"Du kan ikke koble punktene ved å se fremover. Du kan bare koble dem ved å se bakover. Du må derfor stole på at punktene på en eller annen måte vil kobles sammen i fremtiden", sa tidligere Apple-direktør, Steve Jobs, i talen sin ved Stansford University i 2005.
I talen forklarte Jobs hvordan han, etter å ha droppet ut av høyskolen, ble værende på campus og deltok i et kalligrafikurs. Jobs ga æren til Apple Macs vakre typografi til det kurset og en av grunnene til at Mac sin typografi ble utrolig vakker.
Jobs tok kalligrafikurset fordi han likte det. Han forsto ikke hvor viktig det ville bli for den fremtidige suksessen.
Inspirert av Jobs sine innsiktsfulle refleksjoner, har jeg tenkt mye på prikkene gjennom livet mitt, men på en svært annerledes måte ved å tenke tilbake på hvordan kunsten har påvirket mitt velvære. Mange av oss, på et eller annet tidspunkt, har nok en gang sett på helse og velvære i lys av maten og væsken vi inntar, men vi har kanskje ikke tenkt over hvordan kunsten vi bruker, har innflytelse på livskvaliteten vår.
Jente møter mesterverk
Kunst har alltid vært en del av livet mitt. Jeg har vært heldig som har fått besøke mange av verdens beste gallerier og museer, slik som Louvre i Paris, Rijksmuseum i Amsterdam, State Hermitage Museum i St. Petersburg, Russland, Metropolitan Museum of Art i New York og andre. Fordi jeg har bodd mesteparten av livet med bare kort avstand til Londons kunstinstitusjoner i verdensklasse, har jeg stor kunst praktisk talt rett utenfor dørterskelen min.
Det første møtet med et mesterverk har etset seg fast i sinnet mitt. Det var på en skoletur til et galleri i London da jeg var rundt elleve år gammel. Jeg så en rød kulltegning forsiktig gjengitt for hånd av Raphael Leonardo da Vinci eller lignende. Du får tilgi minnet mitt. Jeg husker ikke denne viktige detaljen fra da jeg var elleve år.
Jeg var imponert over den nydelige skildringen, men jeg klarte ikke helt forklare hvorfor. Jeg tror ikke engang at jeg forsto motivet. Men tegningen fascinerte meg i en slik grad at da skoleklassen gikk videre, ble jeg bare stående og stirre på dette mystiske mesterverket.
Rundt 10 år etter den første hendelsen, brukte jeg mang en lunsjpause på å sitte på Old Masters gallery ved London Tate Gallery (nå Tate Britain) som bare lå et steinkast fra der jeg jobbet. Da jeg satt blant disse mesterverkene, fikk jeg alltid pusterom og trøst, uansett hva som skjedde i livet mitt.
Disse opplevelsene jeg hadde med tradisjonell kunst, så ut til å ha en evne til å løfte meg opp. Jeg tenkte tilbake på annen kunst som hadde gjort dypt inntrykk på meg for å forstå mer.
Monet og mer
Jeg glemmer aldri da jeg så Monets "Vannliljer" på en skoleutvekslingstur til Paris i 1991. På den tiden var jeg full av beundring for alt Monet hadde laget.
Monet malte serien med vannliljer slik at den spenner over to ovale gallerier i Orangerie Museum og dekker over 90 meter.
Jeg gikk rundt i et av de ovale galleriene med øynene festet på Monets pastellblå-rosa-grønne vannliljer som så ut til å danse i lyset. Etter hvert som føttene mine fulgte galleriets kurve, ble jeg mer og mer hypnotisert av det myke fargespillet, slik at jeg ikke så en liten avsats på golvet der golvet møtte veggen. I et øyeblikk mistet jeg fotfestet og gled. Jeg strakte instinktivt armene fram for å få igjen balansen, og jeg ga nesten Monets bilde en high-five. Det er unødvendig å si at jeg var skrekkslagen. Jeg ble vekket av den øredøvende, fryktelige stillheten (som ser ut til å følge ethvert uhell) av en galleri-vakt som skrek til meg på fransk. Det var ikke mitt stolteste møte med kunsten, men jeg lærte mye av det.
Monets "Vannliljer" trollbandt meg i en slik grad at jeg bokstavelig talt mistet fotfestet. Jeg innser nå at det er hva mye av den moderne kunsten gjør. Den desorienterer oss snarere enn å veilede oss.
Når jeg tenker tilbake på mitt pinlige, nære møte med Monets kunst, ble jeg overrasket. Bare to andre malerier innen moderne kunst har gjort et varig inntrykk på meg. Det første var "Sengen min", laget i 1998 av den britiske artisten, Tracey Emin.
