Mer Dante nå, takk! (Del 3): La skjønnheten begynne.

Dante holder "den guddommelige komedie" ved siden av inngangen til helvete, de syv terrassene på Skjærsildens-fjell og byen Firenze med himmelens sfærer ovenfor. Fra 1465. I en freske av Domenico di Michelino fra St. Maria av Flore-katedralen i Firenze. Foto: Offentlig domene.
11. januar 2025
AD

I forrige artikkel så vi hvordan problemet med den frie viljen spilte seg ut i Dantes helvete. Helvete er et sted der folk får det de vil ha, men det de vil ha, fanger dem i deres egen avhengighet og tvangstanker. De er ikke lenger frie, fordi de har frivillig valgt å være besatt av seg selv og sin egen selvhøytidelighet og derfor ikke lenger se virkeligheten slik den egentlig er.

Faktisk fornekter mennesker i helvete virkeligheten. De nekter å ta ansvar for egne handlinger og skylder vanligvis på andre. De snakker vanligvis med seg selv i selvrettferdig-gjørende tanker. De nekter for skapelsen; de er underordnet en høyere makt.

Når vi snakker om virkeligheten, sa den kristne forfatteren, G.K. Chesterton, at "fakta som fakta skaper ikke alltid en ånd av virkelighet, fordi virkeligheten er en ånd." Denne "ånden" er akkurat det de i helvete fornektet mens de levde, siden de største bekymringene deres alltid var deres egne materielle fordeler. St. Augustins ord, "En mann kan miste de gode tingene i sitt liv mot sin vilje, men hvis han mister de evige velsignelsene, mister han dem, ifølge egen vilje", er nettopp hva Dante slår fast i sin skildring av helvete.

Men hva er skjærsilden? Hvordan er den annerledes enn helvete?

dante_purgatory_19
Gustave Dorés illustrasjon av skjærsilden i vers 19 i Dantes "Guddommelige komedie." Foto: Offentlig domene.

Una Lagrimetta: En tåre

Når vi studerer Dantes skjærsild, finnes det åpenbart likheter. For det første virker syndene velkjente: stolthet, misunnelse, sinne, begjær osv. For det andre lider også de som er fanget i skjærsilden. Imidlertid er måten de lider på, fundamentalt annerledes, og her rører vi ved Dantes geniale psykologiske innsikt.

Den vesentlige forskjellen mellom lidelsen i helvete og skjærsilden er todelt. De som eksisterer i skjærsilden, har utviklet evnen til å være selvbevisste. I stedet for å nekte for at de har et problem, innrømmer de at de er problemet. De har kommet til kort; de har gjort noe galt.

For det andre er de nå oppriktig leie seg for det. Faktisk blir deres "urettferdighet" spørsmål om intens anger, så vel som fokus. I helvete motstår man lidelse, og den blir ikke forstått i det hele tatt når det gjelder sammenhengen med valg man har tatt i livet; i skjærsilden er dette motsatt .

Et spesielt rørende eksempel på denne angeren opptrer i vers 5 i "Skjærsilden". Det beskriver slutten for Buonconte da Montefeltro, en notorisk ond mann. Etter å ha kjempet på den tapende siden i slaget ved Campaldino og etter å ha blitt dødelig såret i halsen, prøver han desperat å slippe unna sine fiender som forfølger ham gjennom myrene. Til slutt faller han helt utmattet om, mister synet og talen og dør.

canto 5 Buonconte da Montefeltro
Buonconte da Montefeltro falt i slaget ved Campaldino. Illustrasjon fra 1861 av Gustave Doré til Dantes "guddommelig komedie". Foto: Offentlig domene.

Mens Montefeltro faller, forklarer han: Jeg fikk nåden/Å ende mens jeg sa navnet Maria da jeg falt" (Clive James’ versjon). Vi vet at dette at han navngir Maria, ikke er noe rent utbrudd, men snarere et dypt, psykologisk skifte. For mens en djevel gir krav på sin sjel, som er måten vi får vite at han er en mann full av ondskap, så blir han reddet  av en engel av en bestemt årsak, som djevelen uttrykker det, på grunn av "una lagrimetta", en tåre.

I øyeblikket Montefeltro tar navnet til Guds Mor på sine lepper for å bli frelst, gjør han det med en tåre. Det indikerer at han i øyeblikket før sin faktiske død har angret. Han angrer fordi han er klar over hva han har gjort, og dette blir hans frelse.

