Baptistene tok et oppgjør med alkoholsalg på et strengt, idealistisk grunnlag. Alkohol var djevelens verk og skulle for enhver pris forbys. På den andre siden gned selgere av hjemmebrent seg i hendene da de så hvordan forbudet skapte et voksende marked for dem. I dag er miljøvern et åpenbart eksempel på et giftig samspill mellom baptister og svindlere.
Den amerikanske økonomen Yandle viste i en artikkel i 1983 hvordan velvilje og idealisme kan bane vei for rovdrift og opportunisme. Yandle beskriver hvordan forbud mot salg av alkohol ble innført i USA gjennom en allianse mellom baptister og «bootleggere», det vil si selgere av hjemmebrent.
Blind idealisme risikerer lett å gi legitimitet til dårlig politikk som gagner særinteresser. Den som er imot, risikerer selvsagt å få en hel haug med «baptister» etter seg som er klare til å kaste besvergelser mot dem og sette i gang heksebrenning. På denne måten beskyttes de virkelige svindlerne mot kritisk gransking.
Miljøspørsmålene og den såkalte grønne omstillingen er et perfekt samtidseksempel på samspillet mellom baptister og svindlere.
La oss starte med idealistene. I lang tid eksisterte de hovedsakelig i ulike deler av offentlig sektor. De er fanget av miljøspørsmålenes verdighet, fortreffeligheten i de selvpatenterte løsningene deres og en overlegen tro på sin egen godhet. Disse levde lenge i sin egen lille «industri» i departementer, universiteter, myndigheter og politiske kontorer.
Miljøbaptistene har gjort mye bra. Strengere lovgivning mot utslipp og ulike forurensninger har forbedret luftkvaliteten i byene. Utslipp av freoner, bly, arsenikk, kadmium, bly, svoveldioksid og mengder av andre utrivelige stoffer har gått ned siden 90-tallet. Her har modige idealister gått foran og næringslivet ikke sjelden fulgt etter, dog noe nølende. Miljøbevegelsen har i flere tiår banet vei for renere vann, sunnere luft, bedre teknologi og strengere krav. De fortjener all ære for denne historiske gjerningen.
I denne kyniske alliansen mellom baptister og svindlere har det blitt mulig å unnslippe kritiske spørsmål ved å markedsføre seg som et grønt og miljøbevisst selskap.
Men i takt med at det antatt «grønne skiftet» har økt i intensitet, hovedsakelig på grunn av EU’s «Green Deal» på 1000 milliarder euro, har baptistene i økende grad fått selskap av opportunister og svindlere. Når EU presenterer så fantastisk store krukker med eksportkreditter, billige lån uten nedbetalingskrav og tilskudd, spesielt beregnet på vindkraft og hydrogen, strømmer opportunistene til for å få sin del av kaken.
I denne uheldige alliansen mellom baptister og bedragere har det blitt mulig å unnslippe kritiske spørsmål ved å markedsføre seg som et grønt og miljøbevisst selskap. Men den som våger å fjerne skylappene og ser litt nærmere på det «grønne skiftet», ser fort mye grønt dritt.
En av Europas største vindparker ble bygget i Viksjö i Västernorrland. En rekke miljøbrudd førte til produksjonsstans, som igjen førte til at 15 småbedrifter gikk konkurs. Som takk for å ha bevilget så mye jord, mottar lokalsamfunnet 1,14 millioner svenske kroner årlig i 25 år. Dette er mindre enn halvparten av tapsfradragene selskapet Nysäter Wind akkumulerte i løpet av tiden de drev parken.
I magasinet Kvartal viste undertegnede, sammen med Christian Steinbeck og Madeleine Staaf, hvordan utenlands-eide vindparker systematisk tar en høyere rente til morselskapet i utlandet og dermed tapper selskaper for penger.
«Svenska Dagbladet» meldte den 9. september at industrisatsingen i Nord-Sverige har tiltrukket seg betydelig organisert kriminalitet. Av de 1100 milliardene som skal «investeres» i Norrland, anslår Europol at 5-15 prosent vil gå direkte til kriminelle organisasjoner.
Dessverre har hele det politiske spekteret forvandlet seg til baptister som vender blikket vekk når grønt dritt lekker ut av «det grønne skiftets» fasade av snorklipping og hjelmkledde myndighetspersoner som poserer foran knipsende kameraer.
Høyresiden ønsker sterkt å tro at det grønne skiftet drives nå av næringslivet og at de endelig kan hevde at frie bedrifter aktivt bidrar til en bærekraftig utvikling. Frykten for å bli kalt klimafornektere får dem til å synge med i den grønne omstillingen med den eneste forskjellen at de etter refrenget pliktoppfyllende setter inn «Innovasjon & Entreprenørskap» eller «Markedsdrevet bærekraftig utvikling».
Når investeringene ikke fungerer og når det blir klart at prosjektene er alt annet enn fri virksomhet, men drypper av EU-penger og billige kreditter fra Riksgjeldskontoret, Energiverket og Vinnova, vender høyresiden blikket bort og later som at det er et fritt næringsliv som engasjerer seg for miljøet. Det høres så bra ut.
Baptistene og svindlerne blir sammen en svært effektiv, politisk klo.
Venstresiden er minst like naiv. Kritikken mot privatkapitalisme og «risikokapital» er som blåst bort når selskaper setter opp systemer for å nyte godt av alle de raske pengene politikerne gir dem i den grønne omstillingens navn. Kanskje en eller to humrer litt over at næringslivet nå danser i takt med politikken. De lukker gjerne øynene for at svenske vindkraftanlegg eies via ulike esoteriske utenlandsordninger hvor skatter minimeres og tapsfradrag maksimeres. At vindturbiner slakter havørn og påvirker det biologiske mangfoldet, ser heller ikke ut til å bli forstått av den jevne miljøverner på venstresiden. Hvis noe markedsføres som grønt og kalles vindkraft kan vel ikke grådighet og opportunisme gjemme seg bak i kulissene? For miljøvernere og tilhengere av «et grønt bomiljø» blir det kognitiv dissonans, fornektelser og total kortslutning.
Slik sluttes sirkelen av miljøbaptister i det politiske etablissementet. Alle holder i hendene og synger «We shall overcome». På den andre siden står et næringsliv og mesker seg med billige kreditter, tilskudd og lån som ikke skal betales tilbake. Det er også en rekke PR-byråer i Stockholm der alle med en tilstrekkelig stor nok lommebok kan kjøpe tjenester fra tidligere toppolitikere. Politisk innflytelse kjøpes av de som har råd til å shoppe rundt og av de store investeringene i antatt fossilfritt stål, hydrogen og vindkraft drypper det skattepenger som lett betaler for etatenes liberale timepriser. I den grønne omstillingens navn kan det koste hva det vil, i alle fall så lenge noen andre betaler.
Baptistene og svindlerne blir sammen en svært effektiv, politisk klo. Alle som ønsker å bøte på situasjonen, står overfor en formidabel fiende som kan ansette profesjonelle lobbyister i selskap med en stor gruppe ulønnede idealister som mener de gjør noe bra for samfunnet. Den beste strategien er nok å forklare baptistene at de blir utnyttet. Når en og annen svindler begynner å bli avslørt, kan vi kanskje bryte den kyniske alliansen mellom baptister og svindlere.
Christian Sandström. Assisterende professor i bedriftsøkonomi
Dette er en meningstekst. Meningene er forfatterens egne.
