Klimaaktivister spør om vi ikke bør tenke i andre baner enn demokrati. Politikere tar for kortsiktige beslutninger. Vi har ikke mange alternativer til diktatur eller, som noen foreslår, å begrense demokratiet midlertidig. Landene som ligger på toppen når det gjelder klimatiltak er demokratier. Hvem er den sterke lederen, som klimaaktivistene tror, vil kunne overta makten?
Det er ikke en så vanskelig prosess å omgjøre et demokrati til diktatur. Vi har flere eksempler gjennom historien. En mann utnyttet lavkonjunkturen på begynnelsen av 1930-tallet for å styrke sin makt. Han henvendte seg til de økonomisk sårbare gruppene og la skylden på den sosialdemokratiske regjeringen, uten å nevne lavkonjunkturen. Arbeidsledigheten var alvorlig. Den nye lederen lovet arbeid til alle og spilte på en eller annen form for sosialisme, men han var livredd for kommunistene, som ble ansett som farlige. Frykten for kommunismen var utbredt i samfunnet.
Arbeidsledigheten steg katastrofalt i 1932, og 17 millioner mennesker levde på velferd. Dette dannet grobunn for nye ideer. Ved universitetene fortvilte studentene, og spesielt middelklassen så sin fremtid truet av hyperinflasjon. På denne måten vant det nye partiet og den nye lederen valget samme år. Lederen het Adolf Hitler. Som kansler kunne han endre loven og erstatte demokratiet. Kun ett parti var tillatt da demokratiet skulle utryddes. Nazismen startet med SS og Gestapo, og deretter startet arbeidet med å utrydde alle jøder.
Det har vært mange grusomme ledere opp gjennom historien som har tatt makten over et folk og innført diktatur. Derfor lurer jeg på om alle disse spaltistene, politikerne og aktivistene som stiller spørsmål ved demokratiet, i det hele tatt har forstått historien vår? Kanskje har de ikke engang lest den, kanskje var de fraværende i historietimene på skolen?
Det er grunn til å være bekymret for utviklingen. Vi har i flere år hatt en "meningskorridor" som registrerer folk etter meninger.
Vindkraftmotstandere har blitt stemplet som klimafornektere og også bygdefolk som krever billigere bensin. Folk som krevde samtaler med SD (Sverigedemoktraterna) i stedet for isolasjon, har blitt foraktet. Forskere og journalister som stiller spørsmål ved grønn industrialisering, har dukket opp på listen og er heller ikke velkomne i det politisk, korrekte samtalemiljøet. Gjett om jeg ble overrasket da DN-journalisten og bygdedebattanten Po Tidholm ble stemplet som uønsket og ikke velkommen i Norrbotten i Sverige. Regjeringen hadde oppnevnt ham som moderator for et EU-seminar i fylket, men politikerne i regionstyret sa nei, ifølge NSD. Po Tidholm har kritisert grønn industrialisering og kjempet for landsbygda. Som Stockholms-journalist har han hatt fortrinnsrett til å tolke hva som er bra for landsbygda. Han har mange gode meninger og er tøff i sin kritikk. Meningsdiskriminering er dessverre vanlig i fylker som har vært styrt av sosialdemokratiet i flere tiår. Jeg har selv lidd under det i min tid som politisk sjefredaktør i NSD. Dette kom nok overraskende på Tidholm, men for oss som står utenfor det politisk korrekte rommet, er han hjertelig velkommen. Stikkene hans kan bidra til å vise hvor absurd meningskorridoren er.
