Det kan lønne seg å stanse opp og lytte til andres historier om hvordan de har det. Det kan gi perspektiv, større toleranse, ydmykhet og takknemlighet eller en opplevelse av at man ikke er alene, noe som kan gi deg styrke til å gå videre.

Om vinteren kan det være 40-50 grader minus i Sibir. Det er knapt mulig å leve i den temperaturen, forteller eventyreren, Mikal Strandberg, i filmen "Minus 58 grader". Da han og følget tar seg gjennom et av verdens kaldeste områder i 2006, møter han likevel folk som fortsatt lever der.

I dokumentarfilmen beskriver de hvordan de stadig fryser, og det er ikke et alternativ å stoppe opp under dagens skitur. Folk som bor i disse områdene, fryser også, men de bekymrer seg ikke om det. En mann forteller om det og sier:

- Jeg har vært kald i hele mitt liv, men det blir en vane.

Erkjennelsen av at evnen til å takle kulde ikke bare er bestemt av gener, men i stor grad kan påvirke en mentalt, styrker Strandberg. Da de gikk videre, frøs de fortsatt, men de var ikke lenger bekymret. Når de har det som verst, tenker de på andre som har det verre.

Filmen ga meg perspektiv. Det er ikke morsomt å fryse eller å lide på andre måter heller, for den del. Når vi likevel har gjort det vi kan for å minske eller ta bort lidelsen, er det jo bare å akseptere situasjonen. Det blir ikke bedre hvis vi stadig minner oss selv og andre på at vi fryser.

I ulike verdener

En mor delte historien om livet med et barn som ikke fungerer slik vi forventer at barn skal gjøre. Å få egentid er ikke på kartet, fordi hun stadig må være til stede for datteren. Man må rett og slett legge listen etter forutsetningene. Bekymringer som vi andre foreldre kan ha, som hvordan vi skal få barnet til å rydde rommet eller få orden på sko og klær i gangen, er milevis fra hennes verden.

Les mer

Fortellingen ga meg et perspektiv. Våre barn har evne til å klare mye som forventes av dem i deres alder. Likevel hører jeg meg selv klage. Det høres virkelig trist. Men historien hennes minnet meg på at jeg kan snu blikket på det som fungerer og er bra. Det er lett å glemme og i stedet henge seg opp i klaging og misnøye. Det forbedrer knapt familielivet, og det finnes bedre måter å løse ting på.

Det er vanskelig, så jeg klager

Jeg kom til å tenke på en hendelse fra i sommer. Det var en riktig varm dag. Jeg dro for å handle sammen med barna mine og min far. Da vi var ferdige, gikk vi en liten tur. Det nærmet seg middagstid, og det var varmt. Da vi ventet på noen, gjorde vi det i skyggen under trærne.

9-åringen syntes det var varmt og ble tørst. Da vi snudde, ville han ikke gå lenger. Det var for varmt. Han ville ikke ha det så varmt. Vi kom ikke videre, og jeg måtte finne på ting for å få ham i bevegelse. Vi gikk på grusveien i solen på vei mot bilen. Alle svettet og lengtet etter et bad. 9-åringen klagde over varmen og ville ha noe å drikke, men det hadde vi ikke med oss. Nei, han måtte vente til vi kom hjem.

Han gikk og fortsatte å klage. Det var ikke morsomt å høre på, men hva kunne jeg gjøre med det? Jeg fikk en ide og spurde ham i en glad tone, noen ganger kan en munter tone gi uttelling, om han trodde at det var noen andre av oss som syntes at det var for varmt. Vel, det visste han ikke helt. Det var jo ingen som sa noe om det. Jeg sa at vi skulle finne det ut. Da lot jeg som om jeg tok opp en mikrofon som jeg holdt fram mot storebroren. På denne måten intervjuet jeg på liksom de andre. Jeg spurte hva de syntes om denne solrike og varme dagen og slikt. Det ble kjempegøy, og vi var snart framme ved bilen.

Jeg er ikke så sikker på om det ga 9-åringen et annet perspektiv, men det kan være en god påminnelse om at andre kan tenke at det er slitsomt, selv om de ikke sier det.

Å kunne lytte til andres erfaringer kan hjelpe oss til å bli mer ydmyke og tolerante, og det kan også inspirere oss til å gjøre det bedre. Vi kan også innse at det som er enkelt for meg, ikke behøver å være enkelt for andre. Jeg tror dette er en viktig del av det å være et godt menneske.