I fjor sommer kom jeg for første gang i snakk med Maria, en kvinne som kaller seg selv "Villhjerte". Jeg ville kalle henne håndverker, men hun kaller seg selv en pinnekunstner. Kanskje er hun egentlig folkekunstner. Ordene blir mange når vi forsøker å definere og forstå hverandre. Villhjerte oppdaget kunstneren i seg etter en depresjon da hun begynte å gå i skogen og lage kunst av pinner.
Etter sommeren falt hun i glemmeboken, men var tilbake da jeg i panikk sykemeldte meg fra jobben med symptomer på utbrenthet. Jeg møtte en lege som så meg inn i øynene og sa: "Anton, du er ikke syk. Dette er en fullstendig normal reaksjon på en urimelig situasjon." Jeg gikk hjem, ikke mindre forvirret enn da jeg kom dit, men kanskje noe klokere. Senere festet jeg meg ved en dokumentar som Villhjerte deltok i: "A tale from the Woods". Der snakket hun om hvordan vi forsøker å være friske, men at det noen ganger ikke går, dersom omgivelsene våre er syke: "Hvis vi fyller oss selv med bare grønne drikker, ulike former for yoga eller til og med et skogsbad eller lignende ting, vil vi da være friske i et ganske usunt miljø?"
Hva er det da som må skje? Jeg var helt enkelt tvunget til å arbeide med meg selv slik at jeg senere, på en god måte, kunne forholde meg til og forandre omgivelsene mine. Det vanskelige i denne prosessen var hvor mye jeg selv bidro til å opprettholde et stressende miljø på jobben. Kun ved å ta et skritt tilbake ville situasjonen og omgivelsene mine forandres. Villhjerte tok en litt annerledes vei. Hun brøt løs, befant seg selv i skogen og ble der. Under praten i fjor sommer reflekterte hun over hvordan hun umiddelbart kjente seg frisk når hun fikk være i skogen, hvordan depresjonen ikke var der lenger, hvordan selve miljøet gjorde henne lykkelig. Hun hadde funnet hjem.
Av og til tenker jeg på Villhjerte, en av disse menneskene som gjør noe man ikke hadde kunnet forestille seg. Hva tenkte hun da hun gikk ut i skogen og begynte å samle pinner i en korg?
Kunne hun selv forestille seg at dette kunne bli hennes levebrød; At hun skulle bli en kjent pinnekunstner? Hun tok et skritt mot det hun likte å gjøre. Hun ofret tryggheten. Hun gjorde et valg og tok konsekvensene. Hun ble en av disse menneskene som vi andre kan bruke som et alternativt referansepunkt; som en egen ytterlighet i forhold til det kommunale lønnsarbeidet.
Men visst ligger dette i tiden. Idealet om den edle villmannen som glemmer alt, som banklån og globale problemer, for å trekke seg tilbake til en enklere tilværelse. Å kjenne på friheten, men også ansvaret for å havne utenfor det sosiale og økonomiske sikkerhetsnettet. Å kjenne tilfredsstillelsen ved å ofre komfort for en drøm. Å kjenne konsekvensene av sine valg, å få sin frihet. Samtidig er dette frihets-idealet så mye mer bekvemt å iaktta på avstand.
Så hva gjør hun egentlig, denne Villhjerte? Hun samler materiell i skogen, pinner. Hun ser på dem, hun finner noe i dem, hun omskaper og skaper. Graver frem det uttrykket pinnen selv har. Kanskje føler hun hva veden vil uttrykke. Kanskje omskaper hun seg selv i skapelsesprosessen.
Kanskje er det ikke hun som omskaper pinnene, men den skapende prosessen som omskaper henne? Hun gjør det hun liker og forgaper seg i det. Akkurat denne prosessen er nok det som fasinerer meg mest og som gjør at vi mennesker ønsker å skape. Populært kalt "flow". I en kreativ prosess er ikke ordet viktig, vi bare gjør.
