Etter lyden av pistolskudd falt fangene livløst i bakken. Kroppene deres, fremdeles varme, ble ført til en varebil der to leger ventet. Bak lukkede dører ble organene fjernet, for salg på transplantasjonsmarkedet.
Den makabre scenen som leder tankene til en skrekkfilm, fant sted i Kina for over 20 år siden under ledelse av offentlige myndigheter. Bob (psevdonym) som den gang var politibetjent med ansvar for sikkerhet på ett av stedene der dødsdømte fanger ble henrettet, var vitne til hendelsene. "Innhøstingen av de døde fangenes organer var en åpen hemmelighet", sa Bob i et intervju med Epoch Times. Han bor nå i USA.
Bob forteller at han uvitende deltok i en "industrialisert" forsyningskjede som forvandlet levende mennesker til produkter som ble solgt til organhandel. Aktørene i denne makabre industrien inkluderer rettsvesenet, politiet, fengsler, leger og tjenestemenn i Det kinesiske kommunistpartiet (KKP), som utsteder direktivene.
"Bob" er et pseudonym. Epoch Times har verifisert politi-ID'en og annen personlig informasjon.
Langvarig praksis
Bobs fortelling fra midten av 1990-tallet belyser et skritt i den urovekkende utviklingen av KKP's langvarige praksis med organhøsting uten donorenes samtykke. Bob var vitne til organhøsting fra fanger som allerede var døde. Regimet tok imidlertid skrittet videre for å implementere, og i stor skala utøve, en langt mer ondskapsfull praksis; høsting av organer fra levende samvittighetsfanger, spesielt fra Falun Gong-utøvere.
Bob begynte å jobbe som politi i 1996. Noen ganger opprettholdt han orden ved domstoler der henrettelser ble utstedt og ved ulike henrettelses-steder rundt i byen. I 1999 havnet Bob i fengsel i over ett år som følge av et nett-innlegg med kritikk av myndighetene. Bak lås og slå kunne han observere håndteringen av dødsdømte fanger og se hele prosessen fra straffutmåling til henrettelse og organhøsting.
Da en fange var dømt til døden, ble fangen satt i håndjern og fotlenker; lenker som veier opptil 15 kilo for å forhindre en mulig flukt. En eller to andre fanger overvåket fangen gjennom hele prosessen. Deretter blir det tatt en blodprøve for å identifisere mulige givere. Den fysiske og mentale helsen ble kontrollert i et spesielt medisinsk rom på interneringssenteret.
"Så vidt jeg vet, var det ingen som informerte de dødsdømte om at organene deres skulle fjernes", sier Bob. Henrettelsene fant vanligvis sted like før store høytider, sa han videre.
Unge menn
Dødsdømte fanger måtte delta på en offentlig høring ved en høyere domstol der en dommer bekreftet eller opphevet dødsdommen, avsagt av den opprinnelige instansen.
De som skulle henrettes, alt fra en håndfull til over ti stykker, ble deretter ført ut av tinghuset hvor en prosesjon på 20 til 30 biler ventet, ifølge Bob. Konvoien fraktet også lokale tjenestemenn som hadde som oppgave å føre tilsyn med henrettelsene. Visedirektøren for det lokale sikkerhetsbyrået, dommere og annet personell som håndterte sakene, var også med.
Alle bilene hadde rødt tøy eller papir tapet over vinduene, og de var nummererte.
Fangene som var blitt vurdert som egnet for organhøsting (ifølge testene), ble deretter injisert med et medikament. Det ble sagt at medikamentet skulle lindre smerter. "Den egentlige hensikten var å forhindre at blodet koagulerte etter at hjernen var død og dermed forårsake skade på organene", hevder Bob.
De som ble utvalgt til organhøsting, var som regel unge, friske menn, vanligvis i 20 - 30 års alderen, uten en alvorlig sykdomshistorie.
På henrettelsesstedet ble fangene stilt opp på en linje for å bli skutt i bakhodet.
De dødsdømte som stod nærmest Bob, var ca. fem meter unna.
