John Dewey, den amerikanske progressive pedagogikkens far, ble sterkt påvirket av den franske 1700-tallsfilosofen Jean-Jacques Rousseau. Dewey var også sosialist, og tankene hans har hatt en enorm og svært skadelig innvirkning på amerikansk og vestlig pedagogikk siden tidlig på 1900-tallet.
(Les del 35 - eller start med del 1)
Rousseau mente at mennesker er gode av natur og at det er sosiale problemer som fører til moralsk forfall. Han mente at mennesket er født fritt og likeverdig og at alle i et naturlig miljø vil benytte sine medfødte rettigheter. Ulikheter, privilegier, utnytting og tap av menneskelig godhet er sivilisasjonens feil, hevdet han. For barn talte Rousseau varmt for en modell for "naturlig utdanning" som handlet om at de skulle klare seg selv. Utdanningen skulle være fri for religiøs, moralsk og kulturell undervisning.
Menneskeheten bærer imidlertid i seg både godhet og ondskap. Hvis man ikke fremmer godhet, vil de onde sidene av den menneskelige naturen dominere, inntil man ikke skyr noen midler og ikke viker for synd. Med sin elegante retorikk tiltrakk Rousseau seg mange tilhengere. De pedagogiske teoriene hans har hatt en negativ innvirkning på utdanningen i Vesten som vanskelig kan overvurderes.
Omtrent et århundre senere tok John Dewey opp tråden etter Rousseau. Ifølge Dewey, som var påvirket av darwinismen, skulle barn avvennes fra foreldres oppdragelse, fra religion og kultur og gis frihet til å tilpasse seg omgivelsene. Dewey var pragmatiker og moralsk relativist. Han mente det ikke er noen uforanderlig moral og at folk står fritt til å handle som de vil. Moralsk relativisme er et kritisk første skritt mot å bevege menneskeheten bort fra tradisjonell, guddommelig moral.
Ifølge Dewey, som var påvirket av darwinismen, bør barn avvennes fra foreldres oppdragelse, religion og kultur
Dewey var en av 33 personer som signerte «Det humanistiske manifest» i 1933. I motsetning til renessansehumanistene er 1900-tallets humanisme i bunn og grunn en slags sekulær religion forankret i ateisme. Basert på materialisme og evolusjonsteori ser den mennesket som en maskin eller summen av en biokjemisk prosess.
Ifølge denne tenkningen er hensikten med utdanning å forme og veilede mennesker etter pedagogens ønsker. Det er ikke ulikt Marx sitt «nye, sosialistiske menneske». Dewey var selv sosialdemokrat.
Mens den russiske borgerkrigen raste for fullt i1921, produserte de sovjetiske kommunistene en 62-siders brosjyre med utdrag fra Deweys «Democracy and Education». I 1929 skrev Albert P. Pinkerich, rektor ved Moskvas «Second State University»: «Dewey kommer uendelig mye nærmere Marx og de russiske kommunistene». Deweys biograf, Alan Ryan skrev at Dewey "skaffet de intellektuelle våpen for en anstendig sosialdemokratisk, ikke-totalitær marxisme".
Progressive pedagoger prøver ikke å skjule målet sitt; å endre elevens holdning til livet. For å nå dette målet har de snudd opp ned på alle aspekter ved læring, inkludert klasseromsstruktur, undervisningsmateriell og metoder, samt forholdet mellom lærer og elev. Fokuset er flyttet fra læreren til eleven (eller barnet). Personlige erfaringer verdsettes mer enn kunnskapen du kan få fra bøker. Forelesninger er nedprioritert til fordel for prosjekter og aktiviteter. Dewey fungerte som professor ved «Columbia University» i 25 år. I løpet av perioden han ledet lærerutdanningen, ble minst en femtedel av alle landets grunnskole- og videregående lærere utdannet ved Columbia.
I motsetning til Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao hadde Dewey ingen ambisjoner om å bli en revolusjonær guru eller ta over verden. Han var akademiker og lærer hele livet sitt, men utdanningssystemet han skapte, ble et av kommunismens mest potente verktøy.
Frie tøyler
Ifølge Rousseaus teorier er mennesker født gode og frie, men samfunnet forderver dem. Dermed er den beste pedagogikken å gi barna fritt spillerom og la dem følge sine ulike innfall.
Progressive pedagoger som har vært påvirket av Rousseau helt siden Deweys dager, har ofte vendt tilbake til den slags ideer. Man skal ikke påtvinge elevene foreldrenes eller lærernes verdier. Når barn vokser opp, bør de få lov til å gjøre sine egne vurderinger og ta sine egne avgjørelser. Den engelske poeten Samuel Taylor Coleridge motarbeidet denne typen tilnærming på følgende måte: «Den britisk radikale John Thelwall mente at det var galt å påvirke et barns sinn ved å fylle det med meninger før det er gammelt nok til å gjøre egne vurderinger og ta egne valg. Jeg viste ham bakgården min og sa at det var min botaniske hage. «Hvordan er det mulig?» sa han. «Den er full av ugress.» «Ja», svarte jeg, «det er bare fordi den ikke er gammel nok til å ta egne vurderinger og valg ennå. Du skjønner ugresset har tatt seg friheten til å vokse, og jeg syntes det var feil av meg å la roser og jordbær få fortrinnsrett.»
