I juni 2023 skrev jeg om utvandring av gründere fra Norge etter at Kjell Inge Røkke, en fiskerimagnat som ble industrimagnat, kunngjorde at han flyttet til Lugano i Sveits.
"Kapitalen min fortsetter å arbeide i Norge", skrev Røkke som har en estimert formue på 5,1 milliarder dollar.
Røkkes utflytting ble anslått til å koste den norske stat 175.000.000 kroner årlig. Han var bare en av et titalls milliardærer som har forlatt Norge etter innføring av formuesskatt.
Kritikere hadde advart at Norges formuesskatt ville "fremme kapitalflukt og true jobbskaping", og det er nettopp det som skjedde. Den norske journalisten, Rupert Neate, bemerket at flere "superrike" forlot Norge i 2022 enn "i løpet av de siste 13 årene".
En fornuftig person vil kanskje forvente at denne kapitalflukten straks vil få norske politikere til å revurdere sin inngripende skattepolitikk, men det var ikke det som skjedde. I stedet bestemte norske politikere seg å doble skatten for å tappe de rike. De vedtok en ny lov som skattla urealisert kapitalinntekt for personer som forlater landet. Denne såkalte "utflyttingsskatten" blir aktivert når en innbygger flytter fra Norge. Skattesatsen er på 37,84 prosent og beregnes på basis av urealisert fortjeneste på aksjer og verdipapirer. Antikapitalister skrev rosende om denne loven.
"En nasjon ruller ikke ut den røde løperen for de rike" erklærte Inequality.org.
Norske gründere var betydelig mindre begeistret for loven.
I en artikkel som gikk viralt, kunngjorde Fredrik Haga, en av grunnleggerne av Dune.com, at han var en av de mange som forlot Norge til fordel for Sveits. Han henviste til landets formuesskatt, som også omfattet illikvide eiendeler.
«Det spiller ingen rolle om du driver en oppstartsbedrift som går med underskudd uten kontantstrøm, om investeringene dine har stupt etter verdisettelses-datoen eller om selskapet ditt har gått konkurs. Du skylder fortsatt skatt", skrev han. "Med en utbytte- og kapitalgevinstskatt på rundt 38 prosent må du ta ut omtrent 1,6 millioner kroner for å betale en formuesskatteregning på 1 million kroner. Du betaler i realiteten skatt for å betale skatt og tapper bedriften for kapital uten noen personlig økonomisk gevinst.»
Haga fortsatte å sammenligne Norges utflytteskatt med et av de mest beryktede symbolene i historien, Berlinmuren.
"I stedet for å prøve å tiltrekke seg og (beholde) kapital og talenter ved å gjøre Norge til et bedre sted for forretningsvirksomhet, valgte den norske regjeringen å bygge sin egen Berlin-skattemur ved å innføre enda en skatt på urealiserte kapitalinntekter", skrev han.
Milliardærer som forsvinner
Det er et velkjent aksiom innen økonomifaget at hvis du skattlegger noe, får du mindre av det. Det har blitt resultatet av Norges skattepolitikk på formue. Ved å pålegge formuende personer harde og tyngende skatter, har det ført til færre formuende personer å beskatte i Norge.
Det er interresant at mange norske politikere og antikapitalister ikke engang benekter dette. De feirer det.
I det norske SVs lokaler er det en «skammens vegg» som hyller alle de «rike som har forlatt Norge», en troféhylle som inkluderer Haga. Det var nettopp det å se portrettet sitt på veggen til SV som fikk Dune-grunnleggeren til å uttale seg offentlig om Norges skadelige skattepolitikk.
Det er ikke bare SV som ser utflyttingen av rike gründere fra Norge som positivt. Sam Pizzigati skrev på Inequality.org at bare én nordmann, Torstein Hagen, grunnleggeren av Viking Cruise Line, figurerte på Bloomberg Billionaires Index på den tiden.
Om noen få år, hvem vet, vil du ikke finne noen nordmenn på den listen i det hele tatt", skrev Pizzigati.
Fenomenet som pågår i Norge, har noe utpreget randiansk over seg.
I Ayn Rand’s dystopiske epos, “Atlas Shrugged”, kjemper en liten gruppe industrieiere for å opprettholde bedriftene sine under den knusende vekten av en undertrykkende regjering og parasittiske politikere. Frustrerte og desillusjonerte forlater de til slutt samfunnet og tar med seg rikdommen, kreativiteten og innovasjonen.
Det vi er vitne til i Norge, har slående likhet. Det er klart at Fredrik Haga på en måte ser på seg selv som virkelighetens John Galt (Haga refererer til Norge som et virkelighetens Atlas Shrugged”). Galt er selvsagt den mystiske, visjonære entreprenøren i boken som har blitt så desillusjonert av samfunnets plyndrere at han inviterer de dyktigste hjernene til å bli med i "streiken" hans og forlate systemet som utnytter talentene deres. En del av Galts klimaks-tale sammenfatter med Rands filosofi om frivillighet, individualisme og kapitalisme:
"Alle mennene som har forsvunnet, mennene du hatet, men likevel fryktet å miste, det er jeg som har tatt dem fra deg. Ikke prøv å finne oss. Vi velger ikke å bli funnet. Ikke rop at det er vår plikt å tjene deg. Vi anerkjenner ikke en slik plikt. Ikke rop at dere trenger oss. Vi anser ikke behov som et krav. Ikke gråt over at dere eier oss. Det gjør dere ikke. Ikke trygle oss om å komme tilbake. Vi streiker, vi, sinnets menn. Vi streiker mot selvbrenning".
Livsnerven i en økonomi
Rands historie er selvsagt fiksjon. Men det som skjer i Norge, er virkelig. Velstående entreprenører forlater landet fordi de er lei av å bli plyndret av parasittiske politikere.
Politikere som Kirsti Bergstø, leder av SV fra 2023, kan feire dette fenomenet og vise frem trofeene sine. Forfattere som Pizzigati kan si at Norge kan snart være verdens meste likestilte nasjon". Kapital- og talentflukten vil imidlertid ha en høy pris, og det er de fattigste nordmennene som trolig må betale prisen.
Entreprenører er selve livsnerven i en økonomi og kilden til verdiskaping og økonomisk vekst, noe økonomen Ludwig von Mises tok opp i hovedverket “Human Action”.
"Det er umulig å fjerne entrepenøren fra bildet av en markedsøkonomi. De ulike komplementære produksjonsfaktorene kan ikke komme sammen spontant", skrev Mises. "De må kombineres av målrettet innsats fra mennesker som sikter mot bestemte mål og er motivert av trangen til å forbedre sin egen tilfredshet. Ved å eliminere entreprenøren, eliminerer man drivkraften i hele markedssystemet".
Etter hvert som flere av Norges gründere forlater landet, kan nordmenn etter hvert innse at det en en stor forskjell på å elske de fattige og å hate de rike.
Fra the American Institute for Economic Research (AIER).
Synspunkter som uttrykkes i denne artikkelen er forfatterens egne og reflekterer ikke nødvendigvis synet til Epoch Times.
