Anders Nilsson er professor i fysikk og er like interessert i åndelighet som i vitenskap. Han har skrevet boken "The Gentle Way of the Heart" om dette. Kolleger som har vist interesse for professoren, har gjort det i skjul.

– Sverige er blant de mest konservative landene når det gjelder forskere, konstaterer Anders Nilsson som er professor i fotonvitenskap ved Stanford University i California.

– Hvis jeg forteller deg at jeg har møtt mennesker på Hawaii i en annen virkelighet, blir det for merkelig, spesielt hvis jeg sier at de berørte meg og at kjente det i kroppen.

Anders Nilsson vokste opp i Stockholm, utdannet seg til kjemiingeniør ved KTH (Kungliga Tekniske Högskolan) og tok doktorgrad i fysikk i Uppsala. Han disputerte i 1989, 32 år gammel.

Han ble værende i Uppsala en periode, men reiste snart til California som gjesteforsker i tre år. På Berkely kom han inn i det amerikanske systemet og gjorde seg bemerket. Han ble professor i fotonvitenskap ved Stanford universitet i år 2000.

I fotonvitenskapen brukes lyskilder for å studere materie. Anders Nilssons spesialitet ble røntgenlasere, kilometerlange anlegg med svært korte pulser; 0,0000000000001 sekund. Forskerne ser hvordan materien beveger seg, som et stroboskop.

– Vi ser ikke molekylene, men vi tar ut informasjon og tolker.

Anders Nilsson sammenligner det med å gå i teater uten å se stykket. Teppet går opp, og alle skuespillerne står der. Siden går teppet ned, og hele handlingen skjer bak det. Når teppet igjen går opp, ligger alle skuespillerne på gulvet.

– Med røntgenlaserne kan vi finne ut hva som skjedde. Vi gjør teoretiske beregninger og kommer frem til bilder.

Anders Nilsson har hovedsakelig studert vann.

– Vann har mange merkelige egenskaper, som at is flyter når den burde synke. I et glass med isvann er det null grader ved isen og fire grader på bunnen. Forklaringen er at vann er tyngst ved fire grader.

Hvis vann hadde oppført seg som andre stoffer, hadde det vært tyngst ved null grader og frosset på bunnen først. Men da ville alt ha dødd, og livet kunne ikke ha utviklet seg på jorden. Når vannet blir for kaldt der nede, stiger det opp til overflaten og hindrer hav og sjøer fra å bli bunnfrosne.

Temperaturendringene skaper sirkulasjon. Næringsstoffene kommer dypere ned og utvikler det marine livet. Livet beskyttes av isen.

– Med røntgenlaserne har vi forsøkt å forstå hemmeligheten bak vann. Vi har funnet svaret, tror jeg.

Nilsson har arbeidet i Sverige igjen fra 2014, nå med Vitenskapsrådets program for internasjonal rekruttering av forskere fra verdens ti beste universiteter i verden. Nå planlegger han å pensjonere seg.

Henger denne forbindelsen mellom vann og livets opprinnelse sammen med interessen for det åndelige?

– Ikke direkte. Det ligger i min natur å tenke på store spørsmål, og som forsker har jeg ofte en magefølelse. Jeg tror at mange gjennombrudd skjer gjennom intuisjon. Carl Jung snakker om den kollektive bevisstheten, at det finnes en informvasjonsverden som vi kan få tilgang til. Noen tanker popper opp samtidig på ulike steder, uavhengige av hverandre.

Verden er ikke slik vi tror den er. Vi er en del av noe større, men jeg har vært forsiktig med å snakke om det.

- ANDERS NILSSON. Professor i fysikk ved Stanford University

Da Anders Nilsson studerte biologiske molekyler på overflater for 25 år siden, valgte forskere i tre forskjellige deler av verden å studere det samme molekylet, selv om det var mange andre å velge blant. De valgte alle også samme overflate med samme krystallografiske orientering.

– Verden er ikke slik vi tror. Vi er en del av noe større, men jeg har vært forsiktig med å snakke om det fordi det er kontrovers mellom en åndelig søken og vitenskapelig utforskning av verden. Men splittelsen er kunstig. Når man definerer hva det ene og det andre er, er det ingen konflikt. Den har blitt skapt fordi man ikke forstår eller man lukker øynene for de ulike tilnærmingene.

For ikke å komme på kant med forskningsverden tenkte Anders Nilsson først å publisere boken ”The Gentle Way of the Heart” under pseudonym, men valgte likevel å ta sjansen på å bruke sitt virkelige navn.

– Nå pensjonerer jeg meg og er så godt etablert at jeg føller meg trygg i meg selv. Sannsynligvis mumles det i en eller annen krok et eller annet sted.

Nilsson var allerede som femåring interessert i åndelighet og filosofi. Da familien dro på tur for å plukke bær og sopp, satt han ofte på en stein og funderte over omgivelsenes virkelige natur.

Les mer

– Jeg stilte brysomme spørsmål til foreldrene mine som til slutt ba meg tie stille. Jeg var alene med refleksjonene mine, så jeg stengte dem av.