Etter at de var skutt, kontrollerte en lege kroppene for å bekrefte at de var døde. Deretter ble en svart plastpose brukt til å dekke fangenes hoder. Kroppene som skulle brukes til organhøsting, ble deretter hurtig ført til en hvit varebil som ventet i nærheten. Bakdøren til varebilen ble vanligvis lukket, og gardinene var trukket ned for å holde nysgjerrige blikk borte.
Urne med aske
En gang fikk Bob et lite glimt inn idet bakdøren plutselig gikk opp. Det han så, var en operasjonsseng og to leger kledt i hvite frakker, munnbind og hansker. Gulvet var dekket av plast, i tilfelle blodlekkasje. Legene lukket døren raskt da de skjønte at noen så inn.
Ingen utenom legene skulle vite nøyaktig hva som skjedde etterpå. Da kroppene kom ut, var de pakket i svarte likposer og sendt direkte til kremering.
De døde fangene ble stablet sammen og kremert. Det var umulig å skille hvilken aske som tilhørte hvem, sa Bob. "De tok simpelthen litt akse fra haugen og gav til hver familie." Familiene til de henrettede visste ikke at asken de fikk, godt kunne være fra andre enn familiemedlemmet.
"Majoriteten av de dødsdømtes familier hadde ingen anelse om at organene til slektningene deres var blitt høstet da de hentet asken", sier Bob.
Med få unntak fikk de dødsdømte fangene verken anledning til å se eller snakke med slektningene sine den siste stunden. Familien fikk heller ikke mulighet til å se den døde kroppen til sine nære og kjære.
"Alt familien fikk, var en urne med aske", sa Bob.
Hurtig prosess
Prosessen var rask fordi nye organer må umiddelbart transporteres til sykehuset for transplantasjon. «Nøye planlegging var nøkkelen til en smidig drift av maskineriet», ifølge Bob. "For personalet var det veldig tydelig hvilket organ i den spesifikke fangen [de skulle høste]", sier han.
"Det var veldig tydelig hvilken kropp som skulle plasseres i varebilen ... personalet i kjøretøyet visste nøyaktig hvilke organer de skulle hente ut, fordi hele prosessen var planlagt på forhånd.
Bob konkluderte med at dette må ha pågått lenge.
"Arbeidsrytmen, rutinene de hadde og flyten i samarbeidet kunne ikke ha utviklet seg på bare ett år eller to", sier han. Prisen på de høstede organene var også kjent på forhånd", legger Bob til.
Kina utførte sin første organtransplantasjon på et menneske i 1960. Fordi landet ikke hadde et offisielt organdonor-system før i 2015, stammet de fleste organene for transplantasjoner fra henrettede fanger, noe regimet selv har innrømmet. Men fra år 2000 og utover fikk den kinesiske transplantasjonsindustrien en plutselig oppgang. Antall henrettede fanger kan rett og slett ikke være tilstrekkelig i forhold til det antall transplantasjoner som fant sted.
"I betydelig skala"
Kinesiske sykehus som prøvde å tiltrekke seg organtransplantasjons-turister fra utlandet, lovet organtransplantasjoner i løpet av få uker eller til og med dager, noe som er utenkelig i utviklede land med etablerte systemer for organtransplantasjoner der ventetiden ofte kan strekke seg over flere år.
Økningen i antall transplantasjoner sammenfalt med starten på KKP’s forfølgelse av Falun Gong, som er en meditasjonsmetode. 70 -100 millioner utøvere har blitt utsatt for forfølgelse, arrestasjoner, tortur og fengsel de siste to tiårene i Kina.
I løpet av årene har det blitt samlet inn bevis som peker på et omfattende system for organhøsting av samvittighetsfanger under KKP. I 2019 fastslo en uavhengig folketribunal at regimet i flere år hadde drept fanger "i et betydelig omfang" for å forsyne organtransplantasjons-markedet. Nemnden fant at ofrene først og fremst var fengslede Falun Gong-utøvere.