I skjærsilden vil Montefeltro nå lide, men det er håp. Det er intet håp i helvete, men når en har blitt seg selv bevisst og har sett seg selv for den man virkelig er, oppstår det en ny dynamikk.

Denne nye psykologiske og åndelige dynamikken virker gjennom hele skjærsilden der hver enkelt av beboerne begynner å forstå seg selv og sine feil, uten selvbedrag. I vers 5 er effekten spesielt dramatisk når alle sjelene Dante møter, har dødd en brå og voldsom død og angeren kommer i siste øyeblikk.

Denne angeren i siste øyeblikk er i seg selv årsak til enda mer håp. Det betyr at hvem som helst, på et hvilket som helst tidspunkt, også det aller siste, kan vende sin egen, mørke skjebne hvis de bare vender seg bort fra sin egen selvopptatte selvrettferdighet.

the-late-repenters-ii
"De sent angrende" fra 1861 av Gustave Doré. Illustrasjon til vers 5 av Dantes "Guddommelige komedie". Foto: Offentlig domene.

Tilbake til skjærsilden

Den kanskje mest strålende manifestasjonen av hva dette nye håpet vil bety, finner vi helt på slutten av selve skjærsilden, altså ikke på slutten av "Purgatorio"-diktet, men i verset 26 der den bokstavelige skjærsilden slutter.

Dante forlater menneskelig lidelse og trer inn i det jordiske paradis i de gjenværende syv versene. Dette er ikke det samme som å være i himmelen, men fører mennesket tilbake til utgangspunktet; til den opprinnelige hagen. Alt "fallet" ned til helvete og all klatringen opp gjennom skjærsilden fører oss bare tilbake til utgangspunktet, der, hvis vi ikke hadde falt, kunne blitt værende og velsignet uskyldige for all tid.

terrestrial-paradise
"Jordisk Paradis" fra 1861 av Gustave Doré. Illustrasjon for vers 28 i Dantes "Guddommelige komedie". Foto: Offentlig domene.

I en dypere betydning er det altså, selv om det er et slags paradis, fremdeles en begrensning (derfor er det fortsatt å være i skjærsilden) angående den menneskelige natur og den menneskelige ånd. Ved "å falle" venter paradoksalt nok en større skjebne i himmelen, som er bortenfor og ovenfor skjærsilden.

For å komme tilbake til poenget med å vende seg vekk fra egobesettelse, etter som Dante stiger opp på skjærsildens fjell, er den siste personen som Dante vil møte på sin reise, Arnaut Daniel, dikteren. Denne dikteren er berømt for beskrivelsen Dante gir som "miglior fabbro" eller "den bedre skaperen." (Dette uttrykket ble berømt av T.S. Elliots som en hyllest til Ezra Pound i “The Wasteland.”)

Arnaut brenner i en ild som gjør Dante skrekkslagen. Det ilden renser ut, er begjær. Dette er den siste hindringen før vi når det jordiske paradiset, eller Edens hage, slik den var før syndefallet.

"I motsetning til loven om min egen eksistens"

Før vi kommenterer møtet mellom Dante og Arnaut og dets betydning, må vi tenke over det den tidligere presten og medlemmet av parlamentet, Christopher Bryants, sa i sin dype observasjon: "Jeg forsto etter hvert at å motstå Gud, var det samme som å gå imot loven for min egen eksistens."

Denne forståelsen er en nødvendig motgift til å tenke om Gud som en kraft som kun straffer i det ytre. Tvert imot. Nok en grunn til at de som er i helvete, er der, er at de har krenket ikke bare andre, men også seg selv. Å gå imot loven om sin egen eksistens er derfor til syvende og sist å miste sin sjel. Og dette forstår Arnaut.

Det som skjer, er at Arnaut takknemlig anerkjenner Dante, forklarer sin situasjon og anmoder Dante om å minnes sine lidelser når tiden er inne. På den måten advarer han Dante effektivt om å rette oppmerksomheten mot Dantes eget begjær før det er for sent. Så trer Arnaut øyeblikkelig tilbake inn i de rensende flammene eller, som noen uttrykker det, ilden som foredler.

Poenget er at Arnaut ønsker å gå tilbake, inn i flammen, så smertefull det enn måtte være. Han forstår at lidelsen er nødvendig for å sette ham fri til det høyere livet han nå higer etter.

Han ønsker med andre ord å lide for å oppnå et høyere mål. Vi kan se at atferden er eksakt det motsatte av det de avhengige og de med tvangstanker ønsker i helvete der avhengigheten i seg selv er deres metode for å dempe lidelsen. De erfarer ikke verden på andre måter enn på kunstige bestemte premisser.

