Hver dag skjer titusenvis av store hendelser over hele verden. Hvilke som får oppmerksomhet og hvilke som forbigås i stillhet, er imidlertid nesten utelukkende et resultat av hva media velger å ta opp. Direkte falske nyheter er relativt uvanlig, sammenlignet med hvor mye verdensbildet styres gjennom andre, mer subtile metoder.
(Les del 46 - eller start med del 1)
Man kan skille mellom tre kategorier i den selektive overvåkningen. Den første er at hendelser velges ut kun, eller primært, for å gjøre det lettere for leserne å akseptere venstresidens ideologiske standpunkter. Den andre er at man ikke rapporterer utfyllende om konteksten rundt en hendelse, men kun de aspektene som støtter venstresidens standpunkt. Den tredje er at mediene gir større plass til de røstene som støtter venstresidens verdensbilde, mens andre organisasjoner eller personer havner i skyggen.
I denne vitenskapelige artikkelen ”A Measure of Media Bias” fra 2005 skrev Tim Groseclose og Jeffrey Milyo: "For hver direkte feil ... tror vi at det finnes hundrevis, kanskje tusenvis tilfeller der journalistene velger fakta eller historier der man kan anta bare den ene siden av det politiske spekteret er nevnt".
Agenda- og bildeinnstilling
På 60-tallet fremsatte medieforskere teorien om at medias funksjon er å avgjøre hvilke temaer som bør diskuteres. Denne teorien ble aldri innflytelsesrik. Statsviter Bernard Cohen oppsummerte det godt: Pressen "kan vanligvis ikke lykkes med å ta opp for leserne hva de skal tenke". Med andre ord kan pressen avgjøre hvilke hendelser som er viktige gjennom antall innlegg, artikler og oppfølginger som man gjør, basert på en hendelse.
Mens en hendelse får mye oppmerksomhet, kan en annen som er like viktig eller viktigere, få svært lite oppmerksomhet eller ingen i det hele tatt. Spørsmålet om transpersoners rettigheter berører en svært liten del av befolkningen, men har blitt et hett debattema i USA. Dette er et godt eksempel på hvordan mediene lykkes med å sette agendaen.
Det er mange spørsmål som helt enkelt er for store til å ignorere. Da kan mediene kontrollere det på en viss måte for å styre historien. Den seksuelle frigjøringen og den voksende, statlige velferden på 60-tallet førte til oppløsning av familien, økt fattigdom og økt kriminalitet i USA. Men ved at Hollywood eksempelvis skaper historier om sterke alenemødre, drar man oppmerksomheten bort fra de underliggende, sosiale problemene. Samtidig får de sosiale og økonomiske problemene til enkelte minoriteter skylden på "strukturell rasisme". Disse narrativene fra media og politiske krefter kompletterer hverandre.
Et annet eksempel er når man har historien om en hendelse klar før man har fått klargjort alle fakta. Hvis man rapporterer objektivt, samler man fakta og sammenfatter dem for å skape en historie. Men hvis journalister og redaktører har sterke oppfatninger om et bestemt tema, kan de tøye på fakta eller bare ta med det som støtter deres egen oppfatning.
Politisk korrekthet og språkmanipulasjon
Dagens medier er gjennomsyret av politisk korrekthet. Det kan stå i skriveregler eller som stilltiende avtaler, men mange medier har ulike retningslinjer for hva man skal og ikke skal rapportere om og om hvordan man rapporterer visse saker. I mange europeiske land våger store medier ikke å rapportere åpent om saker som berører kriminalitet og innvandring, til tross for at det har blitt et alvorlig samfunns- og sikkerhetsspørsmål. Selv i USA praktiserer mediene selvsensur og utelater gjerningsmenns immigrasjonsstatus.
Media i vestlige land har sammen med ulike politiske krefter skapt et omfattende, politisk, korrekt språk
Media i vestlige land har sammen med ulike politiske krefter skapt et omfattende politisk korrekt språk. Det brukes så mye i media at det har blitt dypt rotfestet i allmenhetens bevissthet og påvirker tankegangen.
Liberale medier må også rapportere om hva konservative eksperter eller tankesmier sier for å opprettholde bildet av at man rapporterer balansert. Men ofte setter man tydelige etiketter som "konservativ" eller "høyre" når man siterer disse kildene, noe som er en subtil måte å antyde at de er partiske eller mindre troverdige. Når man derimot siterer liberale eksperter eller tankesmier, kalles de bare "eksperter" eller "forskere" uten noen tilhørende etikett. Dette gir et bilde av at de er nøytrale, upartiske, objektive og troverdige.
Når media ved hjelp av de ovenfor nevnte teknikkene har bekreftet en viss venstreorientert mening, kan man se hvordan den manifesterer seg i alle deler av samfunnet. For eksempel kunne New York Times i 2008 konstatere at "Under denne valgkampen kan besøkende i teatrene i New York se et titalls åpenlyst politiske teaterstykker om Irak, korrupsjon i Washington, feminisme og innvandring. De kan derimot ikke se noen teaterstykker med et konservativt perspektiv".
