Hva er egentlig kommunisme? Er det bare et økonomisk og politisk system som forsvant fra verdensscenen for 30 år siden? I en serie artikler presenterer vi her en gjennomgang av kommunismens blodige historie som har kostet 100 millioner mennesker livet og hvordan den faktisk lever videre på ulike måter både i øst og vest.
En revolusjon er det desidert mest autoritære som finnes. Det er en handling der den ene delen av befolkningen påtvinger den andre sin vilje ved hjelp av gevær, bajonetter og kanoner; det vil si de mest autoritære virkemidlene man kan tenke seg. For at kampen ikke skal være forgjeves, må den seirende parten hevde sitt herredømme ved hjelp av den terroren våpnene påfører de reaksjonære. (Friedrich Engels "Om autoritet". 1873)
Den franske revolusjonen som startet i 1789, er et godt utgangspunkt for å forstå kommunismens historie. Det var en ekstremt kompleks hendelse som ikke vil bli diskutert i detalj her. Vi vil fokusere på hvordan den kom til å påvirke kommunismen, slik den dukket opp på 1800-tallet gjennom ideene til Karl Marx og til den var fullt utviklet i løpet av det 1900-tallet.
Etter flere omveltninger og henrettelsen av den franske kong Ludvig XVI tok omsider de radikale jakobinerne makten i Frankrike. Anslagsvis 70.000 mennesker ble henrettet under den jakobinske lederen Maximilien Robespierres beryktede såkalte terrorvelde; de fleste av dem var helt uskyldige. Det var revolusjonære komiteer som avgjorde om noen var skyldig eller uskyldig, mens Nasjonalkonvensjonen styrte de militære og administrative underavdelingene.
Ifølge en lov som ble innført den 10. juni 1794, ble det forbudt for alle tiltalte å ha forsvarsadvokater, og all domfellelse førte til dødsstraff. Hvis det ikke var bevis, kunne rykter, konklusjoner og personlige vurderinger være nok til domsavsigelse. Denne loven førte til en betydelig utvidelse av terrorveldet, og mellom 300.000 og 500.000 ble fengslet som mistenkte.
Dette politiske attentatet er forløperen til det som senere skulle skje i Sovjetunionen og i andre kommunistiske land. Den økonomiske terroren som ble innført av jakobinerne, ser også ut til å være et varsel om «krigskommunismen» i Russland under Lenin. Den 26. juli 1793 ble det vedtatt en lov som gjorde hamstring til en straffbar handling med døden til følge.
Terroren mot troende som vanligvis praktiseres i kommunistiske land, kommer også fra den franske revolusjonen. Den katolske kirken var en av jakobinernes store fiender. Under terrorveldet etablerte Robespierre, Jaques-Louis David og deres allierte stats-ateisme, en «fornuftskult» basert på opplysningstenkning for å erstatte katolisismen.
Den franske revolusjonen var nært knyttet til marxismens utvikling på 1800-tallet.
Den 5. oktober 1793 avskaffet landsmøtet den kristne kalenderen og innførte den såkalte republikanske kalenderen. Den 10. november ble Notre Dame i Paris omdøpt til «Fornuftens tempel», og en skuespiller som representerte fornuftens gudinne, skulle tilbes av massene. Fornuftskulten ble raskt påtvunget folket i Paris. I løpet av en uke var det bare tre kristne kirker som fortsatt var åpne. Paris ble feid inn i en antireligiøs terror. Prester ble arrestert i stort antall, og noen av dem ble henrettet.
Den franske revolusjonen var ikke bare modell for sovjetregimet under Lenin. Den var også tett forbundet med utviklingen av marxismen på 1800-tallet.
Francois-Noël Babeuf som var en utopisk sosialist som overlevde den franske revolusjonen og ble henrettet i 1797, tok til orde for avskaffelse av privat eiendom. Karl Marx betraktet Babeuf som den første revolusjonære kommunisten.
Frankrike var sterkt påvirket av sosialistiske ideologier på 1800-tallet. De fredløses forbund som tok Babeuf som sin åndelige grunnlegger, utviklet seg raskt i Paris. Den tyske skredderen Wilhelm Weitling meldte seg inn i forbundet i 1835. Under hans ledelse ble det omdøpt til De rettferdiges forbund.
