Ferden med hest og slede fra Sverige til markedet i Røros er ikke bare klingende bjeller og kos bak hestene. Her forteller Anna Einebrant om arbeidet med turene, kulturarven de ønsker å videreføre og om hva som fascinerer henne mest.

Anna Einebrant er matmor og tar seg av logistikk og mat til den sju- til åttedagers turen fra Klövsjö i Sverige. Hun forteller at lasskjøringsturene handler om å videreføre kulturarven.

– Det er en stor kulturhistorisk gjerning. Dette var en måte å overleve på den tiden.

I dag er hun den som har vært med lengst, siden begynnelsen av 1990, og det har vært helt naturlig for henne å engasjere seg. Som niåring fulgte hun med faren ut i skogen for å hente ved med hest. Hun har vokst opp med seterdrift og er fortsatt på seteren med kyrne hver sommer.

– Det har vært en helt naturlig del av livet mitt. Jeg har vokst opp med dette.

Foreningen har rundt 100 medlemmer i Jämtland, Härjedalen og Hälsingland hvorav cirka 30 personer er blant de mest aktive. Det er en helårsjobb, sier hun, med flere aktiviteter i løpet av året og hvor det kreves mye arbeid for å kunne gjennomføre turene.

Rørosmartnan fikk sine rettigheter i 1854 da jernbanen kom. Da hadde imidlertid markedet allerede vært i drift lenge. Med jernbanen fikk de kontakt med Trondheim og havet, noe som åpnet for økte handelsmuligheter. Svenskene dro også dit og byttet varer.

Da Jöns Fahlén i Klövsjö og Einar Montén i Vemdalen tok turen i 1981 i et følge på ti hester og rundt 20 personer, var det med et sterkt ønske om å oppleve historiens vingesus. Jöns Fahléns onkel var med og kjørte i den siste konvoien fra Klövsjö i 1932, og historiene hans fra turene hadde gjort inntrykk.

Anna Einebrant forteller at ideen om å reise med hest og slede til markedet ble varmt mottatt av norske myndigheter.

– Det var som en gave ovenfra, for markedet på Røros holdt på å dø ut. De sto ved et veiskille og lurte på hva de skulle investere i for å gjøre markedet attraktivt.

På markedet ble de møtt av 1500 mennesker og et stort medieoppbud, spesielt fra norsk side.

– Det var en ny tilnærming og en kulturhistorisk tradisjon som ble gjenopptatt. Det var ment å være en engangsforeteelse.

Like etter ble foreningen Forbonden Klövsjö dannet, og neste tur fant sted i 1983. Siden den gangen har turene blitt arrangert nesten hvert år, og de er nå svært godt organisert med velfungerende rutiner.

Det er så utrolig gøy å se hestene når de kommer. De vet nøyaktig hva det handler om, og de kommuniserer med hverandre.

ANNA EINEBRANT

Turen er selvfølgelig koselig på mange måter, konstaterer Anna Einebrant, men det hun synes er mest fascinerende, er hestene. Mange kommer to dager før avreise, og både hester og lasskjørere bor da i foreningens torp, Pålletorpet.

– Det er så utrolig gøy å se hestene når de kommer. De vet nøyaktig hva det handler om, og de kommuniserer med hverandre. Det er så stort. Det ligger store forventninger i luften.

Det merker hun spesielt ved starten, som finner sted klokken åtte i Klövsjö. Da ringer kirkeklokkene.

– Da går jeg rundt og sjekker at alle er klare. Når jeg sier at det er fem minutter igjen, ser jeg at hestene begynner å rette seg opp, og når jeg spør «Er dere klar?» er det noen hester som nesten går opp på bakbeina. Da er de så ivrige, og ørene peker fremover. Jeg feller noen tårer hvert år, det er så fantastisk!

Noen ganger er det nye hester med, og etter et par dager har alle funnet seg til rette inne i rekkene. Men det er viktig å kjenne hestene slik at du kan plassere dem riktig. Det passer ikke for alle å gå først, forklarer hun. Og noen hester trives ikke sammen.

