Først fikk vi høre at elven Rhinen tørker ut og gjør båttransport umulig. Så hører vi om at elven Oder skal være forgiftet og at all fisk dør og samles på bredden.
Dette er ikke noe nytt. Hver varm sommer minsker mengden vann og skadelige ting som skjules i vannet, øker i konsentrasjon og kan skade det marine livet. Forskjellen denne gangen er at det skjer med så stor kraft. Vannet er virkelig borte. Så mye fisk forsvinner at det vil ta år å gjenopprette en naturlig fauna, hvis det i det hele tatt er mulig.
Elvene er ikke bare et stort vannreservoar, men også en ferdselsåre der tusenvis av tonn gods kan transporteres mellom ulike byer og landsdeler, noe som har pågått gjennom hele vår sivilisasjon.
Vannet er virkelig borte. Så mye fisk forsvinner at det vil ta år å gjenopprette en naturlig fauna, hvis det i det hele tatt er mulig.
Dette minner meg om noe. Dypt i hjernen min gjemmer det seg et minne. For mer enn tretti år siden leste jeg avisen «Kamratposten» for siste gang, i alle fall som et vitebegjærlig barn. En avis som i 130 år har gitt barn og ungdom ferske nyheter, interessante reportasjer og ulike spørrespalter skrevet på en lettfattelig og lettlest måte. Her leste jeg noe om akkurat dette; fiskedød i Europas elver.
Å finne tilbake til selve avisen kan betraktes som like vanskelig som å intervjue fisk, men et søk på nettet ga meg snart en forklaring. I 1986 inntraff en ekkel forgiftning av elven Rhinen der vannet ble farget rødt og fisk døde i hopetall. Etter en periode med spekulasjoner der kvikksølv ble antatt å være årsaken, ble det oppdaget at en fabrikk eid av Sandoz ved et uhell hadde sluppet ut miljøgifter direkte i elven, og nesten all ål døde.
Internett er ikke internett hvis jeg ikke også finner noen konspirasjonsteorier rundt dette ... Noen kilder hevder at russiske agenter arrangerte ulykken for å ta fokus vekk fra Tjernobyl-katastrofen, som var en het potet akkurat da. Hvor sannsynlig et slikt scenario kan være, kan man ikke en gang gjette. Uansett gjennomførte fabrikken en rekke forbedringer for å være forberedt på kommende problemer.
Selv i dag pekes det på kvikksølv, og i noen tilfeller er innholdet høyere nå når mengden vann minsker og konsentrerer alt til en eliksir. Hvor ubehagelige det enn måtte være, kommer man ikke fra det faktum at vi i lang tid har brukt elver, sjøer og hav som en slags søppelbøtte for stoffer og saker vi ville unngå å ta ansvar for.
I Sverige er vi ikke bedre. På 1960-tallet ble det dumpet tusenvis av fat med kvikksølvrester utenfor Sundsvall, helt lovlig, ettersom det var i internasjonalt farvann. Som om giftene skulle bekymre seg om internasjonale grenser.
Enda verre ble det i Spania da en dam brast i 1998 og tungmetaller ble spredt over både nasjonalparker og jordbruksområder. Hele verden så katastrofen, og det svenske selskapet Boliden ble stilt til ansvar og ble dømt til rekordhøye bøter.
Som barn streifet familien min rundt i skogen på søndagene. Turene gikk oftest langs Erkens nordlige strandlinje der tilrettelagte turstier gjennom naturreservatet gav fine naturopplevelser. I bilen dit fortalte faren min en gang hvorfor alle bjørketrærne langs veien var døde. En gift som ble sprøytet på bladene for å gi plass til de mer økonomiske, viktige bartrærne. Det var akkurat samme stoff som ble brukt under Vietnamkrigen for å få vekk løv på trærne med ødeleggende konsekvenser for sivilbefolkningen.
Å spre gift med vilje eller å spyle giften bort i smug ved felles vann, hva er egentlig verst? Gamle synder kommer tilbake etter hvert som været endres. Nye synder er umiddelbart synlige i en global verden der det er vanskelig å skjule sine hensikter.
Vi har endret oss mye når det gjelder hvordan industrien fungerer og den allmenne bevisstheten om miljøet vokser. Spesielt ungdom forstår viktigheten av å ta vare på vår eneste jord.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
