Måtehold - Balanse og den gylne middelveis dygd (2/7)

De syv himmelske dygder i samtiden - del 2

Den veiledende tanken (til Confucius) er å aldri gå til ytterligheter og å opprette balansen gjennom å rette ånden og sinnet mot en tilstand av likevekt. Foto: Offentlig eie
17. september 2023
AD

I den kristne etikken er "de syv hellige dygdene", også kalt "de syv himmelske dygdene", de positive speil-egenskapene av "de syv dødssyndene". For å oppnå et fullbyrdet, åndelig liv og å være i harmoni med omverdenen, er det nødvendig å kultivere disse syv dygdene som er ydmykhet, generøsitet, kyskhet, medmenneskelighet, måtehold, tålmodighet og flid.

Les del 1 om ydmykhet.

Temperantia er det latinske uttrykket som ble brukt innen den tidlige kirken for å betegne måtehold, det motsatte til dødssynden fråtseri. En måteholden person er edruelig, besinnet og streber etter å være anstendig. Han foretrekker det moderate, rolige og høflige fremfor det storstilte som er altfor lidenskapelig eller ekstremt. "Tempero" betyr på latin å legge bånd på seg og ikke bruke mer kraft enn nødvendig eller ikke å miste humøret, men kan også sikte til å balansere to ulike sinnstilstander, som ved herding av et sverd ("to temper a sword” på engelsk) der klingen vekselvis varmes opp og kjøles ned.

Måtehold innebærer å herde sinnet og tøyle diverse menneskelige impulser som for eksempel lyst, forfengelighet eller sinne; å fremme det positive samtidig som man undertrykker skadelig appetitt. Den kristne episke dikter og forfatter John Milton beskrev på 1600-tallet en måteholdens karakter i følgende ordelag: "Den som forstår og iakttar synden med alle dets lokkemidler og gleder, men som likevel skiller ut og foretrekker det som er genuint bedre, han er en sann, krigførende kristen."

Han handler med forsiktighet og ettertanke lik en hjort som går på isen.

Uten dygden måtehold, kan det oppstå en tilstand av polarisering og voldsomme motsetninger i samfunnet. Mange politiske forskere hevder at det politiske skillet som er fremherskende i dag, ikke lenger handler om spørsmål langs en typisk venstre-høyre-skala, men har begynt å gjøre en skillelinje mellom det religiøse og det sekulære, det nasjonalistiske og det globalistiske, det landlige og det urbane, det tradisjonelle og det moderne. Den manglende evnen til å finne kompromiss mellom grupper i en rekke spørsmål, spås å føre til enda større uro i fremtiden, med mindre folk lærer seg å begrense sine begjær gjennom en oppriktig, moralsk standard.

Måtehold handler om hva en person frivillig avstår fra å gjøre. Å avstå fra å ta hevn mot de som har gjort deg urett ved å tilgi dem eller å vende det andre kinnet til, avstå fra hovmodighet ved å være upretensiøs, avstå fra ekstravaganse og i stedet være enkel eller avstå fra sinne ved selvkontroll og ro. Den måteholdne tar ikke avstand fra eller gir avkall på alle livets gleder, men bare de gledene som er overdådige eller strider mot fornuften.

Uten måtehold mister maten smak, søvnen sin glede og opplevelser blir til slutt bare billige, banale og mister sin verdi. Les for raskt, og du mister meningen, les for langsomt - samme sak. Livet handler i all sin enkelthet om balanse, ofre og begrensninger. Det er naturligvis ikke feil å finne glede i den menneskelige verdens fornøyelser, men allting har sin tid og sin plass. Å fremvise en del ting i samfunnet for liberalt, fører sannsynligvis til kaos og motsetninger. Måtehold betyr å være bevisst på hva man sier og tenker, å ikke handle altfor emosjonelt, snakke for høyt, for lavt eller å komme ut av kontroll.

Aristoteles snakket om ”aurea mediocritas” (den gylne middelvei) for å beskrive hvordan et rettvist menneske, etter hans syn, bør handle og agere. Menneskenes eneste unike funksjon er fornuften, og derfor bør man anvende den og ikke bli styrt av sine begjær og dermed finne middelveien med hensyn til livets nytelser. Å være måteholden er ifølge Aristoteles å være fullendt.

I sin traktat "Politikken" kritiserer Aristoteles de spartanske forholdene for ustabilitet. De trener mennene, men ikke kvinnene, og folket var godt rustet for krig, men ikke for fred. I dialogen "Staten" utvikler Sokrates det samme temaet når han sammenligner effekten av en stat som fokuserer kun på gymnastikk og krigsøvelser med et system som tilegner seg musikk og kunst. Det ene "fostrer et hardt lynne og villskap, og det andre mykhet og femininitet". Begge delene leder, ifølge Sokrates, til en tilstand av perfekt harmoni og skaper et høyt utviklet samfunn. Innen taoismen kalles dette "taiji".

Den kinesisk lærde Confucius beskrev i samme ånd prinsippet ”zhongyong”  (midtveis), der "zhong betyr å ikke være bøyd i noen retning og "yong" betyr uforanderlig. Zhongyong representerer måtehold, objektivitet, oppriktighet, ærlighet og anstendighet. Den veiledende tanken er å aldri gå til overdrivelser og etablere balanse gjennom å håndtere ånden og sinnet mot en tilstand av balanse. Med sin indre harmoni tvinger den moderate seg ikke fram i livet, men følger den naturlige strømmen og er som vannet som tilpasser seg omgivelsene. Han handler med forsiktighet og ettertanke, lik en hjort som går på isen; oppmerksom på isflakets bevegelser.

Det står skrevet i den confucianske traktaten Midtens vei: "Den respektable personen venter ikke til han ser ting for å begynne å være forsiktig eller til han hører ting for å bli vaktsom. For ingenting er synligere enn det skjulte. Av denne grunn vokter den større mannen om sin karakter, selv når ingen ser ham." Den måteholdne personen er edru, en forståelsesfull lærer som ikke ser ned på elevene og vurderer ting ved hjelp av fornuften.

Omvendt beskrev den tyske filosofen Immanuel Kant at måteholdenhet også kan forverre onde gjerninger begått av de med dårlige hensikter; en oppfatning som også deles av Sokrates når han sammenligner den rettferdige med den urettferdige personligheten i "Staten".

Sokrates hevdet at en person uten noen gjenstående dygd, er ute av stand til å skape noe av betydning, enten det er godt eller ondt, for et individ som er fullt opptatt av last, er som en båt som lett kan kantre. En mengde enkle onde menn er som de basale tankene og begjærene de besjeles av; lett spredt, flyktige og uten substans. Men et umoralsk menneske som enda har en del av sine dygder, som tålmodighet, måtehold eller flid, og anvender dem med dårlig hensikt, er desto farligere.

Les del 3 om kyskhet.

Kontakta skribenten: [email protected]

Ad i artikkel – AdSense
AD