– Det er individer vi har med å gjøre, men man ser på hestene at dette er noe de liker.

Anna Einebrant har ikke gjennomført hele reisen i slede i ett strekk, selv om hun har kjørt alle distansene, bit for bit. I stedet gjør hun en viktig innsats med det administrative og sørger for mat, frakt av all bagasje og rekognosering på overnattingsstedene. Hun sørger også for klargjøring av overnattingsstedene og at stallen blir møkket når det er på tide å dra videre.

– Det må alltid være et tau for hånden hvis det skjer noe under reisen. En skokle (et drag) kan falle av eller noen kan bli syke. Tauet er hele tiden i kontakt med hesten i front.

(Se: https://hest.no/2014/02/05/skokler-og-homler)

I år skal følget ta en ny rute og sove en natt utendørs. De prøver å holde seg mest mulig unna bilveien, for sikkerhets skyld.

– Biltrafikken på offentlige veier har økt drastisk, og det er få som viser hensyn til hest og slede.

De har følgebiler og informerer om turen på lokalradioen. I løpet av disse dagene er det imidlertid mange ski-ferierende i området, og ikke alle kjenner til lasskjøretradisjonen.

– Mange begynner å tute og vinke når de er like ved følget, i stedet for å konsentrere seg. Vi har med dyr å gjøre, og alle må vise respekt.

En ekvipasje består av en hest som trekker en slede med to til fire personer. En kusk og en assisterende kusk er alltid med. Foreningen selger også seter for å samle inn penger til turen. Anna Einebrant forteller at det er populært, men at antallet varierer fra år til år. Hun understreker samtidig at dette ikke er kommersiell drift.

– Dette handler om en genuin interesse for det gamle, for å bevare kunnskapen, som dessverre er få forunt i dag.

Du er ikke bekymret for vær og vind på turen. Du tilpasser deg, bemerker Anna Einebrant. Foto: Foreningen Forbonden Klövsjö

Det er mellom ti og tolv ekvipasjer i følget. Det er som regel flere interesserte, men man har konkludert med at dette er et passelig antall fordi både folk og hester skal huses på overnattingsstedene.

Ingen av de som er med på turen, jobber aktivt med hest i jordbruk eller skogbruk, slik de gjorde før i tiden. Derfor er det viktig for eierne å trene hestene gjennom hele året.

– Kuskens ansvar er å ha en godt trent hest som fungerer i et følge. Vi har tross alt med enkeltindivider å gjøre. De skal sørge for at hest, slede og seletøy er i best mulig stand.

Hver ekvipasje tar med vann, høy og kraftfôr til hesten. De fleste kler seg i vadmelsklær og pels, og i sleden sitter de på feller laget av reinsdyr og saueskinn.

– De er ute minst åtte til ti timer hver dag. Noen sier at de ikke gjør annet enn å spise; det tar mye energi.

Følget beveger seg omtrent fem kilometer i timen, og de reiser i gjennomsnitt tre mil per dag.

Anna Einebrant vil at folk skal minnes hensikten med turen.

– Det kan være lett å glemme, og man tenker «nå skal vi ut på en koselig reise», men grunntanken er viktig.

I Norge er denne kulturarven høyt verdsatt, forteller hun. De har en «forbondeunion» som består av representanter fra ekvipasjene, markedskomiteen, kommune og stat.

– Dette er stort i Norge.

Det er bevilget statlige midler for å kunne rydde og holde løypene fremkommelige og pakke snøen når den kommer.

– På svensk side kjører scooterklubbene, og i Norge kjøres det ofte med beltekjøretøy for å lage fine kjøreveier. Det er mye arbeid året rundt, og det blir en livsstil.

I Sverige prøver de også å få støtte til vedlikehold av løypene, men det går tregt, sier hun.

Anna Einebrant lager maten til alle deltakerne på forhånd. Frokost, lunsj og middag må tilberedes for ca. 35–50 personer. Kaffe er også nødvendig, minst to ganger om dagen. Hun begynner å planlegge menyen rett etter nyttår.

