Denne høsten ville den canadiske musikeren og poeten, Leonard Cohen, fylt 90 år. Som musiker debuterte han i andre halvdel av 1960-tallet, men allerede på 1950-tallet var han poet. Tekstene er viktige i musikken hans og karakteriseres av en viss distanse til livets, og ikke minst kjærlighetens, forgjengelighet.

Leonard Cohen var 33 år da det første albumet hans med tittelen "Songs of Leonard Cohen” ble utgitt i 1967. Som poet debuterte han allerede i en alder av 22 år. Plateselskapet hans var i begynnelsen usikker på om de skulle satse på en musiker som til og med var eldre enn Elvis Presley. Cohens alder skilte ham fra mange av 1960-tallets andre storheter som The Beatles, The Beach Boys, The Rolling Stones og Bob Dylan som var født på 1940-tallet og var fremdeles en del av 1960-tallets ungdomskultur.  Dette merker en ved Cohens modenhet, ettertenksomhet og høflige stil. Da han døde i 2016, var det en gentleman's død. Nå gjensto de generasjonene som hadde gjort opp med den livsfølelsen og de manerene som var en selvfølge for Cohen.

På de fire første albumene var Cohen musikalsk nedstrippet med kun sang og gitar.  Dette fikk en brå slutt på ”Death of a Ladies’ Man”. Dette albumet laget han sammen med den markante, nå ukjente, musikkprodusenten, Phil Spector, som satte et så sterkt preg på platen at Cohen nesten forsvant.  Med sitt neste album, ”Recent Song”, vendte han tilbake til det enkle. På 1980-tallet var han helt klart påvirket av sin tids synthesizer-lyd der Cohens delikate stil underlig nok likevel kommer til sin rett. I denne perioden laget han flere av sine mest berømte sanger, slik som ”Dance Me to the End of Love”, ”Hallelujah” og "I’m Your Man”.

Disse tre sangene er eksempler på Cohens romantiske personlighet og hans følelse for det gode liv, selv om den sistnevnte er mer å betrakte som en parodi på hvordan en mann som fanges av en kvinne kan bli selvutslettende altruistisk. Det er i denne tiden at mye av det vi assosierer med Cohen, kommer på plass, ikke minst basstemmen som han hadde utviklet gjennom årene.

Blant populær-musikerne var Leonard Cohen, nest etter Dylan, den nærmeste til å bli nominert til Nobelprisen i litteratur. Poesien var hans opprinnelige uttrykksmåte, og han lot musikken bære den. Den nevnte ”Dance Me to the End of Love”  er et tydelig eksempel på de sidene ved hans verk som har blitt anerkjent; det modne, romantiske og gentleman-aktige.  Allerede i tittelen aktiverer den poetiske refleksjonsevnen, "Dans meg til kjærlighetens slutt". Hva er det for slags dans? Tar kjærligheten slutt? Hvor opphører den?

Versene gir oss ingen tydelig indikasjon på hvor kjærlighetens sluttdestinasjon befinner seg. Den gir romantiske bilder av at dansen skal føre til bryllup og være tilegnet "de barn som ber om å få bli født". Det nærmeste vi kommer en konkretisering av kjærligheten, er når han synger at han og hans elskede både er under og over sin kjærlighet.

Cohen følger sjelden den konvensjonelle kjærlighetslyrikkens euforiske overbevisning om at kjærlighetens bånd er evig. Dette skaper en melankoli som melodien bekrefter, der skjønnheten ikke er garantert, men er vakker i kraft av sin forgjengelighet. Et annet eksempel på dette er "Tusen kyss dypt". Dette er en annen fantasifull tittel: «A Thousand Kisses Deep». Hvilke dybder befinner vi oss på?

Kjærligheten ser ut til å ikke være komplett. Som alt annet er den i bevegelse.

Sammen med den luftige melodien er dette en tekst som gir en stemning, snarere enn å fortelle en historie. I denne sangen synger Cohen: "Stille er tanken på deg. / Mappen om deg er komplett/- bortsett fra det vi glemte å gjøre. / Tusen dype kyss". Kjærligheten ser ut til å ikke være komplett. Som alt annet er den i bevegelse.

Denne forståelsen av alle tings foranderlighet balanserer ofte mellom det stoiske eller åndelige og det kyniske eller galgenhumoristiske. Dette merkes eksempelvis i "Everybody Knows" der Cohen viser bitre sannheter, som at de gode taper og at båten lekker, mens kapteinen lyver. Det er en sang der alle "har den knuste følelsen / som om faren eller hunden deres akkurat var død". Plutselig kan tekstlinjer bryte den ellers homogene tekststrømmen, som når han i denne sangen plutselig synger at alle ønsker seg en konfekteske og en rose.

Dette kyniske aspektet vises også i sangen ”The Future” der fortelleren i diktet tar form av en person som påstår å være "den lille jøden som skrev bibelen" og som har sett menneskehetens historiske grusomheter og nasjonenes oppgang og fall. Fortelleren spår en fremtid så brutal at vi kommer til å lengte tilbake til Berlinmuren, Stalin og bombene i Hiroshima.

Han kan være glad eller sorgfull i sangene sine uten at det utgjør sangen.

