Blant alle de ulike kunngjøringene om stimulanstiltak og det travle arbeidet som skal se ut som stimulanstiltak, forsvinner informasjonen om at kinesiske myndigheter med jevne mellomrom kunngjør finansiering av rekapitalisering av banker. Beijing har lansert små programmer for å øke forbruket og hjelpe lokale myndigheter med å begynne å investere igjen, men de største tiltakene går ut på å rekapitalisere banker i uføre.
All denne finansieringen for en sektor med et antatt lavt nivå av dårlige lån tvinger frem spørsmålet: Hvor dårlige er kinesiske banker?
Banker er avhengig av kapital og reserver for å dekke dårlige lån og forbli likvide og kunne dekke daglig kontantbehov fra virksomheter og forbrukere. Da banker tjener penger ved å investere disse pengene på lav-risiko måter, som å låne kontanter til andre banker eller til hjem og virksomheter. Bankene holder ikke alle innskudd i form av kontanter. Bankene holder kontanter og reserver for å drive sin egen virksomhet og for å betjene kundene sine behov.
Kinesiske banker hevder etter alle offisielle mål å gjøre det svært godt. I løpet av det siste året har de fleste kinesiske storbanker rapportert om høyere kapitalnivåer. Siden pandemien har Kina rapportert at de offisielle nivåene for misligholdte lån har falt fra 1,73 prosent i januar 2022 til 1,56 prosent i september i år, ned fra 1,59 prosent i september 2023. Offisielt sett burde disse tallene være et sunnhetstegn for et banksystem.
Den siste tidens finansieringsadferd fra Beijing tegner imidlertid et mer bekymringsfullt bilde. I oktober kunngjorde Beijing en rekapitalisering av banker på 1.000 milliarder yuan i 2024 ved å selge kinesiske statsobligasjoner for å skaffe til veie kapitalen. Selv om detaljene fortsatt er litt uklare, har Kina annonsert statsgjeldsfinansiering på 3 billioner yuan i 2025, hvorav ca. 1-2 billioner yuan er øremerket ytterligere rekapitalisering av bankene. Sagt på en annen måte: I løpet av de siste tre månedene har Beijing kunngjort en potensiell rekapitalisering av bankene på hele 415 milliarder dollar, eller 2-3 billioner yuan. Dette virker ganske forunderlig for en banksektor som angivelig skal være et bilde på sunnhet.
Den kinesiske banksektoren er under et voldsomt press, til tross for de offisielle jubelropene. De store bankene sluker små og mellomstore banker i høyt tempo. Selv om det ikke finnes noen offisiell forklaring på hvorfor disse bankene har forsvunnet så raskt, er den primære mistanken at de utgjør en risiko for systemet som helhet. By- og fylkesbanker har måttet reddes til tross for at de har rapportert om en trygg og stabil finansiell stilling, noe som har ført til skepsis til rosenrøde offentlige proklamasjoner.
Kinesiske banker har i sine børsnoteringsdokumenter uttalt at deres regnskapsstandarder ikke samsvarer med regnskapsstandardene til banker i andre land, selv om de bruker de samme ordene og begrepene. En bank har uttalt at den klassifiserer et lån som tvilsomt hvis virksomheten ikke har vært i drift i mer enn 12 måneder. Personlig synes jeg det virker mer enn tvilsomt, men jeg er ikke en kinesisk bankregulator.
I 2016 rapporterte for eksempel et kinesisk stålselskap i økonomiske vanskeligheter at et større datterselskap ikke hadde betalt renter på lån siden 2011. Evergrande, den konkursrammede megautvikleren, sto alene for mer enn 50 prosent av den kinesiske økonomiens offisielt oppgjorte reserver for dårlige lån. Investorer har god grunn til å være skeptiske til offisielle regnskaper.
Selv om det ikke er gitt noen offisiell begrunnelse for hvorfor Kina jevnlig bruker store summer på å støtte opp om bankene, hviskes det offisielt at Beijing i 2025 vil slippe løs stimulansene for å få økonomien i gang igjen. Selv om alt er mulig, virker det mye mer sannsynlig at Beijing rett og slett prøver å avverge dype finansielle problemer i bankene som fortsetter å finansiere alt de blir bedt om å finansiere.
Beijing har allerede kunngjort at de vil begynne å lempe på restriksjonene på lokale myndigheters gjeldsnivåer med økte forventninger om stimulanser i 2025. På den nylig avholdte konferansen om sentralt økonomisk arbeid gikk de fra å være forsiktige til å bli mer lempelige, noe som er tilbake til et språk vi ikke har sett siden den globale finanskrisen i 2008. Dette kan være sant, men bankenes utlån i november og desember ligger under trenden. Selv om dette kan være et opplag av ammunisjon for en utrulling i 2025, er det fullt mulig at bankene bare er i dårlig form, og at markedets vanlige forventninger om stimulanser fra Beijing nok en gang vil vise seg å være grunnløse.
Hvis Kina slipper løs enorme finanspolitiske stimulanser i 2025, er det en viss logikk i rekapitaliseringssprudlet. Ellers virker det mer som om dette handler om å avverge en finanskrise i det stille. Med tanke på hvor ofte Beijing har skuffet håpet til investorer som etterlyser stimulanser, virker det som om det beste alternativet er å ikke plassere pengene dine i en kinesisk bank.
Synspunktene som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til The Epoch Times.