– Det må være mat som kan varmes opp. Det tar for lang tid å stå der i kulden og lage maten. Men jeg lager all mat fra bunnen av, og det er ekte husmannskost vi sender med dem.

Det kan være kjøttkaker og gryteretter og supper til lunsj. Når de kommer til Ljusnedal på fredag, får de en festlig treretters middag. Da blir det ekstra underholdning, og publikum er velkomne. Neste dag er hviledag.

Søndagen drar de inn i Norge og til Vauldalens fjellhotell. De sover i et gammelt forretningslokale, men spiser en tradisjonell middag på hotellet.

– For fjellhotellet er det en av de største helgene i året, og det arrangeres bussturer fra Oslo. De tilreisende kommer kun for å oppleve lasskjørerne og Rørosmartnan. Da blir det alltid rømmegrøt og fisk; en tradisjonell rett som alltid har blitt spist i disse traktene.

Grøten er kokt på rømme og hvetemel, og fisken kokes eller stekes, sier hun.

Når følget har ankommet Røros, må de vente med å kjøre inn på markedet. Lasskjørere både fra Norge og Sverige samles, og i 2023 var det totalt 96 ekvipasjer. Det har blitt en tradisjon at Anna Einebrant går rundt og byr på varm gløgg mens de venter.

Klokken 12 ringer klokken i Røros kirke, og etter åpningstalen er det på tide å kjøre inn på Malmplassen. Her møtes rundt 5.000 –15.000 mennesker.

Markedet varer i fem dager med mange aktiviteter, og de som ikke har mulighet til å bli værende, drar hjem. Hestene drar hjem med hestetransport.

Tidligere hadde lasskjørerne en ferdagård der de bodde mens de var på Røros. Den eksisterer fortsatt.

– Vi har en ferdagård som vi holder i hevd. Vi selger pannekaker med flesk, byr på kaffe og selger håndverk.

Under markedsdagene er elevene på Røros med og deltar gratis på ulike måter. Det arrangeres lasskjører-messe i Røros kirke. Anna Einebrant forteller også om blant annet underholdning, utstillinger, foredrag, kurs og auksjoner.

– Bønder fra Stavanger kommer med saltsild på tønner, så vi har auksjon på sild.

Hun forklarer hva det er som gjør det så morsomt å fortsette med lasskjøre-turene

– Hver tur er en ny reise. Vi er så avhengige av faktorer som vi ikke kan påvirke: vær og vind, hester og mennesker. Fremfor alt er det fellesskapet med lasskjørerne, og så er det jo opplevelsen som sådan.

For at tradisjonen skal leve videre, trengs det interesse hos de yngre. Hun håper at dette vil fortsette å eksistere i fremtiden.

– Det viktigste er at folk forstår at vi gjør dette fordi vi er en del av noe mye større enn å bare reise mellom Klövsjö og Røros og at det har et formål i seg selv; det handler om å gjøre en indre reise.

FAKTA Lasskjørerferden til Røros

Åtte kjørelag med hester og sleder drar til Røros markedet hvert år. Seks kjørelag er norske. Fra Sverige kommer det kjørelag fra Dalarna-Femund og Klövsjö.

Rundt 100 hester og lasskjørere kjører inn på Malmplassen når markedet åpnes nest siste tirsdagen i februar.

I år starter ferden den 13. februar fra Klövsjö. Turen tar åtte dager og man reiser cirka 20 mil.

Her kan du lese mer om Lasskjørertradisjonen.

Hedemarken Lasskjørerforening har tatt turen til Rørosmartnan de siste 14 årene.

Nord-Østerdal Lasskjørerlag stiller med 18 ekvipasjer på Rørosmartnan.

Selbu Lasskjørerforening stiller med 6-8 ekvipasjer på Rørosmartnan.

Fron Lasskjørerlag stiller med 9 ekvipasjer på Rørosmartnan.

Hestefølget fra Tydal stiller med 10 ekvipasjer på Rørosmartnan.

Trøndelag Kjørelag stiller med ekvipasjer på Rørosmartnan.