Alle medier har satt inn ekstra stor dekning av klimaspørsmålet. I en situasjon der det er en overordnet ideologi som styrer utviklingen, bør det være av største betydning at media gransker politikken. Granskningen er imidlertid dårlig. I stedet beskriver flertallet av alle nyhetsartikler et katastrofescenario.
Det er stor enighet blant forskere, politikere og allmenheten om at klimaet er i endring og at den globale oppvarmingen må minskes. Internasjonale klimamøter fastsetter hvor listen skal plasseres når det gjelder hvordan jordens oppvarming skal bremses og hva det enkelte land må gjøre.
Målet er ikke nådd; tvert imot øker oppvarmingen. Det kan vi se i form av tørke, flom, branner og ekstremvær. Klimaet har blitt en av våre viktigste saker i forhold til fremtiden. Industrialiserte land har større kapasitet til endring enn fattigere land. Demokratier er bedre på klimaarbeid enn diktaturer. Klimaet er en av sakene som EU prioriterer og driver og der Sverige har en ambisjon om å være et foregangsland. Men det innebærer ikke at kampen for klimaet er problemfritt, og det innebærer heller ikke at klimaarbeidet er bra for miljøet.
"Klimaforskere" har fått en opphøyet stilling gjennom at de definerer sannheten, akkurat som presteskapet en gang i tiden gjorde.
Når store klimasatsinger skal gjøres i form av gruver og grønn industri, skader det miljøet og forgifter vannet. Når strømproduksjonen skal øke og vindparker utnyttes, påvirkes dyrelivet, det biologiske mangfold og menneskers bomiljø. Batteriindustrien er neppe miljøvennlig. Med klimaarbeidets fremferd skades miljøet og demokratiet undergraves. Folk som får huset sitt konfiskert og bomiljøet ødelagt, har hatt vanskelig for å påvirke når kommuneledelsen velger partiets linje, fremfor sine egne innbyggeres synspunkter.
"Klimaforskere" har fått en opphøyet stilling gjennom at de definerer sannheten, akkurat som presteskapet gjorde en gang i tiden. Dette skaper et spesielt samfunnsklima. Politikerne tar ansvaret, og i Sverige er målet at vi skal bli verdensledende i klimapolitikken. De som setter spørsmålstegn, er fornektere; ikke en gang en klimaforsker med andre synspunkter, unngår fornektelsesstemplet.
Miljøpartiet fikk en utrolig sterk rolle i årene i den sosialdemokratiske regjeringen. De viker ikke unna å prate om klimadiktatur. Under en partilederdebatt høsten 2021 måtte partilederne svare på spørsmålet om de kunne tenke seg innskrenkninger av menneskers frihet og rettigheter for klimaets skyld. Bare Per Bolund fra Miljøpartiet svarte ja på det spørsmålet. Det var også under den rødgrønne regjeringen i 2021 at forslaget kom om at den kommunale vetoretten skulle avskaffes for å legge til rette for vindkraftetableringer. Slik ble det nå ikke.
I en situasjon der det er en overordnet ideologi som styrer utviklingen, burde det være av største betydning at den tredje statsmakten, det vil si mediene, gransker politikken. Alle medier har satt inn ekstra stor dekning av klimaspørsmålet. Det er spesialredaksjoner, det er klimajournalister og eksperter som får stor plass. Klimaspørsmålet dominerer den politiske debatten og nyhetsjournalistikken. Det er ikke feil, men det krever også fornuft, moderasjon, ærlighet, moral og granskning.
James Painter fra Oxford University har studert nyhetsartikler fra seks land. Det ble funnet at 80 prosent rapporterte om ødeleggelser, ulykker og katastrofer. Det var sterkt alarmerende artikler og artikler som henviste til en usikkerhet om fremtiden. Katastrofescenarier er mer vanlige enn å synliggjøre løsninger på problemene.
Det er viktig hvordan klimakrisen blir kommunisert. Er det scenarioet om jordens undergang som er det mest effektive? Det er ikke sikkert. Det kan skape redsel og handlekraft, men kan også føre til at mennesker mister troen på forskning og blir uengasjerte i det store og hele.
Klimapolitikken legaliserer en hensynsløs utnyttelse av miljøet for å få til en endring. Det er formodentlig en av de viktigste forklaringene på at mediene aldri gransker klimapolitikken. Fremfor alt er det større forståelse fra folk i storbyer enn folk på landsbygda der naturen er deres livsmiljø.
