Vi har tidligere fortalt om hvordan utdanning i hele den vestlige verden systematisk har blitt undergravd i løpet av 1900-tallet med USA som eksempel. Nå skal vi se nærmere på hvordan spesielt høyere utdanning, de verdenskjente amerikanske universitetene og høyskolene har blitt påvirket av kommunismen og hvordan resultatet er tydelig synlig i dag.
(Les del 39 - eller start med del 1)
Selv om universiteter i hele den vestlige verden har en sterk tilbøyelighet til progressive, venstreorienterte teorier, er det kanskje mest tydelig i USA. Der går de direkte fra noe som tilsvarer videregående skole til en fireårig universitets- eller høyskoleutdanning. Fire år med intensiv indoktrinering gjør studenter ekstremt tilbøyelige til å omfavne liberalisme og progressivisme. Det gjør dem åpne for ukritisk å akseptere ateisme og materialisme. I motsetning til 60-tallets drevne og opprørske studentledere, ser dagens studenter likevel sjelden ut til å være i stand til å artikulere kravene sine. De ser ofte ut til å mangle sunn fornuft og evne til resonnering.
En klar refleksjon av dette skjedde etter at Donald Trump var blitt valgt til president i 2016. Da var mange universitetsstudenter så traumatiserte av den normale, demokratiske prosessen at de måtte tilbys rådgivning og «trygge rom» hvor de kunne fargelegge, leke med klosser eller modellere. Studenter skal være modne og rasjonelle, men da de støtte på en endring de oppfattet som negativ, reagerte de med intoleranse og infantilisering.
USA blir sett på som verdens ledende innen utdanning og har i over et århundre vært en politisk, økonomisk og militær supermakt. De har investert mye mer i utdanning enn de fleste andre land. Etter andre verdenskrig begynte amerikanske universiteter å tiltrekke seg talentfulle mennesker fra hele verden. Naturvitenskapsprogrammet deres er i absolutt verdensklasse.
Omtrent 18 prosent av amerikanske samfunnsvitere så på seg selv som marxister, mens bare 5 prosent så på seg som konservative.
Systemet står imidlertid overfor en krise. Nå begynner realfagene å bli dominert av utvekslingsstudenter, og andelen vokser for hvert år. Dette gjenspeiler hvordan den amerikanske grunnskolen har blitt dårligere og hvordan elevenes kunnskapsnivå bevisst har sunket.
Nesten uavhengig av hvor du gikk på universitet eller høyskole etter 1960-tallet, har du blitt påvirket av kommunistiske ideer, mest innen humanistiske fag og samfunnsvitenskap.
Venstrevridning blant lærerne
En av hovedårsakene til at amerikanske studenter omfavner sosialistisk og kommunistisk ideologi eller er påvirket av radikale ideologier som feminisme eller miljøvern, er fordi en stor andel ansatte ved amerikanske universiteter er venstreorienterte. Dette er en generell trend i den vestlige verden.
En studie fra 2007 med tittelen "The Social and Political Views of American Professors" avslørte at 44,1 prosent av de 1417 universitetsprofessorene som ble spurt, identifiserte seg selv som "liberale" (som i amerikansk sammenheng betyr venstre. "Liberal" nedenfor må ikke forveksles med klassisk liberal), 46,1 prosent anså seg som «moderate» (som omtrent tilsvarer «sentrum») og bare 9,2 prosent var «konservative». Ved liberale kunsthøgskoler var 61 prosent av lærerne liberale og bare 3,9 prosent var konservative.
Studier utført etter 2007 bekrefter også denne venstretrenden blant lærere ved de fireårige utdanningene i USA. Amerikanske velgere kan velge å registrere sin partitilhørighet. En studie publisert av Econ Journal Watch i 2016 gjennomgikk hvordan historie- og samfunnsvitenskapsprofessorer ved 40 ledende, amerikanske universiteter hadde registrert seg og fant at av 7.243 professorer var 3.623 registrerte demokrater og bare 314 var registrert som republikanere; tilsvarende 11,5 til 1. De historiske fakultetene hadde størst ulik fordeling der andelen var 35 mot 1 i favør av demokratene. En studie fra 1968 fant at blant historielærere på den tiden var demokratene bare overrepresentert med 2,7 til 1.
En annen undersøkelse utført i 2016 av universiteter med fireårig utdanning viste at politiske sympatier blant lærere var ujevnt fordelt. Det var mest tydelig i det nordøstlige USA i området kalt New England. Ifølge tall fra 2014 var det seks "liberale" universitets- og høyskoleprofessorer for hver "konservativ" i landet som helhet. I New England var forholdet 28 til 1.
Forskere som deltok på et seminar i 2016 ved American Enterprise Institute, sa at omtrent 18 prosent av amerikanske samfunnsvitere så på seg selv som marxister, mens bare 5 prosent regnet seg som konservative.
En studie utført av Pew Research Center i 2016 fant at av de som fullførte den fireårige grunnutdanningen ved universiteter og høyskoler og studerte på høyere nivå, var 31 prosent liberale, mens 23 prosent hellet i liberal retning. Bare 10 prosent var konservative, mens 17 prosent hellet i konservativ retning.
