KRONIKK
EU benytter regelverk til å fremskynde politikkutformingen. De blir direkte lover i medlemslandene, men de blir håndtert ulikt. De nordiske landene tolker regelverket så ambisiøst som mulig og setter sin ære i å gjøre det raskt. De søreuropeiske landene har en annen tilnærming. Der utsettes reguleringene så lenge som mulig, og siden implementeres de så lite som mulig, skriver Marie-Louise von Bergmann Winberg.
Hvorfor blir det alltid så mye bråk rundt EUs regelverk? En årsak er at regelverkene blir direkte gjeldende lover i medlemslandene, og EU-direktiver blir innlemmet i medlemslandets lovgivning. Regelverket kommer utenfra og forårsaker uungåelig kollisjon med den eksisterende lovgivningen og alle, regjering, myndigheter og domstolene, står helt rådville og vet ikke hvordan de skal tolke lovverkene i praksis og må vente på rettspraksisen som kommer fra EU-domstolen mange år senere. For alle i et samfunn fører dette til en helt unødvendig usikkerhet for retten og en enorm mengde unødvendige notater som egentlig bare advokatbyråer og andre juridiske eksperter tjener på. I tillegg sveller EUs og våre myndigheter ut som en deig med for mye gjær. Det fører i sin tur til økende statsbudsjett og et stadig økende skattetrykk. En usikkerhet for retten som takles gjennom hundretalls sider med utredninger, gir likevel ingen nasjonaløkonomisk merverdi. Pengene bør brukes til noe betydelig mer nyttig, for ellers vil EU aldri greie seg i konkurransen med USA, Kina og India.
Situasjonen blir ikke lettere av at EUs regelverk er skrevet i klassisk anglosaksisk stil, pompøst og med med store tolkningsmuligheter på mange punkter. Hele det anglosaksiske rettssystemet bygger på et sterkt rettsvesen som gir lovgivningen innhold. I tillegg har de mange ulike medlemslandene ulike syn på alle ting, så tekstene blir allerede av den grunn merkelige kompromisser der alt det konkrete har blir kompromisset bort.
De nordiske landene ønsker å være best i klassen og er opptatt av å tolke regelverk så ambisiøst som mulig, og de vil ikke minst sette sin ære i å gjøre det forbilledlig raskt. Den vage ordlyden i regelverket gir også de nordiske myndighetene mulighet til å tolke fritt. Med EUs naturvernlov kan miljømyndighetene nå gå så langt de vil i sine miljøvern-drømmer. Det er grunneieren som får unngjelde, selv om det ennå ikke er klart hvordan. Dette åpner også for forskjeller mellom de nordiske landene der geografiske og topografiske forhold, samt historisk arealbruk, er forskjellig fra land til land. EU-landene er svært forskjellige, både av historiske, geografiske og økonomiske årsaker. Klimaet er forskjellig i de sør-, sentral- og nordeuropeiske landene. Jord- og skogbruksmetoder varierer derfor mye, men de fleste EU-landene har gjennom århundre funnet en måte å leve på for å gjøre ressursene og jord- og skogbruket konkurransedyktig på nasjonale vilkår i nasjonaløkonomisk forstand.
De søreuropeiske landene har selvfølgelig en helt annen linje. Den samme naturvernsloven blir utsatt så lenge som mulig og deretter implementert så lite som mulig, gjerne knyttet til landbruks- og skogbruksprogrammer der EU betaler så mye av kostnadene som mulig. På lang sikt risikerer økonomiene i de nordeuropeiske landene å miste dynamikken ved å gjennomføre denne loven, som også er innlemmet i den nasjonale klimapolitikken, med betydelige merkostnader for de berørte landene, samtidig som det nasjonale økonomiske tapet deles av grunneierne i første omgang og landene i andre omgang. Fordi alle innbyggerne deltar gjennom skattebetaling, vil de dessuten ha en tendens til å bli fattigere etter alle skatteøkningene når reguleringen er fullt ut implementert. Dermed vil det skje en merkelig utjevning mellom de rike EU-landene og de fattige EU-landene; planlagt eller ikke planlagt, det er spørsmålet.
Lovreguleringen kan virke mot sin hensikt, noe valget til Europaparlamentet viste, med en sterkere oppslutning om nasjonalistiske og høyreekstreme partier og grupperinger.
Ifølge Eurostat har det over tid skjedd en klar utjevning, ikke bare mellom de såkalte betalende landene, som mottar mindre enn de betaler, og de landene som betaler mindre, men mottar mer. Det er jo dette som er hensikten med en økonomisk union, slik EU opprinnelig var ment å være. Hver nye regulering vil likevel sannsynligvis hemme den økonomiske utviklingen i de landene som har betalt prosentvis mest, med mindre det er lagt frem klare konsekvensanalyser før reguleringen blir vedtatt. Hver regulering som fører til tap av inntekter og økonomisk utvikling i de økonomisk sterkeste landene, svekker unionen og dens evne til å ta opp nye stater, som Ukraina og Moldova, men også enkelte land på Balkan som i utgangspunktet krever mye av EUs landbruks-program for de fattigste nye landene.
Problemet med lovreguleringen kunne vært unngått på en utrolig enkel måte hvis EU bare vedtok direktiver som medlemslandene selv implementerte i sin lovgivning. I stedet velger EU-kommisjonen å vedta stadig flere lover i form av forordninger, offisielt "for å nå sine mål raskere". Dette kan virke mot sin hensikt, noe de siste valgene til Europaparlamentet i mange land har vist, med økt oppslutning om nasjonalistiske og høyreekstreme partier og grupper. EUs styrke har historisk sett ligget i de såkalte fire friheter (personer, varer, tjenester og kapital) og felles målsetninger på mange politikkområder, uten at man har tilstrebet en sterkere føderalisme og føderalistisk struktur. Her er de samme mekanismene i sving som i den kupp-lignende tolkningen av subsidiaritet-prinsippet som jeg har skrevet om i en tidligere artikkel. Denne overdrevne makt-hungeren fra EU-kommisjonen generelt og fra president von der Leyen spesielt, kan føre til at borgerne blir lei av å bli fattigere og fattigere, og da kan hele EU rase sammen. EU i sin nåværende form trengs som en europeisk stormakt ved siden av USA og andre demokratiske land i Nord- og Sør-Amerika, samt de få demokratiske landene i Asia og Afrika, i tillegg til Japan, India og Sør-Korea. Det er viktig at et klassisk bibelsk ordtak, "hovmod står for fall" ikke går i oppfyllelse i en søken etter å "nå sine mål raskere", som den nye EU-kommisjonen og EU-parlamentet måtte ha satt seg fore. Den politiske splittelsen mellom blokkene kan svekke dette arbeidet. Det er viktig å gå langsom fram nå når folk i EU-landene har fått si sin mening.
Marie-Louise von Bergmann Winberg Professor emerita i statsvitenskap
Dette er en meningstekst. Meningene er skribentens egne.
