Feminismen er nå i alle deler av det vestlige samfunnet, og ideene er godtatt i en stor del av befolkningen. Moderne radikalfeminisme har sine røtter i sosialisme og kommunisme og deler samme metode og samme mål som kommunismen ved at den vil utradere den tradisjonelle familien.
Et viktig punkt som hevdes innen samtidens feminisme, er at foruten kjønnsorganene, er praktisk talt alle andre fysiologiske og psykologiske forskjeller mellom menn og kvinner, inklusive avvik i oppførsel og personlighet, resultat av sosiale og kulturelle konstruksjoner. Ifølge denne logikken skal menn og kvinner være fullstendig like innen alle aspekter av livet og samfunnet. Alle manifestasjoner av "ulikhet" mellom menn og kvinner sees dermed som et resultat av en kultur og et samfunn som er undertrykkende og sexistisk.
For eksempel er det betydelig flere menn enn kvinner som arbeider i ledelsen for store selskaper, på høyt nivå på eliteuniversiteter og som høytstående embetsmenn. Mange feminister anser at dette hovedsakelig beror på sexisme, til tross for at en rimelig sammenligning mellom kjønnene bare kan skje når man tar med faktorer som evner, arbeidstimer, mål i livet og lignende. For å lykkes i høye posisjoner kreves det ofte mye overtidsarbeid over lang tid, at man ofrer helger og kvelder, plutselig må holde krisemøter, mange reiser og så videre.
Å føde barn tenderer til å skape avbrudd i en kvinnes karriere. Mange kvinner ønsker å sette av tid til familien og barna i stedet for å gå helt opp i arbeidet sitt. Dessuten krever det ofte en kraftfull, dominant personlighet for å lykkes i disse høyeste posisjonene, noe som menn, på gruppenivå, oftere har enn kvinner, ifølge undersøkelser. Dette er hovedårsakene til hvorfor kvinner sees så sjeldent i de absolutte topposisjonene. Feminister mener imidlertid at kvinners tendens til å være mer myke og familie- og barneorienterte er trekk som et sexistisk samfunn har tvunget på dem. Ifølge feminismen bør disse forskjellene korrigeres gjennom tjenester som offentlig barneomsorg og andre typer velferd.
Feminismens korstog mot patriarkatet har også nådd utdanningssystemet
I 2005 talte Lawrence Summers som er president for Harvard-universitetet, på en akademisk konferanse for å diskutere hvorfor det er færre kvinner enn menn som underviser i matematikk og naturvitenskap ved toppuniversiteter. I tillegg til at man må arbeide nesten 80 timer i uken med uforutsigbare tidsplaner, mente Summers at menn og kvinner helt enkelt er forskjellige når det gjelder kompetanse innen matematikk og naturvitenskap på høyt nivå. Til tross for at han støttet argumentene sine på flere studier, fikk Summers protester fra den feministiske organisasjonen NOW. Gruppen anklaget ham for sexisme og krevde at han måtte miste sin stilling. Summers ble kritisert i mange medier og tvunget til å be om unnskyldning for sine uttalelser. Han satte deretter av 50 millioner dollar for å øke mangfoldet innen Harvards lærerfakultet.
I 1980 publiserte tidsskriftet Science en studie som kom fram til at det var store forskjeller mellom mannlige og kvinnelige ungdomsskoleelever når det gjaldt evnen til matematisk resonnering. Guttene var bedre enn jentene. En påfølgende studie som sammenlignet testresultatene for kvinnelige og mannlige elever på SAT (opptaksprøven til høyskolen i USA) viste at de mannlige elevene hadde fire ganger større sannsynlighet til å få mer enn 600 poeng sammenlignet med de kvinnelige (800 er høyeste poeng). Gapet ble enda større hvis man studerte hvem som fikk over 700. Da var det 13 ganger flere mannlige enn kvinnelige elever.
Samme forskningsgruppe gjorde en annen studie i 2000. Der fant man at både mannlige og kvinnelige deltakere i SAT-prøven og som hadde vist seg å være matematiske genier i sine resultater, hadde tendert til å gå videre til avanserte grader innen naturvitenskap og matematikk og var fornøyde med det de hadde oppnådd.
En del artikler som ble skrevet om hendelsen, antydet at måten Summers ble behandlet på etter konferansen i 2005 hadde likheter med omskoleringspolitikken som kommunistregimer anvender for å undertrykke dissidenter. De hadde ikke funnet ut hva som var årsaken til forskjellene, men likevel forsøkte de å tvinge fram likt utfall gjennom å oppmuntre til "mangfold"; det vil si sørge for at et stort antall kvinnelige lærere ble rekruttert til matematikk og naturvitenskap.
Det er lette å se koblingen mellom feminisme og sosialisme. Den franske diplomaten og statsviteren Alexis de Tocqueville som levde på 1800-tallet, sa: "Demokrati og sosialisme har ingenting felles, foruten ett ord: likestilling. Men merk forskjellen. Mens demokratiet søker likestilling gjennom frihet, søker sosialismen likestilling gjennom restriksjoner og slaveri."
