byplanlegging og bevaring av uvurderlig kulturarv."
Kristina I. Kleinert er dansepedagog med spesialisering innen klassisk dans. Hun har en mastergrad i samtidsdans med spesialisering i koreografi og har vært med å opprette danseskoler både i Sverige og utenlands.
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
