Mening: Jan Blomgren: Klimaangstens psykologi

"Problemet når mennesker slutter å tro på Gud, er ikke deres tro på ingenting. Det er mye verre enn som så, fordi de tror på hva som helst".

Den engelske forfatteren G. K. Chesterton er opphavsmann til mange treffsikre iakttakelser, inklusive denne. Så ved det nye årets begynnelse blir det naturlig å gjøre opp det som har vært og se fremover mot det som skal komme. Klimaspørsmål har stått høyt på agendaen en stund. Er dette bare ubetydelige spørsmål eller finnes det mer eksistensielle aspekter?

Jeg har tidligere vært inne på at når samfunnet har mistet troen på noe større, blir alternativet å opphøye seg selv til Gud fordi vi trenger noe å tro på. Denne analysen er ikke genial fra min side, men er lånt fra Friedrich Nietzsche som allerede på 1800-tallet diskuterte troen på overmenneskene som substitutt for Gud.

I klimaaktivismen kan man se en hel del religiøse trekk, ofte hentet fra kristendommen.

Hvilke substitutt for kristen tro kan man finne i tidligere kristne land? I Sverige har Klima og Kjønn trekk som substitutt for religiøs tro, og i anglosaksiske land kan man legge til Rase. Jeg benytter bevisst stor bokstav i begynnelsen av ordene for å understreke likheten med Gud som konsept.

Disse forsøkene på å finne noe som holder samfunnet sammen, gir seg til uttrykk i klimaaktivisme, prideparader og identitetspolitikk; i første rekke innen den politiske venstresiden. I motsetning til dette finner man tilbakeskuende nasjonalisme, gjenopprettingen av velferdsstaten og lignede på den politiske høyresiden. Personlig tror jeg ikke at noen av disse ideene er tilstrekkelige for å forene Sverige av i dag, uansett hvordan man anser hver og en av disse ytringene.

Hvis vi konsentrerer oss om klimaaktivisme, ettersom dette har mest kobling til mitt ekspertområde (energi), kan man se en hel del religiøse trekk, i høy grad hentet fra kristendommen, men omformet til den nye klimareligionen.

Tidligere forsøkte vi å bli rettferdige fremfor Gud. Nå forsøker vi å rettferdiggjøre oss fremfor naturen. Syndefallet i kristen tro, menneskenes opprør mot Gud, illustreres i Første Mosebok med at menneskene spiste av kunnskapens frukt og deretter forsøkte å ta Guds rolle. Menneskene ble drevet ut av paradiset som straff for sitt opprør mot Gud.

I klimareligionen er vi satt til å leve i harmoni med skaperverket, men vi har spist av den forbudte frukten, fossil energi. Nå er Gud, unnskyld, klimaet, sint på oss. Dette merkes ved at Gud/Klimaet sender stormer og varmebølger mot oss.

I Det gamle testamentet dukker det av og til opp profeter som taler om omvendelse. Elias, Jesaja og Jeremia blir i klimareligionen erstattet med dagens mediale klimaprofeter. Noen får Nobelprisen, mens andre opplyser oss om vårt ansvar for at det er svært varmt i været i dag.

Til forskjell fra kristendommen er det i klimareligionen ingen tilgivelse, nåde og korrigering. Vitenskapsmenn (men bare de med den rette troen) blir et presteskap som fortolker den rette læren. Klimafornekterne er gudsbespottere  og må straffes av inkvisisjonen. Naturen er sint og må blidgjøres med ofre: slutt å spise kjøtt. I likhet med katolisismen i middelalderen kan man kjøpe avlatsbrev for syndenes forlatelse gjennom å klimakompensere feriereisen sin.

I året som var, kunne man observere at flere unge mennesker begynte å føle på en angst for hvordan været vil være om et tiår. Konsekvensen av dette er at de har begynt å lime seg fast på motorveien, som et tiltak for å hindre klimaendringer. Den tekniske lederen for et svensk firma har i flere offentlige sammenhenger uttalt at Golfstrømmen risikerer å snu innen ti år, og at løsningen på den utfordringen er å bygge et jernverk i Boden. Direktøren i samme firma forkynner at jorden holder på å brenne opp. Kan noen finne likhetspunkter med læren om helvete som straff for våre synder?