På et møte i juni 1847 ble De rettferdiges forbund slått sammen med Den kommunistiske korrespondansekomiteen og ledet av Karl Marx og Friedrich Engels. Kommunistenes forbund ble dannet og ledet av de to mennene. I februar 1848 publiserte Marx og Engels grunnteksten til den internasjonale kommunistbevegelsen: «Det kommunistiske manifest».
Den franske revolusjonen var bare begynnelsen på en lang periode med sosial uro i hele Europa; med revolusjoner og opprør som avløste hverandre fra slutten av Napoleonstiden. Spania, Hellas, Portugal, Tyskland, deler av Italia, Belgia og Polen ble rammet. I 1848 hadde revolusjoner og krig spredt seg over hele Europa og skapt et optimalt miljø for utbredelsen av kommunismen.
I 1864 etablerte Marx sammen med andre Den internasjonale arbeiderbevegelsen, også kjent som Den første internasjonalen, som i praksis gjorde Marx til åndelig leder av den kommunistiske arbeiderbevegelsen.
Marx arbeidet for å skape en kjernetropp med strengt disiplinerte revolusjonære som skulle samle arbeiderne til opprør. Samtidig fant han det nødvendig å bortvise de som ikke var enig med ham. Mikhail Bakunin som var den første, fremtredende, russiske marxisten, rekrutterte mange til den kommunistiske bevegelsen, men Marx anklaget ham for å være agent for tsaren og utviste ham fra Den første internasjonalen.
I 1871 gjennomførte den franske grenen av Den første internasjonalen den første kommunistiske revolusjonen: Paris-kommunen.
Kommunismen kommer til Paris
Paris-kommunen ble opprettet etter Frankrikes nederlag i den fransk-prøyssiske krigen i 1870. Selv om keiser Napoleon III hadde kapitulert, beleiret de prøyssiske arméene Paris før de trakk seg tilbake. Den ydmykende kapitulasjonen, kombinert med langvarig misnøye blant franske arbeidere, førte til et generelt opprør i Pari. Den nyetablerte tredje republikken trakk seg tilbake til Versailles og etterlot et maktvakuum i hovedstaden.
Innledningen til Paris-kommunen startet i mars 1871 med et opprør fra væpnede gjenger og banditter ledet av sosialister, kommunister, anarkister og andre aktivister. Bevegelsen hadde tilknytning til og var under sterk påvirkning av Den første internasjonalen. De forsøkte å bruke proletariatet til å skape en revolusjon, ødelegge tradisjonell kultur og transformere den politiske og økonomiske strukturen i samfunnet.
Opprørerne ødela relikvier, monumenter og kunstverk i Paris. Forfatterne Edmond og Jules Goncourt oppsummerte holdningen hos dem som deltok i ødeleggelsene slik: "Hva gagner det meg at det finnes monumenter, operaer og musikk-kafeer hvor jeg aldri setter mine føtter fordi jeg ikke har råd?"
Den amerikanske forfatteren og forleggeren William Pembroke Fetridge beskrev Pariser-kommunen som «den mest kriminelle handlingen verden har sett», «en revolusjon av blod og vold». I følge Fetridge var lederne "hensynsløse desperadoer ... Frankrikes avskum ... galninger, beruset på vin og blod".
Kommunens ekstremisme kom delvis fra ideene til Henri de Saint-Simon. Han var en utopisk sosialist som mente at et lands velferd var proporsjonalt med antall arbeidere. Han tok til orde for å drepe de rike, som han anså å være parasitter.
Marx gjorde det klart i «Det kommunistiske manifest» at arbeiderklassen skulle knuse og ødelegge statens mekanismer, ikke bare overta dem.
I sitt verk «Paris-kommunen» beskriver Karl Marx kommunen som en kommunistisk stat: «Kommunen var den diametrale motsetningen til keiserdømmet. Kravet om den «sosiale republikken» som Paris-proletariatet innledet februar-revolusjonen med, uttrykte det vage kravet om en republikk som ikke bare ville eliminere den monarkiske formen for klassestyre, men også selve klassestyret. Kommunen var den bestemte formen for denne republikken. I tillegg ønsket «Kommunen å avskaffe eiendomsretten som gjør manges arbeid til noen fås rikdom».