Som 12-13-åring begynte Anders Nilsson i stedet å interessere seg for naturvitenskap.  Han leste bøker om kjemi og fysikk og lå langt foran på skolen.

– Intuitivt har jeg alltid vært tiltrukket av de åndelige spørsmålene, men da jeg tok doktorgraden, ble jeg en fundamental og hardnakket vitenskapsmann. Kunne man ikke bevise noe, eksisterte det ikke. Siden hendte det likevel noe med meg.

Det åndelige kom tilbake

– På begynnelsen av 90-tallet følte jeg meg dårlig og gikk til en terapeut som jeg var blitt anbefalt. Tidligere hadde jeg en psykisk syk samboer og sett mye dårlig innen helsevesenet. Jeg ville ikke gå den konvensjonelle veien.

Anders Nilsson ble rådet til å begynne å meditere.

– Jeg hadde meditert en del med TM-metoden som 15 åring. Da jeg begynte igjen, var det som en eksplosjon. Alt bare åpnet seg, og jeg forandret meg raskt.

Omtrent ett år senere bar det avgårde til California. Der var det mye åndelighet, men ikke blant forskerne.

– Man har jo jobben sin, men jeg var likevel litt frittalende. Kollegene sa ikke noe, utenom da jeg tok opp kontroversielle tanker rundt vann, for eksempel om homeopati. "Anders", sa de. "Du er forsker. Du må mene at dette er tøys og humbug".  Men jeg tror mange tenker det samme som meg, samtidig som de er fundamentalt vitenskapelige. Mange spørsmål koblet til åndelighet kan ikke undersøkes med vitenskapelige metoder. Sterke ord imot, handler om tro og meninger, snarere enn fakta. På konferanser har kolleger fra andre land spurt etter boken min - når vi har vært alene.

Italieneren Galileo er ansvarlig for separasjonen mellom det vitenskapelige og det åndelige, ifølge Anders Nilsson. På 1500-tallet havnet Galileo på kollisjonskurs med den katolske kirken. Inkvisisjonen var etter ham, men han slapp å bli brent på bålet, sannsynligvis fordi han var en pragmatisk og fundamental vitenskapsmann.

– Den fysiske virkeligheten overlater vi til vitenskapen, og det guddommelige tilhører kirken, sa han. Han sa det for å overleve, litt som meg ved Berkely.

Anders Nilsson tvilte. Skulle han være forsker?

– Hver gang jeg tenkte på det, dro universet meg enda sterkere inn i vitenskapen.

– Min misjon er kanskje å vise to sider av samme sak og at vi trenger ulike språk. Vi vet mye, men har stengt døren til det åndelige. Samtidig kan det som hender etter døden og andre åndelige fenomener, skjule det viktige med åndelighet. Det er vesentlig her og nå.

Anders Nilssons bok ”The Gentle Way of the Heart” har blitt belønnet med sølv i Benjamin Franklin Award og var finalist i USAs Best Book Awards.

Hvorfor en ny book?

– Jeg vil vise at hvis vi lar vitenskap og åndelighet samhandle som to ulike projeksjoner av vår virkelighet, kan vi skape noe svært vakkert for alle levende skapninger på jorden.

Han forklarer det med et diagram.

Den ene aksen går bratt oppover. Den representerer den vitenskapelige utviklingen som har gitt oss verktøy til å fremstille saker og ting, som for eksempel innen helse, broer eller datamaskiner. Den andre aksen illustrerer menneskenes åndelige utvikling. Den er flat. Jo lengre tiden går, dess større blir avstanden mellom aksene.

– Da stålproduksjonen ble oppfunnet, kunne vi lage en plog, men også et sverd. Nå kan vi ødelegge hele verden. Men vi kan også skape overflod. Alle mennesker kan få det veldig godt.

I ”The Gentle Way of the Heart” er det et kapittel om hvordan det "falske selvet" vokser fram.

– Vi har det alle, oftest fra barndom og oppvekst. Vi har blitt såret og redde for noe som har splittet oss i et falskt "jeg", som ønsker å beskytte sitt indre selv. Det er grådig og utålmodig, vil ha makt og er redd for å gå glipp av noe. Med redsel kommer det falske jeget.

Hva om samtalen om åndelig utvikling er for sterkt for folk?

– Vi kan kanskje si humanisme. Det finnes ikke noen enkel måte å uttrykke åndelighet på. Det dette handler om, er å forbedre oss selv som mennesker. Vi trenger en dialog om det "noe" som er større enn det mekanisk materialistiske universet som mange tror på.

Hvordan skal vi rekke å utvikle vårt sanne jeg?

– Akkurat nå løper alle rundt i hamster-hjulet og sliter med å få hverdagen til å fungere. Det er ikke tid til refleksjon. Men vi kommer til å løse problemene. Mennesket lærer gjennom smerte. Når vi har påført oss selv tilstrekkelig smerte, da er vi på rett vei. Det blir en humpete reise med mange feilgrep, men vi vil få det veldig bra i fremtiden.

Kontakt journalisten: [email protected]