Aksept er noe av det vanskeligste, men også noe av det viktigste man kan praktisere i sitt liv. Aksept er en vei til selverkjennelse og til å kunne forandre sin egen virkelighet samtidig som det gir oss kraft og ro.
Akkurat nå går jeg gjennom vanskeligheter i mitt liv. Jeg skulle definitivt ønske at dette ikke var en del av mitt liv, men mitt ønske kan naturligvis ikke forandre situasjonen.
Eller som det pleier å være: Først prøver man å sloss mot virkeligheten og etter hvert ser man at det er virkeligheten som vinner.
Så falt det meg plutselig inn at dette kunne være en ypperlig anledning til å øve seg på å akseptere.
Når jeg undersøker en ide` eller en metode, liker jeg å begynne med se på hva noe ikke er. Så, hvilke myter og misoppfatninger finnes om akseptering som hindrer oss i å kunne oppleve og føle den?
Myte nr. 1: At vi er ok med hva som skjer og kan tolerere det.
Den største misforståelsen vedrørende aksept, er at det betyr at vi har det greit med det vi aksepterer, at vi på en måte tolererer en situasjon vi ikke vil ha.
Virkeligheten: Akseptering krever ikke at vi synes at det vi aksepterer er greit.
Å akseptere betyr ikke at vi plutselig vil ha det vi tidligere ikke ville ha. Det betyr ikke at vi har det bra eller føler oss rolig med situasjonen fordi vi begynner å akseptere den.
Myte nr. 2: Å akseptere innebærer at vi slutter å forsøke å forandre noe.
Vi tror at akseptering er synonymt med en passiv aksept, og at den innebærer å gi opp alle anstrengelser for å gjøre ting annerledes. At den innebærer en godkjenning, at vi går med på en situasjon som for alltid kommer til å bestå; at den skulle utgjøre en beslutning som innebærer at man bare drar teppet over hodet og glemmer det hele.
Virkeligheten: Å akseptere betyr ikke at man slutter å anstrenge seg for å forandre det som er.
Å akseptere noe innebærer ikke at vi gir opp tanken på at virkeligheten skal kunne bli annerledes. Akseptering handler bare om nåtiden og har ingen ting med fremtiden å gjøre. Dessuten er akseptering ikke en passiv handling, men snarere en handling som oppstår av visdom. Den innebærer at man går med på å begynne og se hvor man faktisk befinner seg, og siden overveie situasjonen og hva den innebærer.
Hvis aksept ikke er disse mytene, hva er da dette vi kaller for akseptering?
Akseptering kan, forstått riktig, oppleves som et slags mot. Den er for dem som har styrken til å møte og slutte med å fornekte sannheten, og kan være det første steget i en prosess mot virkelig fremgang og framskritt.
Det kan kanskje hjelpe å bruke andre ord for å forstå det. I stedet for å spørre seg: "Kan jeg akseptere dette?" Så foretrekker jeg å stille meg spørsmålene: "Kan jeg slappe av med dette?" "Tolererer jeg situasjonen som den er?" og "Greier jeg å holde ut at, det er slik det er akkurat nå?"
Disse spørsmålene kan være en veiledning til det som vi kjenner fungerer best for oss, ut fra det vi forbinder med akseptering. Faktum er at vi aldri kommer til å akseptere eller bli ok med noe som vi i vårt indre ikke vil ha, og den delen av oss må også inkluderes i denne prosessen.
Å kunne slappe av i den rådende situasjonen, betyr at vi da også kan koble av sammen med den delen av oss som skriker "nei" til situasjonen.
Den betyr at vi gjør plass for følelsen av ikke-aksept. Vi aksepterer situasjonen og samtidig lar vi den kraftfulle avvisningen fortsatt finnes i oss. Vi ber ikke om å bli kvitt motstanden, da motstanden er vår venn. Den er der for å beskytte oss fra det vi ikke vil ha, så vi aksepterer og tillater den negative situasjonen, og også bevisstheten om at vi avskyr den.
For det andre handler akseptering om å erkjenne for seg selv at denne situasjonen virkelig skjer. Å akseptere betyr ikke at vi liker noe, holder med noe, eller ikke kommer til å prøve å endre noe; det betyr helt enkelt at vi aksepterer at det er som det er.
Det primære elementet i akseptering er å åpne opp for virkeligheten som den virkelig er, og handler ikke i første rekke om hva vi føler for den. Å akseptere handler om at vi er villige til å tolerere en ubehagelig situasjon.
I mitt tilfelle, i den vanskelige situasjonen jeg befinner meg i, og som pågår akkurat nå, øver jeg på å kunne slappe av og være i det som jeg ikke har svar på. Jeg aksepterer det som skjer, selv om jeg skulle ønske at ting hadde vært annerledes og at jeg akkurat nå ikke vet hvordan man kan få det til å skje.
Det komiske er at vår vegring mot å akseptere en situasjon, vanligvis innebærer en kamp mot virkeligheten og det som er. Vi vegrer oss mot å tillate det som allerede er. Sett i dette lyset er det litt feil å vegre seg mot å akseptere virkeligheten som den er.
Å akseptere er et dypt og kraftfullt skritt i vår utvikling som menneske.
Når vi øver oss på akseptering, sier vi: "Ja, dette skjer. Det er som det er". Paradoksalt nok frigjør dette oss slik at vi kan begynne å forandre situasjonen, eller forandre oss selv.
Som en god venn sa til meg: Enten kommer situasjonen til å endre seg, eller så kommer du til å forandre deg, men en forandring kommer til å skje.
Når vi sløser så mye energi på å bekjempe virkeligheten, hindrer det oss i å rette energien vår mot det vi kan gjøre med situasjonen. Vi aksepterer ikke det som skjer. Å akseptere situasjonen gjør at vi i det minste kan begynne å gjøre det vi kan, ut fra vårt ståsted.
Å akseptere er et dypt og kraftfullt skritt i vår utvikling som menneske. Det kreves mot å være ærlig med hvor vi står. Aksept krever besluttsomhet for å kunne erkjenne hva som er sant. Dette kan være ubehagelig, men er mye bedre enn å fornekte virkeligheten og unnvike slike følelser.
Gjennom å trene på å akseptere gir vi oss selv lov å til være en del av vårt eget liv, og til å oppleve nået som det er. Vi tillater oss å slutte å sloss mot virkeligheten, noe som bare er utmattende og til ingen nytte.
Å akseptere er virkelig en klok handling. Når vi er villige til å si: "Ja, slik er det uansett om jeg vil eller ikke", så slapper vi av. Vi kan puste ut: Bløffen vi har levd i og vært en del av, har nå blitt synliggjort.
Det morsomme er at vi nesten alltid vet hva som er sant, vi bare lurer oss selv med å ikke akseptere. Å akseptere gir oss tillatelse til å endelig være sannferdige mot oss selv og styre vårt eget liv.
Når vi kan si; "jeg aksepterer at det er som det er - selv om jeg hater det og ikke vet hva jeg skal gjøre med det" - så er vi i det minste ærlige mot oss selv. Noe som til sist er det mest kraftfulle, modige og selvelskende sted vi kan skape livet vårt ut fra.