Medienes politiske farge har også selvsagt betydning for den demokratiske prosessen. Liberale kandidater får positiv omtale, mens kandidater som representerer tradisjonelle verdier, kritiseres. Denne rapporteringen og medfølgende analyser av ulike "eksperter" påvirker sterkt hvordan befolkningen stemmer, ifølge en viss forskning. Den nevnte Tim Groseclose konstaterte at over 90 prosent av reporterne i Washington stemte på Demokratene. Groseclose gjorde en beregning som viste at Demokratenes kandidat fikk såpass mye hjelp av mediene at det tilsvarer mellom åtte og ti prosent i et gjennomsnittlig valg. Hvis dette stemmer, ville eksempelvis John McCain ha vunnet over Barack Obama i presidentvalget i 2008, hvis det ikke var for medias hjelp til Obama.
Media - en slagmark i en total krig
Den kommunistiske kampfilosofien skyr ingen midler og har ingen nedre moralsk grense når det gjelder å nå de politiske målene. I den amerikanske president-valgkampanjen i 2016 motsatte kandidaten seg, og senere presidenten, Donald Trump, den politiske korrektheten og gikk inn for å vende USA bort fra den ekstreme venstreorienteringen til fordel for tradisjonelle verdier, rettssikkerhet, skattekutt for å revitalisere økonomien og så videre. Hans åpenhet skapte panikk i den liberale leiren som brukte de store mediene som våpen i et totalt frontalangrep på Trump.
Under kampanjen brukte de venstreorienterte mediene ulike metoder for å demonisere Trump og fryse ut støttespillerne hans. De ble dømt som rasister, sexister og fremmedfiendtlige, uutdannede, hvite menn. Med andre ord forsøkte media å påvirke valgresultatet gjennom å manipulere opinionen. Nesten 95 prosent av mediene spådde at Trump definitivt ville tape valget. Mot alle spådommer vant Trump.
Det normale i USA, som de fleste utviklede demokratier, er at uansett hvor hard retorikken har vært under valgkampen, går ting tilbake til det normale for de ulike partiene og gruppene etter valget. Fremfor alt forventer man seg at mediene rapporterer sannferdig og noenlunde rettferdig og setter landets interesser først. Men etter presidentvalgkampen i USA i 2016, har media blitt værende i den ekstremt oppblåste retorikken og til og med kommet å skade sin egen troverdighet og anseelse.
De fleste medier ignorerte totalt Trump-administrasjonens suksesser der børsen slo rekorder, USA gjorde flere diplomatiske fremskritt, terroristgruppen IS ble beseiret militært og arbeidsløsheten falt ned til de laveste tallene på nesten tjue år.
Ifølge en studie fra Media Research Center opptok innslag om Trump en tredjedel av all sendetid på kveldsnyhetene, og i 2017 var hele 90 prosent av rapporteringen om Trump negativ.
I 2018 hadde tallet økt til 91 prosent. Rapporten konstaterte: "Uten tvil har ingen tidligere amerikansk president blitt utsatt for en slik fiendtlig rapportering gjennom en så lang periode som Trump har gjort".
De produserte også et hav av falske nyheter for å angripe Trump. Allerede i desember 2017 måtte et at de store amerikanske tv-selskapene stenge ute to erfarne journalister uten lønn i fire uker og korrigere tekstene deres etter at de hadde fabrikkert rapporter om at Trump hadde beordret en rådgiver til å ta kontakt med Russland. Til slutt måtte de to reporterne forlate tv-selskapet. Dette teamet hadde tidligere vunnet fire Peabody Awards og 17 Emmys, men de ødela altså sitt rykte gjennom å skape og spre falske nyheter.
I 2016 viste en Gallup-undersøkelse at amerikanernes tillit til mediene hadde sunket til et bunnivå.
I juni 2018 gikk et bilde av en liten, gråtende honduransk-jente viralt, og det ble sagt at det amerikanske grensepolitiet hadde skilt henne fra moren under de skjerpede tiltakene for å kontrollere den omfattende illegale innvandringen over USA's sørlige grense. Det klassiske tidsskriftet Time laget et omslag med bildet av jenten og et bilde av Trump med teksten "Velkommen til USA". Jentens far fortalte imidlertid senere til medier at hun ikke hadde blitt adskilt fra moren av grensepolitiet.
Dette har endret amerikanernes syn på mediene. Ifølge en undersøkelse fra Monmouth University fra april 2018 steg antall amerikanere som trodde at de store mediene i det minste innimellom rapporterer falske nyheter, fra 63 til 77 prosent på ett år. I 2016 viste en Gallup-undersøkelse at amerikanernes tillit til mediene hadde sunket til et lavnivå. Bare 32 prosent sa at de hadde stor eller ganske stor tillit til mediene; ned 8 prosent fra året før. En eier av et stort medieselskap kalte falske nyheter for "vår tids kreft".
Nesten halvparten av den amerikanske velgermassen så ut til å støtte Trump, men media var nesten ensidig imot ham. Mange medier har gått enda lengre i sin radikale og polariserende retorikk, noe som bare har økt sprekkene i det amerikanske samfunnet. Fordi grunnleggende medieetikk blir ignorert, til tross for skaden på egen troverdighet, har denne taktikken, i praksis å ødelegge seg selv for å senke motstanderen, blitt akseptert. Dette har skapt et ekstremt farlig og kaotisk klima i USA.
Les del 48.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
