Etter den amerikanske presidentdebatten ser det ut til å ha oppstått en konsensus rundt presidentens helse, det vil si at Joe Bidens aldring er verre enn tidligere antatt. Komikeren Jon Stewart hevdet nylig at «ny informasjon har blitt introdusert» og at vi nettopp har «fått vite dette».
Men er det virkelig slik? I tilfellet med datamaskinen til presidentens sønn tok det nesten fire år før man erkjente at den eksisterte og aksepterte deler av innholdet som gyldig, selv om all informasjon hadde vært tilgjengelig i flere år. Det er også de som trakk de samme konklusjonene som Stewart gjør i dag, men for fire år siden (eller tidligere).
I H.C. Andersens eventyr, «Keiserens nye klær», fikk regenten nye klær laget av et magisk stoff, et stoff som mindre begavede personer ikke kunne se. De to skredderne brukte faktisk ikke noe stoff i det hele tatt, og keiseren gikk rundt naken. Men fordi ingen ønsket å fremstå som ubegavet, lot alle rundt ham som om de så «plagget». Helt til et lite barn ropte at keiseren var naken. Økonomen Timur Kuran utviklet dette resonnementet i boken «Private Truths, Public Lies» (1997) der han hevder at individer villedes om egne oppfatninger som følge av opplevd sosialt press. Først når informasjonen blir offentlig kjent, som når alle hører barnets rop i eventyret, vil folk (muligens) handle ut fra informasjonen. Dette betyr at samfunnet kan forandres med dramatisk hastighet. Nesten ingen forutså for eksempel Berlin-murens fall eller Sovjetunionens sammenbrudd.
Hvis Sovjetunionen hadde vært bedre til å opprettholde illusjonen om konsensus, ville sammenbruddet trolig blitt forsinket.
Aschs konformitets-studier viste gruppens betydning for individet allerede på 1950-tallet. De fleste var enige i flertallets mening, selv om den hadde åpenbare feil. Bare én av fire var i stand til konsekvent å motstå en åpenbar feil. Forskerne bemerket at det er bekymringsfullt at så mange ... "er villige til å kalle hvitt for svart". Oppfatningen av hva som utgjør konsensus ser altså ut til å styre de fleste menneskers offentlige meninger, selv om det ikke er noen konsensus (de fleste kan ha ulike meninger privat). Hvis Sovjetunionen, for å sette det på spissen, hadde vært bedre til å opprettholde illusjonen om konsensus, ville sammenbruddet sannsynligvis blitt utsatt.
I sin avgangstale ved Harvard i 1978 sa den sovjetiske dissidenten og nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn at mediene hadde «blitt den største makten i vestlige land og overgått den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt».
Nå når en mer negativ oppfatning av den sittende presidentens skarphet har blitt mer utbredt, vil vi se revurderinger av situasjoner som tidligere ble beskrevet som helt rimelige eller som engangstilfeller? Vil vi, ved å se oss tilbake, kunne legge et annet puslespill for «den frie verdens ledere»? Eller vil den nye konsensus være at vi nettopp har «fått vite dette»?
Oppfatningen av hva som utgjør konsensus ser ut til å styre de fleste menneskers offentlige meninger. Det sies ofte at medienes rolle er å gi et korrekt bilde av hva som er sant eller usant. Men er det ikke slik at de også bidrar til å opprettholde illusjonen av konsensus?
Martin Enlund
Dette er en signert lederartikkel fra Epoch Times Sveriges redaksjonelle lederside. Kontakt skribenten: [email protected]
