Nylig sendte en av toppakademikerne ved et prestisjefylt, amerikansk universitet meg noen ord og sa: "Universitetene dør." Jeg vet ikke personlig om dette er sant, fordi jeg har aldri gått på et amerikansk universitet og heller ikke bor jeg i USA. Men ordene hans gjorde inntrykk på meg, fordi dette sannsynligvis er sant i Storbritannia.

Kanskje svever de vitenskapelige, de teknologiske og medisinske fakultetene av gårde på sin egen selvtilfredse måte; svært fornøyde med seg selv mens de fortsatt mottar stipendier og støtte . Viktigst av alt er likevel at de ledes til å tro på hvilke flinke gutter og jenter de selv er; faktisk kremen av intellektuell oppnåelse. Dette er egentlig en alvorlig forvrengning av hva utdannelse handler om.

Vitenskapen forteller oss for eksempel "hvordan" ting er, men ikke så mye om "hva", men langt viktigere om "hvorfor". "Hvorfor" er langt viktigere enn "hvordan". Dette betyr ikke at "hvordan" ikke er viktig", men "hvorfor" inneholder ultimate spørsmål, som for eksempel hensikten med våre liv. Vitenskap og teknologi uten sann hensikt er ikke til nyttet for menneskeheten. Det er farlig.

For å finne ut hvorfor, må vi gå tilbake til humaniora i dens ulike fakulteter, og det er der "døden" skjer.

Her er en innsikt jeg fikk. Da min yngste sønn, Joseph, var mellom 7 og 10 år, var han en Harry Potter-fanatiker. Gjennom "Harry Potter" forbedret han leseferdighetene og forestillingsevnen enormt. Det var likevel litt av en overraskelse da han var 18 (i 2011) og så på potensielle universiteter og fant ut at et universitet i Storbritannia tilbød en universitetsgrad i engelsk med "Harry Potter" som hoved-komponent! Så stolt universitetet var av sin rett-på-sak, moderne, ikke-elitistiske tilnærming til litteraturen. Så trist det nå må være for universitetet når den eneste ordentlige responsen nå for tiden på en J.K. Rowling-bok tilsynelatende er å brenne den på grunn av forfatterens ufølsomme syn på det å være kvinne.

Alt dette bringer meg til det grunnleggende punktet at hvis vi ikke er seriøse i det å forstå hvordan stor tenkning ser ut, som vi finner i arbeider til teologer, filosofer, forfattere og poeter, vil vi som sivilisasjon falle. Fallet vil føre oss inn i snikende, skjulte ideologier med likhet, mangfold og "woke-isme" som alle understøttes av en giftig form for marxisme og blir slutten av alle sanne verdier, slik vi kjenner dem og elsker dem.

Hvordan stor tenkning ser ut

Hvis vi snevrer inn stor tenkning til et område som jeg personlig synes er spennende, vil det være å si: Alle barn bør ved gjentatte ganger i løpet av utdannelsen bli eksponert for god, stor og den aller største litteraturen. Som voksne er det også avgjørende at vi får oppleve mer enn bare bestselgere hvis vi skal fortsette å vokse som mennesker og samfunnsborgere.

Det som utgjør stor litteratur, er ikke de moderne bøkene fulle av politisk korrekt "woke" og temaer som signaliserer egen selvforherligende dyds-signalering og overlegenhet. Disse er lik fast-food, bare mindre næringsrikt. Klassiske tekster blir ikke definerte av patriarkalske, hvite, middelklasse-menn. Tvert imot springer de frem fra kulturer der menneskene i kulturen har tenkt lenge og hardt på teksten og har funnet at hver gang de vender tilbake til den, er det mer å hente; mer underholdning, flere idéer, mer lærdom, mer skjønnhet og, våger jeg å si det, mer transcendens. De store klassikerne taler til de dypeste delene av den menneskelige naturen og peker vanligvis på en viss guddommelighet bortenfor den.

Et godt eksempel på litteratur som jeg tenker på, ville være Dantes "Den guddommelige komedie", et verk av overgripende genialitet. Så langt den vestlige litteraturen også gjelder, kan bare noen få verk sammenlignes med denne.

La oss også gjøre det klart. Det er ikke noe galt med et vestlig verk, særlig ikke hvis det er gjenstand for livlig debatt og revisjon. Det var den engelske forfatteren, dr. Samuel Johnson, som i sitt forord til “The Plays" av William Shakespeare omtalte saken mest kortfattet: "Det menneskeheten lenge har hatt i sitt eie, har de ofte undersøkt og sammenlignet, og hvis de fortsetter å verdsette det de har besittet, er det fordi hyppige sammenligninger har bekreftet oppfatningen til fordel for det. På samme måte som man i naturen ikke virkelig kan kalle en elv dyp eller et fjell høyt, uten å ha kjennskap til mange fjell og mange elver. Man kan heller ikke kalle noe genialt før det er blitt sammenlignet med andre verk av samme slag ... Det som har vært kjent lengst, har blitt mest overveid, og det som er mest overveid, blir best forstått."

