I "Norse Myths" av Alex Friths og Louise Stowell blir barn introdusert til de klassiske fortellingene våre om guder, jotner, magi og heltemot. Vi blir kjent med Odin, Tor og Loke. Det blir fortalt hvordan man trodde at verden oppsto og hvordan den uungåelig vil ende ved Ragnarok.
Etter at Norden ble kristnet, har vår norrøne mytologi fremfor alt blitt bevart i to skrifter, "Den poetiske Edda" og "Snorres Edda". Den første har trolig blitt skrevet ned på 800-1000-tallet, mens sistnevnte ble skrevet tidlig på 1200-tallet. Den norrøne mytologien var opprinnelig ikke nedskrevet. Fortellingene overlevde i hovedsak gjennom muntlig tradisjon. I fjor kom en oversettelse av Alex Friths og Louise Stowells bok til Sverige og het ”Fornnordiska myter och sagor”. På dansk heter den "Nordiske Myter", mens en norsk utgave er enda ikke kommet. Boken er rettet mot barn. Når fortellingene forenkles, møter vi historiene i en mer opprinnelig form, som kanskje ligger nærmere slik historiene en gang i tiden ble fortalt.
Der oppe jages Sol og Måne av hver sin ulv, noe som forklarer hvorfor vi har dag og natt.
Boken går kronologisk til verks og begynner med at intethetens kaos reduseres gjennom kjempen Ymer. Til forskjell fra Abrahams skapelsesberetning ansees ikke opprinnelsen til vår verden å stamme fra bevisstheten. Ymer betraktes ikke som en guddom, ikke heller Bure som oppstår fra rimfrosten. Det er først når Bure og en jettekvinne avler sønnen Bor som gifter seg og får barn med Bestla, at gudene dukker opp. Gudene Vile, Ve og Odin skaper verden slik vi kjenner den, og dette gjør de ved help av Ymers levninger. Vår verden er med andre ord skapt av restene av en tidligere eksistens.
Det som har gått forut for verden, kalles Ginnungagap. Det som er påtagelig i denne skapelsesberetningen, som unektelig har mange likheter med eksempelvis gresk mytologi, er at behovet for å rettferdiggjøre vår eksistens ikke er like stor som i de monoteistiske religionene. Selv om gudene har skapt verden i sin nåværende form, finnes det en virkelighet som eksisterte tidligere. Ærbødigheten for vår uvitenhet er til å ta og føle på, noe som gjerne er tilfelle når mennesker lever i mindre sammenhenger; i en delvis uutforsket verden.
Samarbeidet mellom gudene står sentralt. Det er Vile som gir menneskene evnen til å tenke og ha følelser, Ve som åpner øynene og munnene deres og Odin som gir dem liv. De første menneskene, Ask og Embla, fører tanken til Adam og Eva som stammer fra jorden og et ribbein, mens Ask og Embla kommer fra trærne Ask og Alm. Selv om menneskene ikke mister sin Midgard, som Adam og Eva gjør i Eden, oppstår det stridigheter mellom gudene og menneskene.
Stridighetene er mest påtakelige i fortellingen om Mundilfare, som mente at de to barna hans var vakrere enn gudene. Datteren blir kalt Sol og sønnen Måne. Odin ble sint. Fordi barna er så vakre, plasserer han dem i himmelen. Der oppe jages Sol og Måne av hver sin ulv, noe som forklarer hvorfor vi har dag og natt.
En annen likhet med kristen og jødisk tro er forbindelsen mellom trær og kunnskap. I norrøn mytologi har vi verdenstreet som Odin henger fra i ni døgn for å oppnå kunnskap. Odin lar seg til og med bli stukket av et spyd for å kunne avsløre så mye som mulig av dødsrikets hemmeligheter. Gjennom viljen til å være allvitende, ansees Odin som den viktigste guden i norrøn mytologi. Han er likevel bare i stand til å ha en allvitende vilje fordi han, i likhet med alt annet, er underlagt tidenes gang.
Odins kløkt stilles opp mot sønnen Tors impulsivitet. Den mest talende fortellingen om Tor er nok den der han i sin iver etter å fange den største fisken, lykkes å fiske opp Midgardsormen. Denne ormen er så stor at den rekker rundt hele verden og kan bite seg selv i halen. Tor tar imidlertid ikke uhellet, som han og kameratene med nød og neppe overlever, særlig alvorlig, men ler av det.
Den tredje karakteren som gis mye oppmerksomhet i boken, er Loke, en kjempe som lever blant gudene. Han mangler lojalitet til dem. til tross for sitt broderskap med Odin. Ingenting er selvfølgelig med Loke, verken kjønn eller art. Midgardsormen er bare ett av flere skremmende vesener som han er i slekt med.
En fortelling som avslører Lokes karakter, er den der den gode guden, Balder, blir immun mot skade. Fordi Balder har hatt mareritt som avslører at han skal dø, krever moren, Frigg, en ed fra alt som eksisterer, om å ikke skade ham. Den eneste som unnslipper, er en misteltein fordi den ser så harmløs ut. Gudene har det moro med å kaste alle tenkelige ting mot Balder som i og med eden preller av den store guden. Loke irriterer seg over Balder, som han synes er selvgod. Han endrer utseendet til en gammel kvinne og lykkes på denne måten å få ut av Frigg at en misteltein ikke har gitt noe løfte. Loke henter mistelteinen og får en av gudene til å kase den på Balder. Mistelteinen treffer målet, og Balder faller død om.
