I dagens klima med postmoderne pluralisme råder den "personlige sannhetens" kult. Ingenting er mer tabubelagt enn å sette spørsmålstegn ved individets sannhet, uansett hva den måtte være.
I takt med at den postmoderne normkritikken har herjet kulturen og rasert alle metanarrativer, det være seg tradisjon, religion eller familieenheten, har en radikal, relativiserende individualisme slått rot.
Samtidig ser fornektelsen av alt det hellige ut til å ha etterlatt seg et åndelig vakuum, noe som stadig opptas av en politisk ideologi om frigjøring fra undertrykkelse, der undergraving av sosiale normer, kjønnsroller og systematisk rasisme er evangeliet.
Postmodernismen forkaster forestillingen om en objektiv sannhet eller etikk og mener at all kunnskap er subjektiv, alle synsmåter er relative og enhver holdning derfor er influert av skjulte maktstrukturer i samfunnet.
Uten et korn av sannhet hadde selvfølgelig den postmoderne analysen ikke hatt det gjennomslaget den har, og det er både et umiskjennelig faktum og en sannhet at det i enhver kultur finnes underliggende krefter og overordnede ideologier som former beslutningene våre.
Men er dette feil? Hvor havner samfunnet hvis vi ikke lenger tillates å anerkjenne objektive kriterier for sannhet, etikk eller estetikk og hvis vi ikke lenger kan identifisere hvilke elementer i kulturen som er verdifulle og hvilke som er mindre bra?
Den postmoderne normkritikken har til hensikt å løfte ignorerte, kulturelle perspektiver gjennom å synliggjøre sosiale konstruksjoner, fordommer eller normer som anses å ekskludere minoriteter i samfunnet. Det påståtte målet er å skape en mer likeverdig verden.
Samtidig kan den kategoriske rosen av alt som er avvikende, i lengden føre til at det vanlige i tilværelsen foraktes. Se bare på Eurovision Song Contest der de mest tradisjonelle sangerne som regel er de første som ryker ut.
I stedet for å fremheve de europeiske landenes unike, kulturelle særtrekk eller rike historiske arv, fremmer de en postmoderne sjokkultur som for hvert år ser ut til å føre til en ytterligere degradering av det som betraktes som akseptabel oppførsel.
Mangel på normer bryter ned de uskrevne lovene og det usynlige samholdet som samfunnet er bygget på.
Et annet uttrykk for dagens ekstreme individualisme som tvinger samfunnet til å tilpasse seg til visse antitradisjonelle tilnærminger, er spørsmålet om dragqueens som leser eventyr på biblioteket, noe som ble løftet fram i partilederdebatten den 7. mai, Sveriges Agenda.
Det personlige uttrykket og sannhet gis høyeste prioritet; selv om dette innebærer at individets sannhet innvirker på oppdragelsen foreldre ønsker å velge for sine barn, må det godtas. Man kaller det å frigjøre menneskets natur.
Det postmoderne mangfoldet av perspektiv manifesteres i identitetspolitikken, slik som i statistikken fra Mediekompaniet som nettopp ble publisert av SVT der de reagerte over at hvite menn var overrepresenterte innen media.
Det postmoderne verdensbildet fremtrer spesielt i de oikofobe (frykt for nære omgivelser) holdningene som har rådet blant mange medier og politikere de siste 20 årene der mennesker stadig har nedvurdert egen kultur, historisk arv og nasjonale symboler.
I stedet har kultureliten hengitt seg til en ukritisk omfavnelse av alt som anses å være eksotisk, merkelig eller fremmed, noe som har blitt prioritert på bekostning av alt annet. Den akademiske termen for denne form for kjærlighet er "xenofili.
Multikulturalisme og HBTQ-politikk har blitt vår tids overordnede ideologi. Alternative livsstiler presenteres som like bra som kjernefamilien, og andre kulturer likestilles med ens egen.
Samtidig kan den postmoderne kritikken av etnisitet, kjønnsroller eller nasjonalitet i seg selv bli en norm og en hensikt. Dette fører til en slags omvendt diskriminering av det normative fordi det anklages for å være i samarbeid med skjulte maktstrukturer.
Mangel på normer bryter gradvis ned de uskrevne lovene og det usynlige samholdet som samfunnet er bygget på, og i dag er konsekvensene synlige i forhold til hvordan myndighetene daglig utfordres av klanstyre og organisert kriminalitet.
Toleranse har begynt å bety apati, og inkludering har blitt tolket som uendelig lite krevende. Men uten enhetlig metanarrativ eller visjoner baner samfunnet bare veien for et verdinøytralt Ville Vesten der det eneste målet er makt.
Uten å vedkjenne seg noen objektive kriterier for etikk, sannhet eller logisk sammenheng, blir uhederlige, politiske aktører frie til å, gjennom skruppelløs sofisme (bevisste feilslutninger og spissfindigheter), forvrenge eller unnvike fagspørsmål gjennom med vilje å misforstå og feiltolke.
Kontakt journalisten: [email protected]
