Suzanne har i mange år søkt jobb og videreutdannet seg for å passe inn i arbeidsmarkedet. Men det har vært vanskelig. Når du nærmer deg 52, minsker interessen fra arbeidsgivere. Suzanne har søkt over 5.000 jobber, men har fått bevis på at hun har passert "best-før-dato". I dag prioriteres nye innvandrere og unge under 25 år, med andre ord billig arbeidskraft, skriver hjelpepleier Suzanne Röös.
Jeg er en vanlig, svensk kvinne som har arbeidet med en mengde ting siden tenårene. Jeg begynte min karriere i, på den tiden, Nord-Europas største kontorbyggfirma som hadde 4.000 kontorbyggsentraler. Deretter jobbet jeg hos en Volvo-forhandler som resepsjonist/sentralbordmedarbeider i utstillingshallen deres. Jeg jobbet halv dag i resepsjonen og resten ved kredittavdelingen.
Så jobbet jeg ved Ericssons hovedsentralbord med hele 35.000 tilkoblinger! Der ble jeg rekruttert til "helpdesken" ved årtusenskiftet og måtte svare på de første e-postene som kom via nettet. Jeg jobbet med ulike oppdrag som hadde med telefoni å gjøre, blant annet telefonkulturmålinger. Jeg snakket til og med om telefonkultur på scenen da 100 nye medarbeidere skulle introduseres. Da alle som hadde fasttelefon på arbeidsplassen, ble overført til en mobiltelefon, ble stemmen min lagt til: "Vennligst vent, omkobling skjer. Vennligst vent, samtalen din er viderekoblet".
Men jeg ønsket å lære noe nytt. Jeg søkte stipend og fikk det. Da studerte jeg telefoni og språk og besøkte andre Ericsson-kontorer. Dessuten fikk jeg mulighet til å se verdens største telefonsentral med flest forbindelser.
Deretter havnet jeg i New Zealand i en rekke nybegynner-jobber, som saueklipping, passe hester, melke kyr, plukke frukt med mer. Senere begynte jeg å arbeide ved administrasjonen i et selskap som gjorde eiendomsvurderinger for fem kommuner og ble deretter rekruttert til en av disse. Jeg studerte salgsavtaler for eiendom og oppdaterte eiendomsregistre og var med på seksjoneringer og ga navn til nye veier.
Dessverre fikk min daværende mann kreft. New Zealand har ingen sykekasse, så jeg pleiet ham i 1½ års tid, samtidig som jeg arbeidet fulltid. Etter at han døde, tok det meg ytterligere 1½ år å selge alt vi hadde for å betale gjelden. Da dro jeg tilbake til Sverige for en ny start. Jeg fikk ikke leie noe sted å bo fordi jeg ikke hadde hatt arbeidsgiver i Sverige på ti år, og jeg måtte bo i bilen den første vinteren. Jeg fikk heller ikke låne penger til å kjøpe en bolig fordi jeg ikke hadde noe arbeid. Til slutt fant jeg et uferdig konkursbygg på et for meg ukjent sted. Pengene fra hussalget i New Zealand rakk akkurat.
Jeg begynte mitt nye liv og skulle bare skaffe meg en ny jobb og ferdigstille huset. Jeg var innstilt på å ta hvilken som helst jobb. Jeg hadde ingen trygd fordi jeg hadde arbeidet utenfor EU og hadde ikke rett på sosialhjelp fordi jeg hadde en eiendom.
Da sa personen som intervjuet meg: "Åh, vi ringer bare de som er under 25 år. Ha det!"
Per i dag har jeg søkt godt over 5.000 ledige stillinger uten å lykkes å komme til intervju. Hva har jeg søkt? Blant annet ledige telefonist-, resepsjonist-, vaske- og butikkjobber. En gang ble jeg oppringt til et telefonintervju til en sentralbordjobb. Jeg ble bedt om å beskrive min engelsk. Jeg sa at jeg alltid har snakket engelsk på arbeid og er bekvem med det. Jeg ble bedt om å fortelle mer. Jeg fortalte da at jeg hadde arbeidet på Ericsson og hatt engelsk som konsernspråk og pratet engelsk hver dag og at jeg har bodd i et engelskstalende land i ti år og hadde arbeidet hos en myndighet der. Da sa den som intervjuet meg: "Åh, vi ringer bare de som er under 25 år. Ha det!"