Men det er verre eksempler på hvor truet demokratiet er. Den 31. mars 2023 skrev Johanna Frändén en kronikk i Aftonbladet med tittelen "Er demokrati tilstrekkelig for å løse klimakrisen?" Frändén viser til Frankrike og til Hélène Landemore, professor i statsvitenskap ved Yale, som mener at et representativt demokrati ikke er tilpasset vanskelige spørsmål, som klimakrisen. Hun mener parlamentsmedlemmer tenker for kortsiktig og prioriterer å ha fokus på å bli gjenvalgt. Frändén spør: «Hva skjer med legitimiteten til de folkevalgte hvis de blir tvunget til å innrømme at enkelte saker er for vanskelige å takle?» Hva skjer hvis de tilfeldig valgte å stemme "feil"? Etter en uke der FN’s klimabyrå slår fast at vi er på nippet til å ødelegge levekårene og en svensk ekspertgruppe slår fast at våre karbondioksidutslipp øker for første gang på tjue år, dukker det opp et annet spørsmål. Har vi virkelig råd til ikke å vurdere andre alternativer?»
Vi har ikke så mange andre alternativer til diktatur eller, som noen forskere foreslår, en midlertidig begrensning av demokratiet. Ifølge SOM-instituttets kvantitative spørreskjema er folk forberedt på en midlertidig begrensning av demokratiet dersom problemstillingene er komplekse og vanskelige å løse. Men, unnskyld at jeg tviler. Får du spørsmålet «Liker du maten i skolens kafeteria; ja, nei eller vet ikke», sier svaret egentlig ikke noe om helheten. At folk i Norden skulle gi avkall på demokratiet, ser jeg på som absurd. Det er ikke mye som fungerer i Sverige i dag. Vi har mistet kontrollen over kriminalitet, integreringspolitikken er en hengemyr, helsevesenet er i konstant krise, landsbygda er ikke bare diskriminert, men mangler representasjon i Riksdagen, inflasjonen tærer på folks økonomi, folk lider av strømfattigdom, hjemløshet og gjeldsfjell som bare øker hos Kronofogden (namsmannen). Dette er noen eksempler. Miljøspørsmålet er nok et utmerket bevis på hvordan et sentralistisk by-etablissement resonnerer.
De doble avgiftene på drivstoff og elektrisitet førte til at folk begynte å protestere.
Utbyggingen av vindkraft som har ødelagt folks bomiljø, senket boligprisene og truet utviklingen på landsbygda, har man lukket øynene for. Alle som protesterte, ble stemplet som klimafornektere. Deretter kom forslaget om å svekke det kommunale vetoet i Sverige, men heldigvis ble dette nedstemt med borgerlig flertall. I stedet kom det løfter om badehus og idrettshaller dersom kommunene sa ja og overkjørte innbyggerne sine. Dette skjer akkurat nå.
Det er ingen respekt for folk på landsbygda, selv om miljøpolitikken det tales for, helt og holdent er basert på hva landsbygda har å tilby. Sannheten er at de største miljøsynderne ikke er bilene som kjører på bygda, det er ikke bygdefolkets klimaavtrykk, ikke engang kyrnes. Det er bymiljøet som er det absolutt største problemet, samt befolkningsveksten. Byene er helt avhengige av omgivelsene for å takle veksten.
Det er så lett å ha visjoner! Sverige og de nordiske landene skal redde resten av verden ved å være foregangsland i klimaspørsmålet.
Det er så lett å ha visjoner! De nordiske landene må redde resten av verden ved å være foregangsland i klimaspørsmålet. Innen denne strategien er ingenting forbudt, ikke engang å rokke ved demokratiet.
Hva tenker de som tillater seg å tenke tanken på å sette demokratiet på pause av hensyn til miljøet? Landene som er på topp når det gjelder klimatiltak, er demokratiske. Belgia er det demokratiske landet med flest utslipp i EU. Russland, på den annen side, kommer langt ned på listen når det gjelder klimatiltak. Jeg tror ikke klimaaktivistene drømmer om Russland eller Kina. Men hvorfor stilles spørsmålet «vi må tørre å tenke på andre alternativer enn demokrati?» Det er mange aktuelle eksempler på at diktaturer øker sin makt og at demokratier mister sin posisjon. Burde ikke det virke avskrekkende? Eller ropes det bare etter en sterk leder som kan ta over en stund og fikse problemene? Hvem skal i så fall være den sterke lederen vi overlater ansvaret til? Hvor lang bør en demokratisk pause være?
Lotta Gröning Journalist og politiker
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Kontakt journalisten: [email protected]