Denne sangen er på albumet med samme navn fra 1992. Det var det eneste albumet Cohen ga ut i det ti-året.  Etter dette ble han buddhist og gikk i kloster. Cohen var jøde, og gjennom den største delen av sitt liv deltok han i jødiske tradisjoner. Denne arven merkes i hvordan en skjult Gud florerer i tekstene hans. Buddhismen merkes likevel i den avventende innstillingen til livets vanskeligheter, slik som i spørsmålet om kjærlighetens forgjengelighet og den reflekterte holdningen hans til menneskehetens situasjon.

Les mer

Disse to aspektene henger sammen med Cohens overgripende modenheten. Han kan være glad eller sorgfull i sangene sine uten at det utgjør sangen. Han er tilstrekkelig gammel til å se at det bare er følelser. På det nevnte ”The Future”-albumet finner vi sangen ”Waiting for the Miracle” der fortelleren i diktet synger om at han har brukt halve livet sitt på å vente. Ei kvinne har stått nedenfor vinduet hans med horn og tromme i et forgjeves forsøk på å fange oppmerksomheten hans, mens han selv har vært der oppe og ventet på miraklet.

Han synger i teksten til den kvinnen som han har såret. Etter at han i første vers sier at han venter på et mirakel og introduserer kvinnen i andre vers, går han videre til stedet der han befinner seg i tredje vers. Han mener at kvinnen ikke ville like det stedet. Dirigenten sier at musikken som spilles, er Mozart, men ifølge fortelleren i diktet,  "høres det ut som tyggegummi", enda en av alle uventede vendinger som forekommer hos Cohen. Dette skjer igjen da han plutselig synger at "jeg har ikke vært så lykkelig siden andre verdenskrig tok slutt".

Det er en stor grad av pendling i ”Waiting for the miracle”  som indikerer at det har skjedd mye mellom linjene, hendelser som vi som lytter, selv må fylle inn. I et senere vers foreslår han at han og kvinnen skal gifte seg og være "ensomme sammen". I det siste verset er han likevel ensom med seg selv, synger at han ligger i regnet og sier at han ikke kan klage når de spør hvordan han har det. Venting har fått fortelleren i diktet til å savne de miraklene han hadde rett foran øynene.

Dette er et annet kjennetegn ved Cohen. Han søker stadig etter noe. Dette merkes fra starten, ikke minst i en sang fra det første albumet: ”Teachers”. I denne teksten  er han på jakt etter en lærer for hjertet sitt. Etter å ha blitt avvist av to kvinner, søker han en mer åndelig leder. "Følg meg, sa den vise mannen. / Ja, men han gikk bak meg". Fortelleren havner etter dette på sykehus der "ingen er syke og ingen er friske". Ved en feiltakelse kommer noen jenter inn og sier «we teach old hearts to break». Sangen avsluttes med at de han har møtt, retorisk spør: «Er du ferdig med leksjonene dine?»

Denne søken er fortsatt levende på Cohens siste album, ”You Want it Darker”, som ble utgitt bare et par uker før han døde. Her kulminerer mange av Cohens egenskaper, slik som avstanden til det indre selvet og den forgjengelige kjærligheten. Døden blir berørt på en betydelig mer eksplisitt måte enn tidligere, og musikken fremkaller følelsen av en eldre mann som komponerer sine egne begravelses-sanger.

Det som gjør dette albumet så rørende og unikt, er at det til å være en manns siste ord, er så lite bemerkelsesverdig. Cohen er fortsatt en romantiker og kvinnebedårer, men med døden som selskap. Dette blir særlig tydelig i en sang som «Treaty» der han synger om et forhold som er over og hvordan han skulle ønske at det fantes en kontrakt for deres kjærlighet. Igjen beskriver han kjærligheten som noe som hører livet til og dermed noe forgjengelig. I det siste verset synger han: "Jeg hørte at slangen ble forvirret av sin synd. / Han skiftet hud for å finne slangen på bunnen. / Men å bli gjenfødt er å bli født uten hud. / Giften finner veien inn i alt".

På åpningssporet på ”You Want it Darker” med samme navn synger Cohen direkte til Gud: "Jeg er klar, min Herre". Han synger at det er "En elsker i historien / men historien er fremdeles den samme". En lignende tekstlinje som får tyngde gjennom mangel på dramatikk, er når han synger om å kjempe med demoner, men at disse er "middelmådige og tamme".

Albumet er et merkelig og sterkt portrett av hvordan aldring stiller oss ansikt til ansikt med døden, mens livet, med alt det innebærer, går videre. Det er et tett og sørgmodig album, på en måte som er for mørkt til å fange Cohens mange fasetterte natur. Derfor er det gledelig at «You Want it Darker» bare er et slags siste album: I 2019 ble det gitt ut låter til et album som aldri ble ferdig, med den treffende tittelen «Thanks for the Dance». Her er det flere av Cohens lysere nyanser, selv om den aldrende mannens avskjed fortsatt er til å ta og føle på.

I en av sangene i dette albumet, ”Moving On”, synger han om hvordan en kvinne knuser hjertet hans, men at hun også gjør det nytt. Et lignende tema i teksten der han synger at å bli født på ny, er å bli født uten hud. Mye av Cohens musikk går tilbake til kvinner. Det er ingen tilfeldighet at han likte å omgi seg med kvinnelige korister, som om hans stemme bare kunne bli hel gjennom kvinnestemmer. Slik sett er «You Want it Darker» en passende avslutning, for det er som om Leonard Cohen ikke bare er en gentleman overfor livets forhold, men også overfor døden. Og kanskje er døden også en kvinne.

Tolkningen av tekstene er skribentens egne.

Kontakt skribenten: [email protected]