Hva ville 74 høylytte forskere og journalister oppnå når de i en debattartikkel i svenske DN hadde fått nok av trusler og hat i den offentlige samtalen? Å spille underdog i den offentlige maktens godhetsblinkende maskerade er en bløff. Den tidligere SVT-journalisten, Joakim Lamotte, ble ikke invitert, til tross for at han ble angrepet av en venstreleder fordi han hadde bedt om et intervju.

I den offentlige samtalen er det en kjær favoritt som stadig går igjen, og det er varselropene i den stadig hardere tonen i den offentlige samtalen. Yrkesgrupper som skal fremme demokratiet, oppgir at de blir utsatt for så mye hat og trusler at selve demokratiet trues, med mindre storting og regjering griper inn. I årenes løp har utallige rapporter, kartlegginger, underskriftskampanjer, seminarer og tv-debatter blitt viet hatet og truslene som hver gang påstås å ha nådd til en ny smertegrense. Det siste i denne rekken var oppropet i svenske DN den 22. september som ble undertegnet av 74 kjente profiler innen forskning og journalistikk og som har fått nok av all hat og trusler de tvingens til å tåle for innsatsen sin i demokratiets tjeneste.

Artikkelen var knapt publisert før en twitter-storm brøt ut, og journalisten som ikke var invitert,  opposisjons-byggeren, Joakim Lamotte, svarte på plattformen X. Bare et par uker tidligere hadde han nemlig havnet i søkelyset da han, ifølge politiets forundersøkelse, var blitt slått ned og frastjålet utstyret av Palestina-aktivister fordi han hadde bedt om å få intervjue en folkevalgt venstreleder i forbindelse med koblingen hans til den terror-klassifiserte organisasjonen, PFLP, som deltok i massakren i Israel den 7. oktober.

Uansett hva som er årsaken til at Lamotte ikke ble spurt om å undertegne DN-oppropet, står det i alle fall klart at trusselbildet som Robert Aschberg, Jens Liljestrand, Anna Hedenmo, Helle Klein, Jonna Sima og likesinnede skrev under på, kom fra et helt annet politisk miljø enn det som Lamotte ble fysisk angrepet for i sin journalistiske gjerning. Da Lamotte sa opp jobben som lønnet SVT-jounalist og valgte, ved hjelp av frivillige donasjoner, å gi stemme til den folkelige misnøyen som ofte assosieres med "den brune høyresiden", ble han raskt klassifisert som høyreekstrem og diskvalifisert som "ekte" journalist.

De 74 signaturene i DNs brannfakkel står derimot uberørte i sin selvoppfatning som både "ekte" og viktige fordi  deres angivelig nå truede oppdrag er å "undersøke fakta, granske makten og formidle kunnskap". De er lykkelig uvitende om sin egen rolle i den gryende dialog-klima-trusselen og skriver at "det har skjedd et betydelig norm-skifte i Sverige det siste tiåret".

Hvis jeg går et ti-år tilbake i tid, husker jeg godt hvordan normene endret seg. Jeg husker at det var da det ble populært å "våge å nekte å ta debatten" når ikke alle debattdeltakerne kom fra samme politiske leir. Jeg husker at det var da jeg ville hjelpe et par tenåringsjenter på Medborger-plassen som akkurat var blitt frastjålet mobiltelefonene sine og anmelde det til politiet. Svaret ble en skremt hvisking: "Nei, det går ikke, for de var fra romfolket".

Jeg husker at det var da jeg totalt saboterte en fest der alle var rørende enige om at Sverige hadde både plass og råd til å gi alle flyktninger asyl. Jeg spurte om også Sør-Sudans plagede mennesker var velkomne. Da svaret var ja, undret jeg meg på hva de selv var villige til å ofre av sin velstand og sine  materielle eiendeler. De freste til svar at det ikke var de som skulle betale, det skulle de rike gjøre.  Etterpå tok de merkeklærne sine og gikk, uten å si farvel, hjem til bostedene sine på Söder. Der kunne de, på behørig avstand, synes synd på de hundretusener nyankomne flyktningene og fnyse av det fremmedfiendtlige hvite pakket som måtte leve med konsekvensene av deres ikke-forpliktede åpne hjerter.