Og saken er den at Dantes "Guddommelige komedie" ikke er en knusktørr, akademisk bok som vi høflig kan applaudere for lærdommen eller en politisk, korrekt lignelse som lovpriser utopiske dyder som passer for utopisk fremtid som det aldri vil bli noe av. (Men for pokker! Hvorfor ikke indoktrinere barn med den likevel?) Snarere er "Den guddommelige komedie" en så gripende historie som det er mulig å lese; en reise ned til helvete, opp gjennom skjærsilden for så å presse seg videre til selve himmelen. Til og med et vers av de 100 lange diktene som hele verket består av, er fulle av overraskelse, mysterium, følelse, mytologi, filosofi og mye mer og ikke minst det vi alle ønsker å vite noe om, mennesker, deres ulike livssituasjoner og forholdene de lever under; alle slags mennesker.

 Virkelighetens natur

"Den himmelske komedie" er et verk som utforsker virkelighetens natur. Som professor William Franke observerer i sin glimrende bok "Dante’s Interpretive", er det å forstå virkeligheten aldri enkelt. Det er noe enhver person må streve med. "Den guddommelige komedie" er ikke noen form for katolsk propaganda. Dante inviterer hele tiden leseren til selv å tolke meningen med det som skjer ham eller henne selv. Og det betyr ikke at "her er sannheten, ta den eller ei". Tvert imot stiller teksten seg selv spørsmål og inviterer deg, leseren, til å gjøre akkurat det samme. Hvor stimulerende kan det være for en elev i videregående skole, for ikke å snakke om en voksen?

Et par eksempler kan bidra til å klargjøre det jeg mener her. Det grunnleggende problemet i hele diktet er om det bokstavelig er sant, for det påstår Dante at det er. Hva skal vi tro om dette verket? Er det bare et kunstverk, et tøyseverk eller har Dante virkelig vært nede i helvetet og bortenfor, som han hevder? Er han en visjonær eller en Guds profet? Hvordan kan vi vite hvordan vi skal avgjøre disse påstandene?

Les mer

Eller ta et annet eksempel som jeg er spesielt glad i og som Franke utforsker i sin bok: Hvordan har det seg at Dante på den ene siden refererer til og avviser de gamle og hedenske gudene som løgnaktige og falske og på den andre siden påkaller Kalliope og Apollon som sine muser for å inspirere ham på reisen?

Med disse spørsmålene er vi tilbake til å utforske det fundamentale spørsmålet om hva sannhet er og hvor sann denne beretningen om Dantes reise er.

Store emner versus dyd signaliserer memer

Dette er store temaer, men unge mennesker liker store temaer, ikke sant? Dette er sannelig boken som kan vekke nysgjerrighet, frembringe undring og overraskelse og gi intellektuell ballast for resten av livet! Men jeg håper også at det er åpenbart at denne måten å tenke på er en million lysår fra den sikre vissheten til "woke"-tenkning og politisk korrekthet.

I "woke"-kulturen er sannheten alltid svart og hvit, bokstavelig talt. Svarte mennesker er gode, og hvite er dårlige; kvinner gode, menn dårlige; frihet (dvs. tillatelse til alt) godt, autoritet dårlig, liberalt er godt, konservativt dårlig og så videre. Disse selvinnlysende sannhetene er selvsagt langt fra selvinnlysende. Det er likevel klart at mange mennesker har mistet evnen til å tenke, det vil si å skille eller "diskriminere" i ordets sanne betydning, at de faller for disse tanketomme memene.

Det er nå 700 år siden Dante Aligheri bokstavelig talt gikk bort. Han døde den 13. september 1321, så vi har kunnet feire denne giganten i poesiens og filosofiens verden. Hva kan dog være det største enkeltbidraget fra Dantes poesi til vår verden i dag?

Svaret, tror jeg, handler om viljens frihet og dens fatale motsetning, determinismen. Vi skal se nærmere på dette i del 2 av denne artikkelen og se hvordan dette utforskes i Dantes tre verdener og hvordan vi i samfunnet vårt opplever vantroen på at den frie vilje utspiller seg med katastrofalt utfall.

James Sale er en engelsk forretningsmann som driver selskapet "Motivational Maps Ltd." i 14 ulike land. Han er forfatter av over 40 bøker om ledelse og utdannelse fra store internasjonale forlag, inkludert Macmillan, Pearson, og Routledge. Som poet har han vunnet førsteprisen i konkurransen "The Society of Classical Poets’ 2017" og talte i juni 2019 ved gruppens første symposium i New Yorks Princeton Club.