Det er kanskje ikke umiddelbart åpenbart hva som ligger bak psykologiske og intellektuelle forskjeller mellom menn og kvinner, men å fornekte fysiske og reproduktive forskjeller går helt enkelt imot fakta. Ifølge det tradisjonelle synet i både Østen og Vesten er menn beskyttere. Det er normalt at de som jobber innen brannvern, eksempelvis, for størstedelen er menn. Men feminister som tror på absolutt likestilling mellom kjønn, krever at kvinner går inn i tradisjonelle, mannlige yrker, noe som har ført til underlige resultater.
I 2015 tillot brannvesen i New York en kvinne å bli brannkonstabel uten å bestå de fysiske testene. Til slutt ansatte likevel brannvesenet kvinnen for å unngå en rettsprosess. Feministiske grupper hadde lenge holdt brannvesenets høye fysiske krav ansvarlig for at det var så få kvinner som var brannkonstabler. Andre brannkonstabler, inklusive kvinner, uttrykte uro over dette og sa at kolleger som ikke oppnår standarden, skaper bry og risiko for resten av brannvernteamet, så vel som for allmenheten.
Radikale feminister mener at det personlige er politisk og ser konflikter i hjemmet som en kjønnskrig.
I Australia har mange brannstasjoner måttet innføre kjønnskvotering. For hver mannlig søker de ansatte, var de tvunget til å ansette en kvinne. For å gjennomføre dette, måtte de innføre svært ulike fysiske krav til kvinner og menn, til tross for at de søker den samme farlige, stressfylte jobben.
Denne ulogiske kampanjen for like utfall sluttet likevel ikke der. Kvotene førte til friksjon mellom mannlige og kvinnelige brannkonstabler, og kvinnene rapporterte at mennene anklaget dem for å være ukvalifiserte og inkompetente. Feministiske grupper kalte dette for "mobbing" og "psykisk press".
Situasjonen førte til nok en kamp for feministene i deres korstog for likestilling mellom kjønnene.
Men dette er helt på linje med kommunistisk tenkning. Gjennom å utfordre det såkalte patriarkatet, altså det tradisjonelle samfunnet, undergraver feminismen den tradisjonelle familien på samme måte som klassekampen brukes til å undergrave det kapitalistiske systemet.
Feminismens korstog mot patriarkatet har også nådd inn i utdanningssystemet. Den amerikanske forskeren Christina Hoff Sommers skrev i sin bok ”The War Against Boys: How Feminism Is Harming Our Young Men” fra 2013 at maskuliniteten er under angrep. Ett av eksemplene hennes var Aviation High School i bydelen Queens i New York som framfor alt tar inn elever fra familier med lave inntekter. Barna fikk svært gode resultater på denne skolen, og skolen ble rangert som en av de beste videregående skoler i USA av «US News and World Report».
Skolen er spesialisert på å anvende praktiske prosjekter, og elevene er for det meste gutter. Jenter som utgjør en mindre del av elevene, gjør det også svært bra og de respekteres av både de andre elevene og av lærerne.
Men Aviation High School ble stadig kritisert og truet med søksmål av feministiske organisasjoner som krevde at det skulle tas inn flere kvinnelige elever. I en tale i Det hvite hus i 2010 pekte grunnleggeren av «National Women’s Law Center» særskilt på Aviation High School som et tilfelle av "kjønnsisolering" og sa: "Vi vil ikke hvile på våre laurbær før vi har absolutt likestilling, men vi er ikke der ennå".
Det tradisjonelle samfunnet ser på barnefødslel og oppdragelse av barn som kvinnens hellige oppgave. Både i Østens og Vestens historie finnes det en mor bak hver store helt. Feminismen forkaster denne tradisjonen som patriarkalsk undertrykkelse og mener at oppdragelse av barn er et typiske eksempel.
Samtids-feministisk litteratur er full av fordømmelse av moderskap og ekteskap som noe monotont, kjedelig og lite tilfredsstillende. Slagsiden i denne synsmåten blir interessant når vi gransker de store, velkjente feministenes egne liv. Nesten alle hadde brutte forhold eller ekteskap eller var barnløse.
Radikale feminister mener at det personlige er politisk og ser konflikter i hjemmet som en kjønnskrig. Noen ser menn som parasitter som slavebinder kvinners sinn og kropp. Andre beskriver barn som et hinder for kvinner til å nå sitt fulle potensiale og hevder at undertrykkelse har sine røtter i familiestrukturen. Den moderne feminismen erkjenner åpent at målet er å ødelegge den tradisjonelle familien.
Feministiske bevegelser løste antatte samfunnsproblemer ved å fremme moralsk forfall gjennom å ødelegge menneskelige relasjoner i "frigjøringens" navn. Ifølge Sylvia Ann Hewlett som er amerikansk økonom og kjønnsspesialist, er den moderne feminismen det største bidraget til at mange kvinner har blitt stående alene med sine barn, og fri skilsmisse utgjør en enkel måte for menn å forlate ansvaret sitt. Ironisk nok har feminismens angrep på den eksisterende familiestrukturen resultert i å undergrave kvinners trygghet.
At det ble lett å skille seg, frigjorde ikke kvinnene. Ifølge studier lever 27 prosent av de fraskilte, amerikanske kvinnene under fattigdomsgrensen, noe som er tre ganger høyere enn de fraskilte mennene. Kommunismen bryr seg ikke om kvinners rettigheter. Feminismen er bare deres redskap for å ødelegge familien og korrumpere menneskeheten.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