Det er mye å reflektere over i denne fortellingen. Som så ofte i tragedier, ser Balder ut til å realisere en selvoppfyllende profeti. Hvis Frigg ikke hadde krevd en ed fra alt og alle, ville ikke Lokes irritasjon ha blitt vekket. Loke har det vanskelig med det perfekte, og han er i konstant opposisjon til alt som er trygt og velkjent. Loke har sluppet unna med sine tidligere ugjerninger, men for denne forbrytelsen blir han dømt til å bli lenket fast i underverdenen. Der skal han forgiftes med slanger til tidenes slutt.
I tillegg til fortellinger om Odin, Tor og Loke, inneholder "Norse Myths" også fortellinger om jotnene. Relasjonene mellom guder og jotner er mild sagt anstrengt, muligens fordi gudene nedstammer fra jotnene og har skapt vår verden av kroppen til en jotnes døde kropp. En annen fortelling i boken er den om kjempen Tjase som kidnapper ungdommens og fruktbarhetens gudinne, Idun, og hennes kurv med epler. Det er disse fruktene som holder gudene unge. På samme måte som Odins allvitenhet er gjenstand for en kunnskapsprosess, krever gudenes ungdom føde. Når Idun blir borte, begynner gudene å eldes.
Som vanlig når det skjer ugagn blant gudene, har Loke en betydelig finger med i spillet. Grunnen til at jotnen kidnappet Idun, var at Loke ble bortført av jotnen da han var i ørnehavn på grunn av sin uforsiktighet. Loke ble løslatt på betingelse av at han skulle bringe Idun og fruktene hennes til jotnen. Til slutt er det imidlertid Loke som klarer å redde dagen. Siden han var den siste som spiste et ungdommens eple, er han den eneste som har makt til å redde Idun. Når han på slutten av fortellingen blir stilt til ansvar for ulykken han har forårsaket, konstaterer han at det også var han som til syvende og sist reddet dem.
Som fortelling er historien om valkyrien Brynhild, som venter på å bli reddet fra sitt fengsel av Sigurd, kanskje den sterkeste. Brynhilds oppgave er å bringe døde krigere til Valhall. Der venter et liv i lek og fest dem. Etter at Odin har beordret henne til å hente hjem en tapper kriger, adlyder hun ham ikke, men velger en annen som hun finner enda sterkere. Odin blir rasende og dømmer henne til å leve i en hall omringet av ild. Hun blir først befridd når en mann redder henne og tar henne til kone. Når hun blir reddet, er hun ikke lenger en valkyrie, men en vanlig dødelig.
Når Sigurd kommer til unnsetning, vil han ta henne til kone, men han måtte først finne en skatt til dem. Han begir seg derfor ut på eventyr. Når han møter en dronning som vil at han skal gifte seg med datteren, Gudrun, blir han lurt til å drikke glemselens brygg. Morgenen etterpå har han en vag følelse av at han burde vært et annet sted, men han kan ikke lenger huske Brynhild.
Velstanden vil blomstre på nytt, og to mennesker overlever apokalypsen.
Skjebnen vil at Sigurd, til tross for sitt hukommelsestap, befrir Brynhild fra fangenskapet. Han hjelper svogeren, Gunnar, med å redde henne, slik at han kan ta henne til ektemake. Det er i Gunnars skikkelse at Sigurd klarer å redde henne, og Brynhild gifter seg med Gunnar, men bærer bitterhet i hjertet over at det ikke var Sigurd som befridde henne. Da hun finner ut at Sigurd faktisk lever og at han har giftet seg, bestemmer hun seg for å myrde ham. Etter drapet legger hun seg på bålet der Sigurds døde kropp skal brennes og følger ham inn i døden, der de til slutt møtes.
Det siste kapittelet i boken handler naturligvis om Ragnarok. Tanken om at vi går mot en uungåelig undergang, skiller seg fra den fremskridende tanken som har preget Vesten siden opplysningstiden. I den norrøne myten blir ikke verden bedre, men snarere verre. De nevnte ulvene, som jakter på Sol og Måne, vil en dag innhente sitt bytte. I det hele tatt vil de farene som gudene har holdt i sjakk, som den utspekulerte Loke, slippes løs og skape kaos. En siste kamp vil bryte ut. Der vil gudene delta, selv om utfallet er gitt på forhånd.
Men asken er, som det heter, den beste jorden. Verdenstreet vil blomstre på nytt, og to mennesker overlever apokalypsen; Liv og Livtrasir. Selv gudebarn av Odin og Tor overlever. Og fra dødsriket sies det at Balder og hans hustru, Nanna, skal vende tilbake.
Å formidle norrøne fortellinger til den yngre generasjonen er å vise dem en verden av fantasi og en sterk livsfølelse. Mytologier beskrives i vår tid gjerne som en tro, som en mer individuell mening eller overbevisning, men de er snarere et uttrykk for menneskenes felles forundring og forsøk på å opprettholde en ordning i sin verden. Når vi leser historier og myter, ser vi at troen på slikt som guder, kjemper og uhyrer kommer fra det liv som menneskene levde, som en del av en natur som både skremte og lokket. Hos menn blir motet den fremste dygden, og mot innebærer et alvor i forhold til en oppgave.
Når verdenstreet visner, er det sannsynligvis bare en hvilepause før det er på tide å blomstre igjen.
Kontakt gjerne skribenten: [email protected]
