Ifølge gammel tenkemåte får handlingene våre konsekvenser. Hele verden kommer til uttrykk gjennom årsak og virkning. Noen ganger viser likevel handlingene som vi tror er gode, eller i det minste harmløse, seg å være verken det ene eller det andre. Dette reiser et vanskelig spørsmål: Er det bedre å gjøre så lite som mulig for å unngå å gjøre feil eller bør vi stå fast og handle i henhold til vår egen overbevisning, uansett konsekvenser så lenge overbevisningen blir sett på som god?
Laocoon hadde et lignende spørsmål å svare på. Det finnes to versjoner av historien hans. Den første lyder slik: Den trojanske presten Laocoon forsøker å advare trojanerne mot å ta imot den trojanske hesten som gave fra grekerne.
Grekerne sendte en enorm trehest som gave til trojanerne, som du vet. Gaven var selvsagt et knep. Grekerne ønsket å lure trojanerne til å ta med hesten inn gjennom bymuren. De greske soldatene ventet tålmodig i hestens mage, klare til angrep.
Vergil beskriver hendelsen i Æeneiden slik:
"Utålmodig, fremst i store mengder kommer da ned fra borgens høyde Laocoon springende. Han roper på avstand: 'Arme landsmenn, er dere galne, hva er dette for dårskap? Tror dere at fienden har reist? Tror dere på forræderske gaver noen gang kommer fra en greker? Du føler deg dårlig med Odysseus! Enten skjuler det seg akhaier innenfor treverket eller det er et tårn de har bygget for å overvinne murene, se inn i husene og ta oss ovenfra. Eller det skjuler en annen felle. Jeg advarer dere, teukrer. Hva det enn er, blir jeg redd når de kommer med gaver.'"
Som belønning for lojaliteten til sitt eget folk, straffes Lacoon av gudene for at han forsøkte å hindre ødeleggelsen i Troja. Gudinnen Atene rister bakken rundt føttene hans og gjør ham blind, og Poseidon sender slanger fra havet for å kvele Laocoon og sønnene hans.
Mange kunstnere har forsøkt å skildre Laocoons lidelse. Vergil beskriver det slik i Æneiden:
"Knutene søker han å slite i stykker med hendene til ingen nytte, mens bindene for hans øyne vætes av den svarte, giftige eteren. Fryktelige er ropene han høyt mot stjernene sender. Slikt brøl sender en okse som såret vil rømme fra alteret, skjelvende av en feilrettet øks fra nakken."
Men det er "Laocoon og hans sønner" som virkelig skildrer Laocoons smerte og lidelse; for evig fanget i en stein. Skulpturen forestiller Laocoon som vrir seg i smerte. Han vrir og vender seg, han strekker seg opp mot skyene og forsøker forgjeves gi fra seg et skrik. Slangene slynger seg inn og ut fra Laocoon og sønnene, biter dem og holder dem tilbake på bakken der lidelsen kom fra.
Denne skulpturen ble oppdaget i 1506 og antas å være det stykket som Plinius den eldre beskriver som den greske standarden for skulpturer.
Nyklassisisme og romantikk
Oppdagelsen av skulpturen satte i gang debatten rundt hva grekerne så på som vakkert.
Hva var grekernes estetiske ideal? Særlig to forfattere på 1700-tallet, Johann Winckelmann og Gotthold Ephraim Lessing, reagerte på denne skulpturen. Sammen gir de oss innsikt i skillelinjen som senere ble forvandlet til nyklassisisme og romantikk.
Kort sagt mente Winckelmann at grekernes estetiske ideal var en stoisk sannhet som ble avbildet med ideell skjønnhet, en lavmælt enkelhet som kan røre sjelen vår. Winckelmanns idéer går hånd i hånd med nyklassisismens vakre, stoiske bilder som strever etter en sannhet som bare kan formidles gjennom kunst. Winckelmann skriver i "History of the Art of Antiquity":
"Å uttrykke seg er en imitasjon av den aktive, lidelsesfulle tilstanden i våre sinn og våre kropper og av lidenskaper, så vel som handlinger ... Stillhet er den tilstanden som passer best til skjønnhet, som den er til havet, og erfaring viser at de vakreste tingene er av en stille og velartet natur ... Laocoon er et vesen med den største lidelsen, formet som en mann som søker etter å samle sin bevisste, mentale og åndelige styrke mot den ... Under brynene er kampen mellom smerte og motstand, som om den er konsentrert til dette ene stedet, utformet med stor visdom ... Og så, der den største smerten er uttrykt, er også den største skjønnheten å finne."
