Høyrepopulisme eller det som i det minste kalles dette, skaper igjen ubehag i medier verden over.
Den eksentriske libertarianer, Javier Milei, vant presidentvalget i Argentina.
Det mer gammeldagse innvandrings- og islam-kritiske Frihetspartiet (PVV) ble det største partiet i Nederland.
Samtidig har Alternativ for Tyskland (AfD) gått som et hurtigtog i opinionen i Tyskland.
Erkespøkelset selv, Donald Trump, er på noen områder nesten på ubegripelig vis favoritt i det neste amerikanske presidentvalget, til tross for fiendenes utrettelige forsøk på å ødelegge ham.
Irland som har gjennomgått en av de absolutt raskeste reisene, fra et mer tradisjonelt samfunn og i retning mot globalisme og multikulturalisme, eksploderte i opptøyer i dagene etter et knivangrep på barn utført av en innvandrer fra Algerie. Reaksjonen fra etablissementet har vært rask, men det er langt fra sikkert at dette ikke var startskuddet for en sterk, innvandringskritisk og anti-globalistisk motbevegelse også der.
Etter at den forrige populistiske bølgen stilnet rundt 2020, ser det ut som store deler av den vestlige verden nå er klar for en ny retning på pendelen.
I Sverige har partiet SD (Sverigedemokraterna) gode tider i opinionen. Tanken på Jimmie Åkesson som statsminister i Sverige, hvor fjernt det kan virke, er fortsatt nærmere enn noensinne når han nå gjenvelges som leder for et av Europas mest fremgangsrike, populistiske partier.
Tanken på Jimmie Åkesson som statsminister, hvor langt borte det kan synes, er nærmere enn noensinne.
Dette feiret Åkesson med å flytte grensene for diskusjonen rundt islam enda et skritt i talen sin. Som vanlig spiller hans eksakte formuleringer mindre rolle. Selve overskriften var forutbestemt, at han vil "rive moskéer".
I podcasten "God Tone" (God Ton) fikk Åkesson nylig spørsmål om SD sitt utspill kalibreres med tanke på hva som er politisk og mediemessig akseptabelt og kanskje også saltet for å gi effekt. Han svarte med vanlig åpenhet noe i stil med at begge deler har forekommet. Det beror helt enkelt på hvilket spørsmål det gjelder. At Åkesson forsto at å "rive moskéer" ville bli overskriften på talen hans, kan vi ta som utgangspunkt. Det betyr også at han vil ha det på den måten.
SD's stadig hardere tone mot islam, sammen med å fremme posisjoner i innvandringsspørsmål, skjer ikke i et vakuum. Fremfor alt er det konflikten i Midtøsten som har fått en stor del av den offentlige debatterende høyresiden til å skifte målet for sin store vrede fra Putin til Hamas i særdeleshet og islam i allmennhet. I et klima der mange liberalkonservative anvender den hardeste anti-islamske retorikken som noensinne har blitt vist fra deres hold - la det være hvis man føler at man kjenner et behov for å kle det i redsel for antisemittisme - kan SD bare surfe på bølgen.
Men om dette bringer dem nærmere regjeringsmakt, er fortsatt høyst uklart. Når Åkesson vandrer inn i sitt andre ti-år som partileder for SD som etter alt å dømme er sterkere en noensinne, har samtidig sosialdemokratene (S), som for noen år siden så ut til å bli truet av å bli et parti i mengden, igjen tall som nærmer seg 40 prosent.
Like lite som Åkessons SD ikke ser ut til å skades av opinionen eller av noe som han eller andre representanter sier om islam eller innvandring, ser heller ikke S å kunne påvirkes av de doble angrepene fra høyresiden, som hevder at de ikke tar tak i verken islamisme eller gjengkriminalitet. Det store flertallet av svenske velgere ser rett og slett ut til å være moderat påvirket av de debattene som fører til mest bråk og overskrifter.
Dette tar oss tilbake til begynnelsen. Selv om det kan virke som om populismen for øyeblikket opplever medvind, så er det mot grunnlaget for et EU og et etablert system av sterke globalistiske krefter som stadig flytter sine posisjoner fremover. Bevegelser som opprinnelig så ut til å gå sterkt imot dem, har også, når de først har kommet til makten, i mange tilfeller vedtatt en langt mer ettergivende linje. Det eneste som med sikkerhet ser ut til å ha en jevn oppadgående trend, er politiske polarisering.