Det har vært den "progressive" middelklassens privilegium å heve listen og trekke opp grensene for hva som er den korrekte læren.

For slik er den urbane middelklassens diskrete sjarm, som Mustafa Panshiri og Jens Ganman beskrev i Expressen i 2018: "De som forsvarer det flerkulturelle samfunnet med nebb og klør, er som regel den økonomisk trygge og kulturelt homogene middelklassen ... Det er som et platonisk forhold, der du aldri har møtt din kjærlighetspartner og helst ikke vil det. Du vil at det skal være fint og romantisk".

Det har vært den "progressive" middelklassens privilegium å slå an tonen, slå an grunn-akkorden og skissere opp den rette lærens retningslinjer. Slik har det vært helt siden 68-erne gikk ut i gatene og okkuperte hus, klamret seg til almene i Kungsträdgården, produserte barneprogrammer om klassekamp, bodde i kollektiver der de hevet røde spyd om natten i lyset fra rislampene og undret seg over hvorfor arbeiderne ikke organiserte seg for å innføre proletariatets diktatur. Selv brukte de dagene på å studere på universitetet og kveldene på å krangle om det klasseløse samfunnet. Deretter delte de opp revirene sine ifølge, Maos, Stalins, Lenins og Trotskijs doktriner, helt til de med eksamens-bevisene i lommen la seg ned på terapi-sofaen for å samle krefter til den lange marsjen gjennom institusjonene som førte til posisjoner der de kunne utøve og realisere den makten de fra begynnelsen så ivrig ønsket å styrte.

I dag er det deres etterkommere som bryr seg om samfunnets vanskeligstilte, men setter egne barn på skoler der alle er homogene. De viser sin antirasisme gjennom å glorifisere svarte gangster-rappere med sin voldsdyrkende machokultur, vulgære statusfetisjer og råtne kvinnesyn og gjorde holdninger til fobier, gjorde slørplikt til slørrett, gjorde LHBTI-sertifisering til en merkevarestyrkende kvalitetsgaranti, trodde gjengvold kunne kureres med gruppesamtaler om macho-normer og klimafeber med flyskam og vindkraft.

Les mer

Det har altså skjedd et normskifte i løpet av det siste tiåret; normer som har blitt til retningslinjer, direktiver og vedtak. Normer som er blitt til i en humanistisk ønsketenkning om hvordan det gode samfunn skal se ut, hvilke grupper det skal være synd på og hvilke behov som skal prioriteres med lovendringer og tiltak som en annen del av befolkningen må betale prisen for.

Disse normene har ligget som marsipanroser på en kake. Det går fint an å spise en kake uten en marsipanrose, men du kan ikke spise marsipanrosen uten kake. Og det er kaken som vanlige folk er interessert i. Marsipanrosene smaker jo ikke engang godt.

Men de som har brukt sin prestisje til å gjøre sin normkritikk til allmenn standard, har fnyst foraktelig av vanlige folk som bryr seg mer om sin egen hverdag enn om et verdisett. Det er vanlige folk som tar støyten for gjengkriminalitetens akselererende skytevåpenvold, milliardene som går tapt til velferdskriminalitet, Northvolt-fiaskoen, stigende strømpriser og dyrere drivstoff til biler.

Hva håpet så 74 høylytte forskere og journalister, støttet av mektige institusjoner, å oppnå da de forsøkte å gjenreise et verdensfjernt normsystem som var toneangivende for det offentlige ordskiftet for ti år siden og som er blitt den virkelige trusselen mot demokratiet i dag? Reaksjonene de fikk, ga i alle fall næring til hatet de klaget over. Å spille underdog i den offentlige maktens glitrende maskerade er en svindel som har blitt avslørt altfor mange ganger.

Hvis de bare hadde dempet den harde tonen, hadde de gjort det bedre med en ny favoritt på konstant repetisjon: "Vi så det ikke komme. Vi har vært naive".

Det ville i det minste hørt troverdig.

Unni Drougge . Forfatter og journalist

Dette er en opinionstekst. Meningen er skribentens egne.