At Arnauts posisjon er psykologisk, for ikke å nevne åndelig og sunn, burde være innlysende. Men for at vi ikke skal være i tvil, tenk på hva Holocost-overlever og psykiater, Viktor Frankl, sa: "Slike utbredte fenomener som depresjon, aggresjon og avhengighet er ikke mulige å forstå uten at vi anerkjenner det eksistensielle vakuumet som ligger til grunn for dem."

Dette fører til psykoanalytiker James Hollis tanke: "En grunnleggende sannhet innen psykologien, som vårt eget ego igjen og igjen flykter fra, er at det vanligvis er gjennom lidelse at vi endrer oss nok til å vokse åndelig. Veien som består av vedvarende velbehag, resulterer i den sirkulære fellen, avhengighet."

Skjærsilden og veien til skjønnhet

Skjærsilden er altså stedet der vi begynner å bryte disse avhengighetene til det motsatte og blir de menneskene som vi var skapt til å være; mennesker som lever ifølge loven om vår egen natur. Ved å bli selvbevisste, prøver vi å oppfylle den loven, å være den vi egentlig er.

Og når det skjer, skjer det noe bemerkelsesverdig. Lidelsen forsvinner og skjønnhet kommer til syne. Det er årsaken til at Plotinius i Vesten bemerket at skjønnhet var den viktigste egenskapen til sjelen. I Østen snakker de om skjønnheten til det grunnleggende selvet. Sjelen er, for å si det kort, alltid vakker når den oppfattes riktig.

Epoch Times Photo
En freske fra 1749 av Simon Benedict Faistenberger i taket av St. Ulrich-kirken i Pillersee i Tyrol i Østerrike. Jomfru Maria gir et sort botsbelte til St. Augustin og hans mor, den hellige Monica. Nederst frigir St.Nicholas av Tolentino sjeler fra skjærsilden med det beltet. Foto: Wolfgang Sauber / CC BY-SA 3.0

Når renselsen er fullført, blir man - Dante blir - i stand til å tre inn i det jordiske paradiset. I de første linjene i vers 27 dukker en "gledens engel" opp og synger "Beati mundo corde" ("Salige er de rene av hjertet") som de rensede nå er. Dette er betegnende i Mark Musa-oversettelsen: "lød den levende skjønnheten i stemmen hans klart." Når lidelsen er fullført, ser vi skjønnhet. Vi hører skjønnhet, og vårt naturlige miljø er skjønnhet.

Dette bringer oss tilbake til Bryant-sitatet: "Jeg forsto at å motstå Gud, var å gå imot loven for min egen eksistens" og til sist om viljens frihet.

Fri vilje er ikke noen tilfeldig "gjør-hva-du-vil når du enn føler for det". Det er å følge "loven om min egen eksistens." For å være frie, må vi følge en lov!

Det høres svært paradoksalt ut, men sunn fornuft forteller oss at det faktisk gir mening. Alle skapninger er lykkeligere når de følger naturloven. Derfor kan det være opprørende å se dem i dyreparker. Hvis det er slik for et dyr, hvor mye mer er det da ikke for oss som har "fornuft"?

Når vi tar skrittet fra det jordiske paradiset mot det himmelske, hva har Dante nå lært oss om psykologien? Dette er emnet for vår fjerde og siste artikkel om Dantes stadig aktuelle mesterverk "Den guddommelige komedie."

Vennligst les også "Mer Dante nå, takk! (Del 1): Hvordan Dante provoserer til tenkning" og "Mer Dante nå, takk! (Del 2): La oss høre om den frie viljen!"

James Sale er en engelsk forretningsmann som driver selskapet "Motivational Maps Ltd." og opererer i 14 land. Han er forfatter av over 40 bøker om ledelse og undervisning og har blitt utgitt av internasjonale forlag, inkludert "Macmillan, Pearson, and Routledge". Som poet har han vunnet førsteprisen i en konkurranse i 2017 i "The Society of Classical Poets" og talte i juni 2019 ved gruppens første symposium som ble arrangert i New Yorks "Princeton Club".

Ad i artikkel – AdSense
AD
Vi bruker informasjonskapsler for å garantere en best mulig brukeropplevelse. Hvis du fortsetter å bruke nettstedet, godtar du at informasjonskapsler brukes. Vi har avklart vår personopplysningspolicy.Mer informasjonJeg forstår ×