Paris-kommunen var den første til å prøve ut noen av metodene til den kommunistiske revolusjonen. Vendôme-søylen til minne om Napoleon ble ødelagt, kirker ble plyndret, presteskapet myrdet og religionsundervisningen på skolene ble forbudt. Opprørerne kledde statuer av helgener i moderne klær og festet piper i munnen på dem.
Paris-kommunen varte i underkant av to måneder før den ble knust av det franske militæret. Den 23. mai 1871, før den siste forsvarslinjen hadde falt, beordret de kommunale myndighetene at Luxembourg-palasset (tilhørende det franske senatet), Tuileriene og Louvre skulle brennes. Paris-operaen, rådhuset, innenriksdepartementet, justisdepartementet, det kongelige slott, luksusrestaurantene og de fine bygningene langs begge sider av Champs-Elysées skulle også ødelegges, heller enn at regjeringen skulle få overta dem igjen.
Ved sju-tiden om kvelden begynte kommunearbeiderne å frakte rundt tjære, asfalt og terpentin for å starte branner flere steder rundt om i Paris. Det storslåtte Tuileriene (Palais des Tuileries) ble flammenes bytte. Heldigvis mislyktes brannstifternes forsøk på å sette fyr på Louvre da Adolphe Thiers tropper ankom og fikk slukket brannen.
Marx justerte teorien sin i kjølvannet av Paris-kommunen. Han gjorde det klart i «Det kommunistiske manifestet» at arbeiderklassen skulle knuse og ødelegge statens mekanismer, ikke bare overta dem.
Først Europa, så verden
Marx sitt oppdaterte manifest gjorde kommunismen enda mer destruktiv og førte til økt utbredelse. I 1889, seks år etter Marx sin død, 13 år etter oppløsningen av Den første internasjonalen og 100 år etter den franske revolusjonen, ble den internasjonale arbeiderkongressen igjen kalt sammen. Marxistene samlet seg til det historikere siden har kalt Den andre internasjonalen.
Løgn og indoktrinering ble brukt for å infisere ulike folkelige bevegelser med kommunistiske idealer. Flere og flere aksepterte ideologien. I 1914 var det nesten 30 globale og lokale sosialistiske organisasjoner og utallige fagforeninger og kooperativer. Da første verdenskrig brøt ut, var det mer enn ti millioner fagforeningsfolk og mer enn syv millioner kooperative medlemmer. Disse organisasjonene ble ofte sterkt infiltrert av sosialister.
I boken «How to Change the World: Reflections on Marx and Marxism» skriver historikeren Eric Hobsbawm: "Marxismens utbredelse var spesielt viktig og utbredt i enkelte europeiske land der nesten all sosial tenkning, enten det er politisk motivert som sosialistisk bevegelse eller arbeiderbevegelse, er tydelig påvirket av Marx."
Samtidig spredte kommunismen seg til Russland og videre østover, via Europa. Fra 1886 til 1890 studerte Lenin Marx sitt mest kjente og omfattende verk: «Kapitalen». Tidligere hadde han begynt å oversette «Det kommunistiske manifest» til russisk. Lenin ble fengslet og senere sendt i eksil av russiske myndigheter for sin politiske virksomhet.
Første verdenskrig førte til kommunismens seier i Russland. I 1917 hadde februarrevolusjonen styrtet tsar Nicholas II. Lenin bodde da i Vest-Europa. Seks måneder senere var han tilbake i Russland og overtok makten i oktoberrevolusjonen. Russland var en nasjon med eldgamle tradisjoner, en stor befolkning og rikelige naturressurser. Etableringen av det sovjetiske regimet i verdens største land var en stor suksess for den globale kommunistbevegelsen.
Akkurat som første verdenskrig hjalp de russiske kommunistene til makten, førte andre verdenskrig til at kommunistbevegelsen spredde seg til Eurasia og slukte Kina. Etter andre verdenskrig ble Sovjetunionen en supermakt med atomvåpen og i stand til å fremme kommunismen globalt.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