Barn kan være enklere og renere enn voksne, men de kan også bli late, sjalu, krigerske, egoistiske eller tilegne seg andre negative egenskaper. Samfunnet er som et stort farge-kar. Det du legger i, vil farges av det. Hvis barn ikke er godt oppdratt, vil de innen de er store nok til å "vurdere og ta valg" for lengst ha blitt forurenset av dårlige tanker og dårlige vaner. Hvis du prøver å utdanne dem da, vil det være for sent.
Student-sentrert utdanning
Utdannelsens viktigste funksjon er å opprettholde og videreføre menneskehetens tradisjonelle kultur. Deweys progressive pedagogikk fjernet lærernes autoritet og gjorde dem mindre viktige. Holdningen hans var faktisk anti-intellektuell og i strid med sunn fornuft. Det kan sies å gå imot selve ideen om utdanning.
Tilhengerne av progressiv utdanning hevder at du må sette eleven i sentrum og la dem utforske på egenhånd for å finne egne svar. De tradisjonelle lærebøkene var imidlertid en opphopning av tusenvis av år med menneskelig sivilisasjon. Fornektelsen av lærerens autoritet i utdanningsprosessen er en fornektelse av deres rolle i å formidle kunnskap om sivilisasjonen. Dette er kommunismens skjulte motiv.
Med sunn fornuft innser man at grunnleggende kunnskap er grunnlaget for alle intellektuelle oppgaver.
I «Seven Myths About Education» analyserer og avkrefter forfatter Daisy Christodoulou syv utbredte misforståelser, som påstandene om at fakta hindrer forståelse, at lærerstyrt undervisning er passiviserende, at prosjekter og aktiviteter er den beste måten å lære på og at undervisning i kunnskap er det samme som indoktrinering. De fleste av disse mytene er overlevninger fra progressiv, pedagogisk tenkning. Etter å ha gått i arv gjennom flere generasjoner har de blitt en farsott i utdanningssystemet.
Ta førstnevnte misforståelsen som et eksempel. I moderne, amerikansk utdanning har de tradisjonelle metodene med å lære utenat, høytlesning og terping blitt nedgradert og fordømt som «kunstig» og «pådyttet kunnskap». Mange er kjent med denne kritikken. Rousseau gikk til angrep på utenatlæring og verbale leksjoner i romanen Emile, og de progressive lærerne i Deweys kjølvann har spredt disse teoriene videre.
I 1956 la den amerikanske pedagogiske psykologen Benjamin Bloom frem den berømte Blooms taksonomi som deler menneskelig erkjennelse inn i seks nivåer, fra lavere til høyere. Det var: huske, forstå, bruke, analysere, evaluere og skape. De tre siste blir sett på som høyere tenkning fordi disse evnene involverer full analyse. Vi skal ikke gå inn på styrker og svakheter ved Blooms klassifisering, men påpeker bare at siden dette klassifiseringssystemet ble foreslått, har progressive lærere brukt ideen om å dyrke «høyere tenkning» som en måte å angripe tradisjonelle undervisningsmetoder.
Med sunn fornuft erkjenner man at visse grunnleggende kunnskaper er grunnlaget for alle intellektuelle oppgaver. Hvis du ikke har solid kunnskap i bunn, kan såkalt høyere tenkning, kritisk tenkning og kreativ tenkning bare føre til at man lurer seg selv og andre.
Et av fundamentene i teorien om student-sentrert læring er at elevene selv skal velge hva de vil lære ut fra egne interesser. Teorien sier også at lærere kun skal utdanne elever i det de er interessert i.
Alle lærere drømmer om at elevene skal kunne tilegne seg kunnskap med glede, men barn har begrenset kunnskap og forståelse og kan ikke bedømme hva som er viktig eller ikke viktig å lære. Lærere må ta ansvar for å veilede elevene slik at de kan bevege seg utover sine overfladiske interesser og forståelser. Å kun tilfredsstille studentenes overfladiske interesser vil bare føre til at de forblir på et infantilt nivå.
Ifølge studier er det en tendens i det amerikanske samfunnet at voksne forblir i et slags ungdomsstadium lenger enn i andre land. Det amerikanske, nasjonale vitenskapsakademiet definerte denne ungdomsperioden til mellom 12 og 30 år. «MacArthur Foundation» gikk enda lenger og hevdet at man først er voksen når man har fylt 34 år. Utdanningssystemet og media er ansvarlige for denne lange ungdomstiden som mange voksne har havnet i.
En unnskyldning som brukes innen progressiv utdanningstenkning for å senke kravene til studentene, er at med popularisering av utdanning studerer stadig flere på et høyere nivå. Det betyr at gjennomsnittsnivået til studentene ikke kan være like høyt som før. Dette er en feil tilnærming. I et demokratisk samfunn skal offentlig utdanning gi dem som ikke har hatt mulighet til å ta utdanning tidligere, en sjanse. Det er ikke meningen at man skal senke standarden eller at alle skal få den samme, dårlige utdanningen ved å senke kvaliteten.
Hvis vi ser på enkelte undervisningsmetoder som fremmes av progressiv pedagogikk, er de nyttige hvis de brukes i enkelte fag og kunnskapsområder. Men ser vi på den progressive utdanningsbevegelsen i sin helhet, dens bakgrunn og resultater, blir det tydelig at den ble etablert i opposisjon til tradisjonell pedagogikk. Det har ført til at utdanningen har mutert og at elever har blitt ødelagt.
Les del 37.
Dette er et bearbeidet utdrag av artikkelserien «How The Specter of Communism Is Ruling Our World», skrevet av et redaksjonelt team i den kinesiske utgaven av The Epoch Times.
