Kina sa at USA «leker med ilden» etter at Washington nylig annonserte 866 millioner dollar i forsvarshjelp til Taiwan, inkludert taktiske radiosystemer og feste for våpen.
Beijings underforståtte trussel fra 22. desember er et forsøk på å hindre slik hjelp. Men den amerikanske bistanden gjør Beijings planer om en invasjon av Taiwan desto vanskeligere. Bistanden vil snarere avskrekke regimet i Beijing enn å «provosere» det, slik det kinesiske kommunistpartiet (KKP) gjerne vil ha oss til å tro. KKPs trussel om «ild» er det spillteoretikere kaller «cheap talk».
I et forsøk på å gi mer kraft til trusselen, pløyer regimet stadig mer av det kinesiske folkets hardt opptjente skattepenger inn i en militær katastrofe som allerede på planleggingsstadiet gjør livet vanskeligere for dem. USAs og EUs tollsatser, sanksjoner og eksportkontroller begrenser Kinas økonomi og sysselsettingsmuligheter. De er et direkte svar på regimets planer om å invadere Taiwan, samt andre lignende aggresjoner.
Hvis en slik invasjon noen gang finner sted, vil de økonomiske mottiltakene gå på høygir. Kinesisk eksport til USA, Europa og Japan - verdens største økonomier i tillegg til Kina - kan nesten helt tørke inn.
Hvor skulle denne eksporten gå?
Hvem skulle Kinas eksportorienterte fabrikker da produsere for?
De to hovedalternativene er 1) det Beijing kaller «det globale sør» og det som tidligere ble kalt «den tredje verden» eller «utviklingsland», og 2) produksjon for innenlandske forbrukere i Kina selv.
Kan Kina opprettholde sine forsvarsutgifter hvis landet gjør om sin nåværende eksportøkonomi til en økonomi som fokuserer på innenlandske forbrukere og eksport til det globale sør?
Det vil helt sikkert medføre betydelige transaksjonskostnader, ettersom disse fattigere forbrukerne har en tendens til å kjøpe mindre luksuriøse varer enn vi gjør i Vesten. Den gjennomsnittlige disponible inntekten per innbygger i Kina er 39 218 yuan, ifølge regimet. Det er mindre enn 5 400 dollar per måned, rundt 60 000,- norske kroner. Det reelle tallet er sannsynligvis lavere, og medianen er enda lavere. Kinas månedlige minstelønn er kanskje en bedre indikator på hvordan de fattige i Kina faktisk lever. Den varierer fra provins til provins, men ligger mellom 2410 kroner i Xinjiang og 4225 kroner i Shanghai.
Å tvinge den kinesiske økonomien til å omstille seg til relativt fattigere forbrukere vil medføre store kostnader - enten må kinesiskproduserte luksusvarer for eksport selges til relativt fattige arbeidere til en brøkdel av prisen, eller så må fabrikker som produserer luksusvarer, omstilles til å produsere enklere varer billigere, eller mest sannsynlig litt av begge deler. Kinas BNP ville oppleve negativ realvekst, og regimets skatteinntekter ville lide. Reallønningene vil sannsynligvis gå ned, noe som vil øke den sosiale instabiliteten. For å bøte på dette vil regimet måtte øke de sosiale utgiftene, noe som vil redusere inntektene som er tilgjengelige til militære utgifter.
Ifølge International Institute for Strategic Studies er de kinesiske militærutgiftene for tiden så høye som 319 milliarder dollar årlig. Dette budsjettet kommer fra statlige skatter på 10,24 billioner yuan (1,4 billioner dollar). Disse skattene er i sin tur avhengig av Kinas BNP på 18,3 billioner dollar. Et lavere kinesisk BNP betyr mindre skatteinntekter, mindre militærutgifter og dermed lavere sannsynlighet for krig.
Det er derfor fornuftig å rette skytset mot Kinas BNP hvis verden ønsker å bevare freden. Vi bør ikke bare bruke toll, sanksjoner og eksportkontroll som svar på regimets urettferdige handelspraksis. Målet med disse økonomiske mottiltakene bør være å tvinge Kina til negativ økonomisk vekst inntil landet begynner å følge de internasjonale reglene som USA var med på å grunnlegge etter andre verdenskrig.
Budskapet til det kinesiske folket bør være at vi ønsker å støtte dem i deres økonomiske utvikling, men ikke hvis denne utviklingen resulterer i den typen trusler fra KKP som nå er vanlige mot Taiwan og andre naboland til Kina. For å komme ut av KKPs felle må det kinesiske folket i det minste ta kontroll over sin egen fremtid og tvinge regimet til å avslutte sin aggresjon mot utlandet.
Dette kan kreve en kinesisk Gorbatsjov som kan styre Kinas statsskip bort fra en katastrofal kollisjon med Vesten. Dette kan oppmuntres gjennom mer ikke-voldelige protester fra folket selv, både i og utenfor Kina. Ideelt sett bør disse protestene ha en form som gjør at demonstrantene selv slipper straff.
Bevegelsen mot et kinesisk markedsdemokrati trenger ikke flere martyrer. På denne måten kan elitene i Kina og et stort antall vanlige mennesker styre landet i retning av demokratisering og markedsreformer med minimale egne ofre.
Mer enn 440 millioner kinesere har allerede tatt avstand fra enhver tilknytning til KKP, ifølge Global Service Center for Quitting the Chinese Communist Party, en frivillig organisasjon som hjelper enkeltpersoner med å melde seg ut av partiet og overvåker antallet slike utmeldinger. Det er bemerkelsesverdige 31 prosent av Kinas befolkning. Disse menneskene, som til sammen er mer enn fire ganger så mange som i KKP, kan utgjøre verdens største politiske parti. De leder Kina mot demokratisering og markedsreformer som vil utløse den typen entusiastisk økonomisk åpning fra Vestens side som vil gi de beste resultatene for det kinesiske folkets lommebok og friheter.
Hvis Kina kan bevise sine gode intensjoner overfor Vesten ved å bli et markedsdemokrati, vil Vesten nesten helt sikkert bevise sine gode intensjoner overfor Kina gjennom økonomisk åpning.
Synspunktene som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og gjenspeiler ikke nødvendigvis synspunktene til The Epoch Times.