Emins installasjon besto av hennes uoppredde seng mens hun var midt inne i et mentalt sammenbrudd. Sengen var tilgriset av sigarettpakker, vodkaflasker, skitne papirlommetørklær og lignende. Dette var tenkt å være en tankevekkende provokasjon. Det fikk meg til å spørre om jeg hadde redd opp sengen den morgenen. Det fikk meg ikke til å strebe etter å bli et bedre menneske, men fikk meg til å tenke på å gjøre rent i huset. Det bragte bare frem følelsen av motbydelighet og en del medfølelse med Emin.
Emins kunst føltes altfor likt det jeg så i nyhetene: En beskrivelse av noens liv, uten noe positivt.
Det andre var en kunstinstallasjon ved Tate Modern som fikk meg til å love å aldri komme tilbake dit igjen. Den uakseptable installasjonen var en samling av fargerike totemlignende påler med suffragette- og feministiske protest-krigsrop. Jeg forlot Tate Modern i stille protest.
Jeg innså at kunst av Monet, Emin og dess like ikke var noe for meg. Jeg lengtet etter kunst med en forløsende kvalitet. Jeg søkte rett og slett trøst i kunsten.
Gammel visdom
Nå som jeg forsto mer om hvordan forskjellige typer kunst hadde influert på meg, var det enda en prikk å koble sammen.
I omtrent ti år arbeidet jeg som Ayurvedisk-utøver. Ayurveda, uttalt som “eye-U-vay-da” (sanskrit for livets kunnskap), er et eldgammelt naturmedisinsk system, i likhet med kinesiske medisin, som oppsto i India for rundt 5.000 år siden.
Ayurveda ser annerledes på sykdom enn vestlig medisin og definerer sykdom som alt som forårsaker at en føler seg uvel, enten det har en mental eller fysisk opprinnelse. Ved å bruke prinsippene i Ayurveda kan en bli klar over hvordan små ting i løpet av dagen kan påvirke helsen vår. For eksempel er et av grunnprinsippet i Ayurveda: "likt øker likt". De fleste av oss praktiserer dette instinktivt: Når vi er varme, vil vi automatisk gripe til en iskrem eller et glass iskaldt vann for å kjøle oss ned. Vi vil ikke gripe etter noe varmt fordi det vil øke temperaturen. Det er prinsippet med at "likt øker likt" i praksis.
Så Ayurveda slår fast at for å lindre hvilken som helst lidelse, bør vi søke etter den motsatte kvaliteten av det vi opplever.
Ayurveda tror også at alt vi konsumerer, enten det er føde gjennom maten vår eller gjennom sanseopplevelser, er alt næring. Det er derfor fornuftig at en av Ayurvedas prinsipper for god helse og lykke er riktig bruk av våre fem sanser; kanskje noe vi ikke nødvendigvis tenker på. Likevel påvirker alt vi inntar med sansene våre, oss.
Ayurveda har konseptet med “asatmyendriyartha samyoga”, Sanskrit for usunn kontakt med sansene i forhold til sine objekter. Objekter for synssansen er for eksempel øynene. Usunne handlinger går inn under tre kategorier som kan forårsake sykdom: overdreven, inaktiv eller feil bruk av sansene.
Det meste av tiden er vi trolig i en tilstand av overdreven bruk av sansene våre. I løpet av vår daglige kjøretur til og fra jobb blir vi kanskje bombardert med for eksempel reklameskilt eller surfer på sosiale media.
I denne sammenhengen begynte jeg å forstå hvordan synet på kunst hadde innflytelse på helsen min. De tre uheldige måtene å bruke sansene på, noe Ayurveda kaller "mithya yoga" (Sanskrit for uriktig union) ble særlig relevant. Denne uheldige handlingen er en handling vi gjør, selv om vi vet at det ikke er bra for oss. Uheldig bruk av synet vil være å se forvrengte eller frastøtende, skremmende eller aggressive objekter.
Med denne kunnskapen kan jeg se hvordan jeg skapte ubehag i meg selv ved å enten se på kunst som var ubehagelig, eller kunst, som hvor vakker den enn var, ikke var helt virkelighetsnær. Da innså jeg at den kunsten jeg så på som jente, berørte meg så mye fordi, selv om jeg ikke forsto hva det betydde, falt den sammen med min menneskelighet. Jeg forsto dette på et sjelelig plan, og den opplevelsen ga meg næring.
Den engelske maleren, Sir Joshua Reynolds, forsto dette da han i 1784 sa følgende: "Et rom med bilder er et rom med tanker." Det er verdt å tenke over hva hensikten med et bilde er og de tankene kunstneren prøver å formidle, i tillegg til om kunsten er fylt med godhet som er viktig for helsen vår.
Vi kan ikke slutte å se det vi allerede har sett. Vi kan likevel for det meste velge hva vi konsumerer. Spørsmålet er om vi ønsker å konsumere kunst som bidrar til å føle oss uvel eller til vår indre harmoni?