For Winckelmann oppstår skjønnhet i evnen til å imitere forsøkene på å stilne sinnet ved lidelse, stoisk bruke sinnet til å overvinne smertens årsak. Winckelmann ser ikke bare smerte i Laocoons ansikt, men også visdom.
Lessing mener imidlertid at poesi, som han beskriver som tidens gjengivelse, er kunstens viktigste element. I sin tekst Laocoøya skriver Lessing:
"Det er åpenbart at man ikke kan være for forsiktig med å velge dette ene øyeblikket og dette ene synspunkt når det gjelder virkningen. For bare dét som gir fantasien fritt spillerom, er virkningsfullt. Jo mer vi ser, jo mer må vi tro at vi ser."
For Wincklemann er imitasjon og representasjon av en stoisk og skjønn sannhet kunstens høydepunkt. For Lessing er imitasjon og representasjon viktig, men det er enda viktigere med den spenningen og stimulansen som kommer fra fantasien. Winckelmann ser på Laocoons intellektuelle innhold, mens Lessing er mer interessert i det følelsesmessige innholdet. Lessings idéer er mer lik romantikkens, der poesi, smerte og livets kamp er kunstens høydepunkt.
"Laocoon og hans sønner" inkluderer begge estetikerne. Den har både vakker form og smertefullt innhold. Vakre former er oftest den mest givende måten å uttrykke kompliserte sannheter på, og kompliserte sannheter har ofte å gjøre med menneskelig lidelse. "Laocoon og hans sønner" kommuniserer en dypere sannhet som kan kommuniseres på en god måte gjennom kunst.
Konsekvenser av våre handlinger
Handlingene våre får konsekvenser uansett hva vi mener er rett eller galt. Laocoon ønsker å redde Troja. Han håper å kunne overtale sitt folk til ikke å ta imot den såkalte gaven.
Handlingene hans leder imidlertid ikke bare til hans egen undergang, men hjelper til og med fienden. Trojas innbyggere ser hans død som en bekreftelse på at den trojanske hesten er hellig. Handlingen hans får motsatt effekt av det han hadde sett for seg.
I den andre versjonen av historien er det Laocoons fornektelse av det guddommelige og overdrevne fysiske nytelse som forårsaker undergangen. I begge tilfellene er det ikke bare han selv som ødelegges, men til og med familien.
Denne skulpturen reiser spørsmålet «Hvordan reagerer vi på vår egen lidelse?» Vårt forsøk på å forhindre lidelse; forebygger eller forverrer det situasjonen?
Er fysisk nytelse en form for frihet og et fritt uttrykk eller skader det oss selv og andre? Hvilke konsekvenser får det å forsøke og fremme nytelse og offermentalitet for familiene våre, barna våre?
Forhåpentligvis kan vi unngå Laocoons og hans sønners skjebne hvis vi tåler lidelse, legger bånd på oss selv og tenker på hvilken effekt handlingene våre kan ha for oss selv og andre, utover egne forestillinger om hva som er rett og galt.
Kunst har en enorm evne til å belyse det vi ikke kan se, slik at vi kan spørre oss: "Hva betyr dette for meg og for andre som ser det?" Hvordan har det påvirket fortiden, og hvordan kan det påvirke framtiden?" "Hva sier det om menneskene?" Dette er noen av spørsmålene jeg kommer til å studere i artikkelserien: "Hva tradisjonell kunst har å tilby."
Eriv Bess er en representativ kunstner som for tiden tar en doktorgrad ved «Institute for Doctoral Studies in the Visual Arts» (IDSVA) i Maine i USA.