Et firma bad meg å komme til intervju. Der satset jeg mine siste penger på nye klær og gikk til frisøren. Jeg satt i den ubemannede resepsjonen deres i over en time. De søkte to administratorer, men besluttet å bare ta den personen som de intervjuet før meg. De kom ikke en gang ut og sa god dag. Jeg pratet senere med en tjenestemann på Arbeidsformidlingen som sa at arbeidsgivere ikke vil ha kvinner som har passert "best før dato" fordi regjeringen gir lettelse til de som ansetter nye innvandrere og unge under 25 år.
Jeg overlevde på timevikariater innen omsorg, men ble ikke ansatt fordi jeg ikke har helseutdanning. Jeg gjennomførte en voksenopplæring for å bli hjelpepleier på 1½ år og var den eneste som ikke hadde økonomisk hjelp av noe slag. Som arbeidssøkende hjelpepleier var det like vanskelig å få fast jobb. Jeg klarte å komme inn i en kommunal hjemmetjeneste. Vi hadde 20-30 pasientbesøk i løpet av ett enkelt arbeidsskift under stort arbeidspress. Reisetiden var gitt så knapp at det var farlig. Jeg så feil i GPS'en som førte oss på avveier opp til 12 km. Jeg ga beskjed til alle hold, men fikk ikke svar. Sjefen sendte ut mail til alle om at vi kjørte for fort. Det var en mengde unøyaktigheter. Mange ble tvunget til å ta egen bil uten kompensasjon. Hva vi enn foreslo, så ble det aldri tatt opp. En kollega sa: "Å skrive et tilbud og trykke på send, er det samme som å trykke slett.
Jeg ba fagforeningen om hjelp, og det jeg fikk, var et avrevet hjørne på en papirlapp der det i korthet sto: «Be om å få bli kjøpt ut!»
Vi ble sendt på ressurspass til andre steder midt under pandemien: Kollegene mine sluttet en etter en. Selv fikk jeg hjertesmerter og sov bare 2-4 timer per natt. Jeg ble innlagt akutt på sykehuset og fikk vite at jeg hadde høyt diastolisk blodtrykk, diabetes 2 og kraftig tinnitus. På et tidspunkt fikk jeg også så kraftig migrene at jeg trodde at jeg hadde fått hjerneslag. Jeg hadde arbeidet alene der det tidligere hadde vært dobbel bemanning. Til slutt skrev en lege ut en attest om deltid, og en rehabiliteringskoordinator fra omsorgssentralen fulgte meg til et møte med sjefen min. Sjefen nektet meg å gå til bedriftshelsetjenesten og ga meg en ny arbeidsplan som sluttet klokken 23.00, til tross for at jeg skulle ta sovemedisin for å få regelmessig søvn. Legen sykemeldte meg da på heltid, men trygdeetaten ga meg ingen sykepenger fordi sjefen hadde sagt at han hadde gjort justeringer i henhold til legeerklæringen.
Jeg var hjemme flere uker uten inntekt i det hele tatt. HR-foreningen (en ideell forening) tok kontakt og sa at jeg skulle få arbeidstrening på en omsorgsbolig for aktive demente. Jeg trengte ikke arbeidstrening. Jeg trengte å arbeide deltid på dagtid og få tilbake en regelmessig søvn. Nå ble det kveldsvakt igjen. Vi var kun to ansatte på ti beboere, og alarmen gikk uavbrutt. Sjefen min sa at jeg kanskje kunne få jobbe på boenheten og pendle mellom ulike steder. Rehabiliterende? Ikke! Jeg ba fagforeningen om hjelp, og det jeg fikk, var et avrevet hjørne av en papirlapp der det i korthet stod: «Be om å få bli kjøpt ut!» Jeg måtte gjøre det for helsens skyld. Som erstatning fikk jeg noen månedslønner, til tross for at jeg hadde mistet mye mer. Det tok syv måneder før pengene kom. Det går ikke an å være hjemme i syv måneder uten å få penger, så jeg søkte fortvilet jobb. Jeg fikk noen napp som timevikar. Jeg leter fremdeles etter jobb.
Vennene mine i New Zealand forstår ikke at det er slik i hjemlandet mitt. Jeg ser annonser daglig om at det søkes etter telefonister med krav om engelsk og svensk. Men jeg er jo en kvinne som har passert best-før-dato og er ikke lengre under 25 år. Jeg ser ikke ut til å være velkommen på arbeidsmarkedet. Jeg har forstått at erfaring er noe man har når man ikke trenger det!
Suzanne Röös. Arbeidsløs, autorisert hjelpepleier
Dette er en meningstekst. Meningene er skribentens egne.
