Frankrike rystes av enorme opptøyer, brannstiftelser, vold og plyndring. I mange medier beskrives det som "protester", et ord som har gjennomgått et nærmest orwellsk betydningsskifte, ikke minst siden lignende scener, men i en annen kontekst, utspilte seg etter George Floyds død i USA.
Hvordan man eksakt skal beskrive og analysere kaoset i Frankrike akkurat nå, er vanskelig å vite. Det er egentlig ikke et akseptert vokabular for dette, og ulike aktører fra ulike deler av det politiske spekteret jobber med å sette det inn i sin egen historie om verdens tilstand i 2023.
Vi har sett lignende begrepsproblematikk i Sverige, ikke minst i forbindelse med koranopptøyene. Der ser media ut til i det minste å ha landet på å beskrive dem som opptøyer eller bråk, uansett hvilket prefiks du vil bruke.
Det er vanskelig å se hva som foregår i Frankrike akkurat nå, med begrepet "protester" som noe annet enn en tydelig, ideologisk markering av hva slags historie de har bestemt seg for å veve inn i disse hendelsene.
Dette som gjør det vanskelig å vite hva man skal kalle anarkiet og ødeleggelsene som skyller over et av Europas store kulturland, er i bunn og grunn lignende ubesvarte spørsmål, som i de ovenfor nevnte svenske opptøyene. Hvem er det som deltar? Hvem er pådriverne? Hva vil de oppnå? Etter koranopptøyene spurte vi oss selv om det var islamister, gjengkriminelle eller helt vanlige mennesker. Det har ikke kommet fram noe tilfredsstillende svar. Det alle hadde til felles, var primært at de ikke var etnisk svenske.
Det bør være åpenbart for de fleste at det er etniske dimensjoner i det som skjer i Frankrike, men kan man virkelig, slik noen gjør, kalle det en borgerkrig? Når de store mediene konsekvent unngår det, har det sikkert delvis å gjøre med den ekstremt negative betydningen ordet har i disse dager; fremfor alt når det gjelder den siden i en borgerkrig som ansees mer drivende.
I mange andre deler av verden forstår man sannsynligvis ikke fullt ut begrepsforvirringen. Der er denne slags periodisk, oppblussende ødeleggelse og konfrontasjon mellom rettshåndhevelse og innbyggere mer velkjent.
Det som er spesielt for Frankrike og Europa, er nettopp den spesifikke, etniske dimensjonen. Det er det som gjør at ingen allerede eksisterende begrep, og dermed ingen ferdige forklaringsmodeller, kjennes helt komfortable.
Samtidig med volden i Frankrike trues Sverige, treffende nok, igjen av politiske og sosiale konsekvenser, koblet til koranbrenning. Selv her er det uklarhet, likevel ikke så mye rundt hva som skjer og hvordan det skal benevnes, men rundt hvordan man skal ramme inn den stadig mer vanlige konklusjonen om at koranbrenning bør forbys.
Det er påfallende hvor mange debattanter som ser ut til å kjenne et behov for å kle argumentene sine i en prinsipiell eller juridisk drakt. Hva det handler om i bunn og grunn, er sikkerhetsspørsmål. Sveriges posisjon i verden akkurat nå med Nato-søknad og generelt med både demografien og globaliseringen, vil kanskje ikke lengre tillate koranbrenning.
Det er helt sant at Sverige øker risikoen for terrorhandlinger og opptøyer, både innenlands og ved oppdrag i andre land. De risikerer økonomiske konsekvenser i form av boikott. Sverige risikerer å komplisere Nato-tilslutningen som nå er en forutsetning for den sikkerhetspolitiske veien landet har valgt.
Det går aldeles utmerket å blankt erkjenne alt dette, uten å vikle seg inn i resonnement som er vanskelig å forsvare rundt ytringsfriheten. De som gjør det, gjør det likevel ikke primært fordi de er redde for å fremstå som kyniske pragmatikere. Det handler trolig mer om at det ligger en potensiell, provoserende og farlig sannhet bak. Landet er redd for konsekvensene av å irritere muslimer.
Denne sannheten er provoserende fordi det er åpenbart at det ikke finnes en eneste grense i dette spørsmålet og enda mindre at den skal gå akkurat ved offentlig koranbrenning. Det er et ubestridelig faktum at islam har flyttet fram sine posisjoner i Vesten de siste ti årene. At det har skjedd for størstedelen gjennom fysisk immigrasjon, snarere enn kommersiell globalisering, må også sees på som ukontroversielt.
Dette fører oss tilbake til hendelsene i Frankrike. Uansett hva vi vil kalle det som pågår der akkurat nå, er det et udiskutabelt faktum at den mest grunnleggende faktoren er innvandring. Dette gjør det også følsomt hvordan vi benevner det, til og med i nordiske medier.
