Hamas har med all tydelighet vist hvor langt de er villige til å gå. De filmer seg selv når de begår forferdelige forbrytelser og spytter på lik. Et samfunn kan være multietnisk, men det kan ikke både være islamistisk og en demokratisk rettsstat på samme tid. Vestlige demokratier bør endre sin politiske kurs, ellers vil landene bli umulige å styre.
Den 7. oktober 2023 står som en merkedag i vår nåværende, politiske kalender sammen med 24. februar 2022 da Russland invaderte Ukraina. Dette er to bevisste handlinger der angriperne viste hvem de er. Putin viste hva han er villig til å gjøre, og over natten førte dette til endrede, politiske prioriteringer i hele den vestlige verden. I Norden førte det veldig raskt til en ny forsvarspolitikk og en ny energipolitikk. Vi trenger ikke lenger bruke tid på å spekulere i hva Russlands intensjoner er.
Hamas har nå tydelig fortalt oss hvem de er og hvor langt de er villige til å gå. De har ikke skjult sine ugjerninger, men filmet seg selv når de begår sine barbariske forbrytelser, og også når de feirer handlingene sine. I Sverige har dette umiddelbart ført til en stans i bidrag. Det har blitt en belastning for det sosialdemokratiske partiet at de anerkjente det Hamas-styrte Palestina i regjering. En organisasjon innen Vänsterpartiet har kanalisert SIDA-midler til Gaza uten å kunne bevise at svenske skattepenger ikke støttet terror. Hamas har som mål å ødelegge Israel, ikke å arbeide til beste for det palestinske folket. Om mulig er Hamas enda mer hensynsløs overfor sin egen befolkning enn andre autoritære regimer, fordi Hamas bygger militære anlegg under sykehus og skoler og bruker sin egen befolkning som menneskelige skjold i sin ideologisk, motiverte krig mot Israel.
Hamas utøvervold mot Israel og manipulerer media i den arabiske verden og i Vesten. Etter å ha utøvd brutal vold mot israelerne, gjør de alt for å tvinge dem inn i en situasjon der de blir seende ut som gjerningsmennene. I tillegg brukes falsk nyhetsformidling. Vi så eksempler på dette for vel en uke siden da Hamas spredte ryktet om at Israel hadde bombet et sykehus og drept mange. Enkelte politikere og journalister i Vesten gjentok ivrig påstander som viste seg å være usanne, og dette skjer til tross for at den offentlige debatten i årevis har snakket om kildekritikk og falske nyheter.
I USA har reaksjonene vært tydeligere enn i Europa. Hamas-angrepet har avslørt at bevegelsene som kaller seg antirasistiske og inkluderende, er antisemittiske. "Black lives matter" startet demonstrasjoner og opptøyer etter drapet på en svart mann, men fordømmer ikke at mer enn tusen israelere har blitt brutalt myrdet. Antirasistene viser seg å være medskyldige i at voldelige, religiøse fundamentalister ønsker å innføre teokrati. LHBTQ-personene som uttrykte sympati for palestinerne, ser ikke ut til å forstå hva som vil skje med dem i et land styrt av islamister. Disse menneskene fremstår som dypt uvitende og er akkurat det de hevder at de ikke er, nemlig rasistiske.
Woke-miljøer i media og på universiteter har allerede begynt å relativisere angrepene. "Angrepet bør absolutt kritiseres, men ... " Det lille ordet "men" nøytraliserer kritikken. Som kjent, har studenter ved Harvard uttrykt støtte til palestinerne. Antirasister er like fiendtlige til liberale demokratier som kommunistene var tidligere. De er beredt til å støtte alt som er anti-vestlig, uavhengig av de ideologiske egenskapene til en bestemt handling. Hamas-angrepet drepte mennesker på kibbutzer (som blir sett på som Israels mest venstreorienterte borgere) og unge mennesker og ikke minst unge kvinner på en musikkfestival for fred. Når amerikanske studenter ikke sympatiserer med ofrene for denne volden, men med gjerningsmennene, ringer alle alarmklokker. Når studenter ved Harvard ikke skjønner at de selv kunne vært ofrene, er de sterkt indoktrinerte.
Har vi glemt de islamistiske angrepene i Madrid, London, Paris, Nice, Brussel og Stockholm?
Palestinske demonstranter i New York har jublet for slaktingen av israelere, og nå tas det til orde for at det bør gjennomføres en revurdering av immigrasjonspolitikken. Hvis andre og tredje generasjons innvandrere fra Midtøsten fortsetter å oppdra barna sine i rasisme og hat, så er det grunn nok til ikke å invitere dem til å bosette seg i demokratiske land. I "feiringen" i Sydney ble det ropt "gass the Jews" (gass jødene); det vil si at de islamistiske demonstrantene svært bevisst brukte en hentydning til nazismen.
Dette burde være slutten på multikulturalismen. Et samfunn kan være multietnisk, men det kan ikke både være islamistisk og en demokratisk rettsstat på samme tid. Hvis ikke vestlige demokratier endrer sin politiske kurs, vil landene bli uregjerlige. Flere kommentatorer sier at angrepet er en vekker og bruker konseptet "restart", det vil si at USA må begynne å bygge opp institusjonene sine på ny. Først og fremst gjelder dette de to politiske områdene: utdanning og immigrasjon. Hamas-angrepet viser behovet for omfattende endringer på begge disse områdene. Kjente givere til private universiteter, som Harvard, har nå uttalt at de vil slutte å gi penger til institusjoner som støtter antisemittisk terror.
Det er sjeldent at pressen understrekerat det nå er jøder som er hovedmålet for islamistiske angrep, men også kristne og sekulære er målskiver. Hele Vesten er under angrep. Har vi glemt de islamistiske angrepene i Madrid, London, Paris, Nice, Brussel og Stockholm? Hva kan vi gjøre? Vi må kreve klare standpunkt fra opinionsledere og politikere slik at vi vet hvem som forsvarer terror. Vi må kreve en "restart" av utdanning og innvandring, det vil si dypere endringer enn de tilpasningene vi har gjort tidligere. Hamas-angrepet bør, i likhet med angrepet på Ukraina, føre til nye prioriteringer i EU, og EU-valget i juni bør domineres av at vi har sett at mennesker bosatt i Europa åpenlyst viser sin støtte til terror og fiendtlighet overfor Vesten. De har vist nøyaktig hvem de er. Vi kan ikke si at vi ikke visste noe.
Inger Enkvist. Professor emeritus ved Lunds universitet
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
Dette er en meningsartikkel. Meningene er forfatterens egne.