Den amerikanske senatoren Ted Cruz kommenterte det prestisjetunge jusstudiet han selv hadde gjennomført: «Det var flere personer som åpenlyst beskrev seg selv som kommunister (blant lærerne) enn det var konservative. Hvis du spurte dem om dette landet skulle bli sosialistisk, ville 80 prosent ha sagt ja, mens 10 prosent ville ha ment at selv det var for konservativt.»
Kommunismen begynte å innta det amerikanske utdanningssystemet umiddelbart etter at den slo rot i USA. Fra tidlig på 1900-tallet aksepterte mange amerikanske intellektuelle de kommunistiske ideene eller de fabianiske, sosialistiske variantene.
Målet med denne «lange marsjen» var å endre de viktigste tradisjonene i den vestlige sivilisasjonen.
60-tallets motkultur ga et stort antall anti-tradisjonelle studenter. Disse ble sterkt påvirket i sin ungdom av kulturmarxismen og Frankfurtskolens teorier. Etter at president Richard Nixon hadde trukket tilbake de amerikanske troppene fra Vietnam i 1973, forsvant studentgruppene som protesterte mot Vietnamkrigen fra rampelyset fordi hovedgrunnen til deres eksistens var borte. Radikalismen som var dyrket fram i disse storstilte studentbevegelsene, forsvant likevel ikke.
Radikale studenter gikk videre til høyere studier i samfunns- og kulturfag, journalistikk, litteratur, filosofi, sosiologi, pedagogikk, kulturvitenskap og lignende. Etter endt studie startet de karrierer i institusjoner som har størst innvirkning på det offentlige liv og kultur, som universiteter, nyhetsmedier, offentlige etater og frivillige organisasjoner. Det som veiledet dem på den tiden, var teorien om «den lange marsjen gjennom institusjonene», påvirket av den italienske marxisten Antonio Gramsci. Målet med denne «lange marsjen» var å endre de viktigste tradisjonene i den vestlige sivilisasjonen.
Herbert Marcuse, filosof fra Frankfurtskolen, ble betraktet som den "åndelige gudfaren" til de opprørske studentene. I 1974 erklærte han at den nye venstresiden ikke var død, men at den ville "gjenoppstå på universitetene". Den nye venstresiden lyktes ikke bare med å gjenoppstå; den lange marsjen gjennom institusjonene var ekstremt vellykket. En radikal lærer beskrev det slik: Etter Vietnamkrigen var det mange av oss som ikke bare krøp tilbake til de små kontorene våre, vi inntok akademiske stillinger. Da krigen tok slutt, ble vi mindre synlige, og en stund så det ut til, for de som ikke var observante, at vi hadde forsvunnet. Nå er vi fast ansatte, og arbeidet med å omforme universitetene har virkelig startet.
Sysselsatte radikale
Begrepet «tenured radicals» (radikale med fast ansettelse ved universitetene) ble etablert av Roger Kimball i boken med samme navn, utgitt i 1989. Den tar utgangspunkt i de radikale studentene som var aktive som fredsaktivister eller med i kvinnebevegelsen på 60-tallet og som senere på 80-tallet begynte å undervise på universitetene hvor de fikk fast ansettelse og professorater. Derfra spredte de sine politiske verdier til studentene og skapte en ny generasjon radikale.
Noen av disse nye radikalene ble senere instituttledere, dekaner og lignende. Hensikten med forskningen deres er ikke å søke sannheten, men å bruke det akademiske miljøet som et verktøy for å undergrave vestlig sivilisasjon og tradisjoner. De ønsker å styrte samfunnet og det politiske systemet ved å produsere flere revolusjonære, som dem selv.
Når de først har blitt professorer og lignende, kan de sitte i ulike komiteer og ha betydelig innflytelse over ansettelsesforhold, akademisk standard, valg av avhandlingsemner og forskningsretning. De har rikelig anledning til å bruke makten sin til å ekskludere kandidater som ikke følger deres ideologi. Derfor har de som er mer tradisjonelt anlagt og som underviser og forsker ved hjelp av mer tradisjonelle metoder, blitt marginalisert. Når den eldre generasjonen professorer går av med pensjon, vil de som erstatter dem, stort sett også være venstreorienterte intellektuelle, som har blitt indoktrinert med kommunistiske ideer.
Gramsci deler intellektuelle inn i to leire: tradisjonelle intellektuelle og organisk intellektuelle. De førstnevnte utgjør ryggraden i opprettholdelsen av tradisjonell kultur og sosial orden, mens de organisk intellektuelle tilhører nye klasser eller grupper og spiller en kreativ rolle i kampen om hegemoni. «Proletariatet» bruker organiske intellektuelle på sin vei mot å oppnå kulturelt, og etter hvert politisk, hegemoni.
Mange radikale professorer definerer seg selv som «organiske intellektuelle», som motsetter seg dagens system. I likhet med Gramsci følger de det marxistiske aksiomet: «Filosofene har bare tolket verden på en rekke forskjellige måter, men det handler om å endre den». På denne måten handler utdanning for venstresiden ikke om å formidle essensen av kunnskap og menneskelig sivilisasjon, men om å forberede studentene på en radikal politikk, sosial aktivisme og «sosial rettferdighet». Når de er uteksaminert og skal ut i samfunnet, uttrykker de sin misnøye med dagens system ved å gjøre opprør mot tradisjonell kultur og oppfordre til voldelig revolusjon.
Les del 41.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