Fordi jeg ikke er psykolog, har jeg stolt på ekspertene. De har fortalt meg at narsissisme kategoriseres i gruppe B under personlighetsforstyrrelser og utmerker seg med et antall karakteristiske trekk. Narsissisten er overbevist om at han er spesiell og viktigere enn andre.  De fantaserer om makt, fremgang og egen tiltrekningskraft og forventer seg stadig oppmerksomhet og beundring. Det er et trekk av arroganse; å være best selv om det ikke finnes noen annen støtte for dette.  Upartiske fakta er i denne sammenheng uinteressante hvis de ikke kan brukes til å støtte sin egen fortreffelighet. Ofte finnes det innslag av misunnelse eller overbevisning om at andre er misunnelige på narsissisten.

Psykologguiden på nettet sammenfatter:

"Det dominerende trekket er et oppblåst selvbilde der personen oppfatter seg selv som storartet, opphøyd og fremgangsrik. Ettersom grunnen for det opphøyde selvbildet er veldig skjørt, kommer personen også til å være svært følsom for kritikk. I tillegg kommer også en påtagelig manglende innlevelsesevne.

De mest fremtredende trekkene er det urealistiske selvbildet der man ser seg selv som unik, opphøyet over mengden og med rett til spesielle fordeler. Vanlige regler gjelder ikke, de er for andre som blir sett på som middelmådige. Bare de fremste ekspertene på området duger hvis en slik person må konsultere en lege eller jurist.

Narsissisten streber etter å fremheve seg selv i alle sammenhenger, noe som gjør personen uutholdelig i andres øyne.

Følsomheten for kritikk kan føre til store bekymringer i hverdagssituasjoner ettersom personen i alle forhold styres av sin streben etter makt, status og berømmelse. De trenger nødvendigvis ikke materiell fremgang, det er den personlige makten som er viktigst".

Lenke til Psykologiguiden

Hvis man har dette kjempestore selvbildet, kan man ta seg retten til å helle tomatsuppe på uvurderlig kunstverk eller lime seg fast på veier og dermed ta risikoen på at mennesker dør fordi ambulansen ikke kommer fram.

Slik oppførsel er en nødvendig fase i utviklingen for små barn, som et verktøy for å separere seg fra foreldrene. Det er derimot ikke like vellykket når voksne oppfører seg som selvsentrerte småbarn.

Hvis vi fortsetter denne amatørpsykologiske undersøkelsen, er neste sak en historisk lidelse, tidligere kjent som hysteri. Denne utmerker seg med at personen stadig søker oppmerksomhet. Personen er overdrevet emosjonell, dramatisk eller seksuelt utfordrende for å få oppmerksomhet.

De snakker dramatisk med sterke meninger, men med få fakta eller detaljer som kan underbygge påstandene. De blir lett påvirket av andre, og har overfladiske og raske, endrede følelser. Slike personer kan først være svært engasjerte i eksempelvis klimaspørsmål og på kort varsel vise seg å være antisemitter også eller istedenfor.

Mennesker med mentale forstyrrelser har til alle tider søkt seg til religionen for å få lindring. Innen ortodoks kristendom har hellige dårer spilt en viktig rolle der hellige personer tok på seg rollen som dårer for å kunne føre fram budskapet sitt. En Guds dåre kunne ustraffet fremføre kritikk mot øvrigheten, til og med til tsaren av Russland. Dåren spilte ofte sinnssyk (iblant var det ekte) som et ledd i Kristi etterfølgelse der den som ydmyker seg selv, skal bli opphøyet.

Hvem er vår tids profeter eller hellige dårer i den nye klimareligionen?

Jan Blomgren. Professor i tillempet kjernefysikk, forfatter og debattør

Dette er en meningstekst. Meningene er skribentens egne. Kontakt skribenten: [email protected]