Vindval er et forskningsprogram om vindkraftens påvirkning på mennesker, natur og miljø, finansiert av svensk «Energimyndigheten och Naturvårdsverket». De har analysert debatten om vindkraft og hvem som debatterer. Når vindkraft blir sett på som et problem fra sentralt hold, handler det først og fremst om landets interesse. Statlige myndigheter kan stanse vindkraftetableringer, som for eksempel truer kulturminner.
Vindval (et svensk forskningsprogram) har også kommet til den beslutningen at vindkraft også sees som offer, og da er de vindkraft-gründere, politikere og journalister som gir uttrykk for meningene. Forsvarsmaktens rett til å stanse bruk av arealbruk havner også i offerrollen. Fremfor alt foregår debatten om vindkraft i DN (Dagens nyheter). Det er i hovedsak journalister, statlige myndigheter og vindkraft-sentre som debatterer saken. Forskningsteamet konstaterer at vindkraften i økende grad blir sett på som en løsning for å nå klimamålene, først og fremst av politikere og vindkraftgründere.
DN utmerker seg tydelig i klimapolitikken. De lot Greta Thunberg være sjefredaktør for en dag. Bjørn Wiman er på kultursiden. Kjennetegnet hans er katastrofeperspektivet i klimaspørsmålet. Han tror heller ikke at undergangsscenariene påvirker unge. Klimaangsten skylder han på politikken.
"Det er altså ikke først og fremst klimaforandringene i seg selv som gjør at barn og unge mister håpet om fremtiden. Nei, årsaken er akkurat det de svenske partilederne manifesterte i "Agendas debatt" at voksenverdenen og makthaverne ikke gjør tilstrekkelig for å unngå at klimakrisen fører til en katastrofe".
"Men jeg ser også en verden der ledelsens løgner og likegyldighet skaper en håpløshet som risikerer å lamme ikke bare unge menneskers muligheter som innbyggere å aktivt påvirke fremtiden. Som søvngjengere vandrer vi mot vår egen undergang - med subsidiert bensinpumpe i hånden". 22.05.21 DN
Næringslivets medieinstitutt har undersøkt hvordan SVT'’s klimakorrespondent Erika Bergström har rapportert om energispørsmål. Hun trekker ofte fram vindkraftens og solenergiens betydning for strømproduksjonen, men ingenting om kjernekraft. Hennes forklaring er at kjernekraften i SVT er det andre journalister som har ansvar for. Samme mønster fant Næringslivets medieinstitutt når det gjelder Sveriges Radio og klimareporterne Marie-Louise Kristola og Mona Hambraeus. I deres arbeid inngår ikke kjernekraft, og det er en tydelig tendens å bare si halve sannheten og styre nyhetene mot vindkraft og solceller. Det gjøres heller ikke noen seriøs gransking av vindkraftens miljøpåvirkning.
Nylig sendte også SVT dokumentaren "Det grønne kappløpet". Vi fulgte LKAB's administrerende direktør, Jan Mostrøm, Northvolts direktør Peter Carlsson, H2 Green Steels direktør Henrik Henriksson og gründeren og kapitalisten Harald Mix. SSAB's direktør Martin Lindqvist deltok også, samt Vattenfalls direktør, Anna Borg. Statens betydning, både når det gjelder kapital og visjon i prosjektene, er svært tydelig. Visst ble noen problemer med den grønne industrialiseringen framhevet, men det handlet ikke om kapital, ikke om miljø, ikke en gang spørsmålet hvor strømmen skulle komme fra ble fremstilt som et problem. I stedet var det staten og visjonene som glitret.
Vattenfalls mål er et fossilfritt samfunn innen én generasjon. Direktørene var alle enige; vi skal redde klimaet, vi skal bli best i verden, vindkraft er raskest og mest effektiv. Henrik Henriksson understreket at han jobbet for å kunne se sine døtre inn i øynene og fortelle at han har gjort alt for å redde verden. Svante Axelsson, regjeringens koordinator for et fossilfritt Sverige, konstaterte med stolthet at vi er ganske tidlig ute med å forandre verden. Peter Carlsson understreket også at det han holder på med, er et høyrisikoprosjekt. Han fikk gullmedalje av kongen.
Som prikken over i’en fikk vi se da EU-kommisjonens nestleder, Frans Timmermans, uttalte at det er fint å se at europeiske skattepenger brukes så godt!
Til slutt håper jeg at også grønn industrialisering vil lykkes. Jeg må likevel advare mot aktivistisk journalistikk som innebærer å følge den politiske linjen og ikke leve opp til sitt oppdrag om å granske makten.
Lotta Gröning Journalist og doktorgrad i filosofi
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Kontakt journalisten: [email protected]