Regimet opplyser at de forbød bruken av organer fra henrettede fanger i 2015 og hevder at organer nå utelukkende kommer fra frivillige givere innenfor organdonor-systemet som ble etablert samme år. De offisielle organdonor-tallene forklarer likevel ikke det store antallet utførte transplantasjoner, fastslår nemnden.
Bobs utsagn sammenfaller med flere andre øyenvitner som deltok i organtransplantasjons-virksomheten i Kina i samme periode.
"Ren frykt i øynene"
George Zheng som er kinesisk lege, fortalte hvordan han assisterte under en organfjerning på 1990-tallet sammen med to sykepleiere og tre militærleger. Dette var i et fjellområde i et militært fengsel nær Dalian, en by i det nordøstlige Kina.
Pasienten som var en ung mann, var urørlig, men kroppen var fremdeles varm. Legene hadde fjernet mannens nyrer, og de ba Zheng fjerne øynene.
"I samme øyeblikk åpnet øyelokkene seg, og han så på meg", sa Zheng til Epoch Times i 2015.
"Det var ren frykt i øynene hans ... Sinnet mitt ble tomt og hele kroppen min begynte å skjelve.
Minnet om øynene som stirret tilbake på ham, har hjemsøkt Zheng i flere år.
I 1995 bistod den etniske uiguriske legen Enver Tohti som er fra den vestlige Xinjiang-regionen, på samme måte to sjefskirurger med å fjerne lever og nyrer fra en levende fange som akkurat var skutt i brystet.
"Det blødde. Han levde fortsatt. Jeg kjente meg likevel ikke skyldig. Jeg følte meg faktisk ikke annet enn en fullprogrammert robot som gjorde min oppgave", fortalte han i et panel i juli 2017.
"Jeg trodde jeg gjorde min plikt, å eliminere ... statens fiende", sa han. Senere ba kirurgene ham å glemme hva som hadde skjedd.
Virker som et pågående fenomen
Ifølge undersøkelser utarbeidet av den amerikanske ideelle organisasjonen "The World Organization to Investigate the Persecution of Falun Gong" (WOIPFG) ser det ut til at organtransplantasjoner på bestilling har vært et pågående fenomen de siste årene på sykehus rundt Zhengzhou, der Bob i sin tid jobbet.
En sykepleier fra "First Affiliate Hospital ved Zhengzhou University" informerte WOIPFG i 2019 at sykehuset var blant landets fem beste når det gjelder nyretransplantasjoner og at de hadde utført rundt 400 operasjoner året før.
"Vi har ikke hatt pause siden det kinesiske nyttåret og har ikke hatt noen fridager", sa hun til WOIPFG-etterforskere som agerte som potensielle organkunder. Sykehuset informerte at de kunne finne en passende nyre til dem samme dag.
En annen lege fra sykehuset fortalte etterforskere, som også agerte som kunder under en telefonsamtale i 2017, at de utførte de fleste lever-transplantasjonene om natten, så snart pasientene ankom.
"Hvis du ikke utnytter tiden og bare utfører operasjoner på dagtid, hvordan kan du da utføre så mange? Hvordan kan du da konkurrere med de andre?" sa han.
"Ingen er trygg"
Organhøstingen som Bob var vitne til, fikk ham til å føle seg syk, og det stred mot hans samvittighet. Han sa opp mindre enn tre år etter at han tiltrådte stillingen, forteller han.
Bob ser ingen grunn til at industrien for tvungen organtransplantasjon kommer til å opphøre.
"Drevet av enorme gevinster er det ikke rom for såkalte menneskerettighets- og humanitære hensyn", sier han.
Bobs håp er at den kinesiske befolkningen skal fri seg fra det kinesiske regimets autoritære styresett og finne frihet i et demokrati.
Som ved skjebnens ironi havnet by-komiteens sekretær, som beordret Bobs fengselsstraff, selv i fengsel for å ha tatt imot bestikkelser. Han døde senere i fengsel mens han sonet en livstidsdom.
"Ingen er trygg under KKP-regimet", sier Bob.
"Det som skjer en annen i dag, kan like gjerne skje deg i morgen", avslutter han.
