Del 4 (Les del 3 her)
Den kritiske raseteorien (CRT) er den delen av kulturmarxismen som fokuserer på å påvise og forklare rasisme i land med hvit majoritetsbefolkning. Et annet mål er å anvende teorien for å medvirke til å endre andre lands allmenne politikk og system.
Jeg har derfor uttalt CRT’s mål som "gjennom sitt innhold formidle gjennom et lands opinions arbeiderindustri (først og fremst media og viktige deler av undervisning- og kultursektorene) politisk forandre og transformere vestlige land til sosialistiske land". CRT aksepterer grunnleggende postmodernistiske prinsipper når det gjelder kunnskapsteori og syn på makt i samfunnet og bygger gjennom dette sin teori helt på løs sand. Det etableres dermed ikke noen pålitelig, empirisk grunn for de fremførte hypotesene om rasisme. Den kritiske raseteorien kan derfor betraktes som en samfunnsfantasi, lignende nasjonalsosialismens eller marxismens.
Teorien har i utgangspunktet som mål å medvirke til via rasespørsmål at kulturmarxismen vinner politisk makt. Man anvender dermed antakelser og definisjoner som automatisk angir hvite som rasister og som undertrykker fargede. Dette er en konsekvens av at samfunnet sies å være bygget opp av maktordninger med hierarkier som gjør fargede til offer. De hvite blir i dette samfunnet automatisk rasister på grunn av fordommene og sin makt. Hvis man protesterer mot dette synspunktet, viser det bare personens iboende rasisme. Følgen av denne teorien er at hvite mennesker kollektivt kan fordømmes for forkastelige hensikter og dårlige handlinger.
Men den samfunnsteorien er bare fiksjon uten empirisk grunnlag, akkurat som synet på hvites oppførsel. Hvis man da tillemper den tradisjonelle definisjonen av rasisme ("en fordomsfull holdning til og/eller diskriminerende behandling av andre på grunn av deres hudfarge eller rase") utgjør i stedet selve CRT sin påstand en ren antihvit rasisme på grunn av sine slutninger som ikke er bevist. Man kan se disse anklagene mot vestlige land som en kulturmarxistisk projeksjon. Årsaken til at en teori med slike mangler har fått en slik spredning, er støtten fra media, undervisning og organisasjoner av ulike slag, inkludert politiske partier.
Det man påstår er rasisme i Norden, er trolig i hovedsak naturlige effekter av innvandring. Faktorer som dårlig språk og dårligere studieresultater enn nordiske arbeidssøkende, kan være vanlige grunner til ikke å få ansettelse eller forfremmelse.
Andre årsaker er usikkerhet om personer på grunn av sin utenlandske utdanning, kanskje holdning hos søkeren om seg selv som offer eller identitetspolitiske fantasier om undertrykkelse og så videre. Verdiforskjeller er viktige. Ingenting av dette er nordisk rasisme, men rimelig usikkerhet rundt kompetanse og aksept av rollen som et harmonisk medlem i et arbeidslag. Samme usikkerhet vedrørende utdanning, og i noen grad kulturell tilpasning, møter utenlandske hvite personer fra for eksempel øst-statene.
Hvis noen som tilhører en offergruppe, selv protesterer mot kategoriseringen, fordømmes dette.
Den identitetspolitikken venstresiden utnyttet på dette området som kun er en ikke-økonomisk variant av den marxistiske klassekampen, gir et klart rom for ren, rå rasisme mot hvite. Anklagene om dalende interesse for innvandrere, diskriminering og strukturell rasisme er usaklige, og de begynnende forsøkene på å eliminere fargeblindhet som politikk i samfunnet, angir bare at man sikter på å anvende rasismekortet i sin agitasjon. En forutsetning er dermed at fargeblindhet som samfunnsmessig mål, nedprioriteres eller elimineres.
Dette og synet på fargede som offer som fremføres, skader innvandrere som tror på denne forkynnelsen. Det kan få dem til å endre væremåte og å ikke ambisiøst utvikle seg. Fra et samfunnsmessig synspunkt er denne propagandaen minst like skadelig som den tradisjonelle marxismens klassekampforkynnelse. Hvis CRT’s teorier kan kobles direkte til innvandrernes følelser gjennom stadige anklager mot folk om rasistisk undertrykkelse av innvandrere, kan den få tyngde. En effekt er at det baner vei for en politikk for særbehandling, kvotering og andre fordeler for innvandrere.
Det synet på etikk som uttrykkes av postmodernismen (eller sosiale anvendelser), gjelder i hovedsak grupper og bygger på subjektivisme og moralsk relativisme. Det nærmeste man kommer en etisk norm, er at filosofien støtter "svake" grupper og motvirker påstått "undertrykkelse" av slike. Gruppetilhørigheten definert i identitetspolitiske sammenhenger indikerer da i hvilke sammenhenger mennesket er et offer eller en undertrykker og innebærer i praksis en moralsk bedømmelse (god eller ond). Anvendt postmodernisme drives sterkt av denne type moral.
Gjennom å utnytte filosofiens syn på maktstrukturer og hierarkier der ulike grupper i samfunnet har ulike posisjoner, trekkes konklusjonen med en (akkumulert) status for ulike gruppers posisjon i et offerhierarki. Status som offer i et flertall av kategorier (maktstrukturer) er da viktigere enn i én (eller få). Dette kan forklare hvorfor forbrytelser, som innvandrernes voldtekt av kvinner, ikke er verdt så mye oppmerksomhet, ettersom innvandrere er offer i flere kategorier enn den hvite kvinnen som kanskje bare har offerstatus på grunn av sitt kjønn.
Siden individet har liten betydning, spiller individets subjektive vurdering ingen rolle, sammenlignet med de kulturmarxistiske konklusjonene. Kriteriene for rett og galt som den vestlige sivilisasjonen sakte har utviklet, ignoreres fullstendig, og alle moralske vurderinger reduseres til å få verdier basert på grove målinger av påstått undertrykkelse. Man kan derfor si at ideologien har en ytterst billig og patetisk bestemmelse av moral og moralens komponenter; godhet og ondskap. Siden mennesket blir sett på som formet gjennom sosial konstruktivisme, får ikke samvittigheten, fornuften og den etisk omdømmen noen som helst rolle. Hvis en som tilhører en offergruppe protesterer mot kategoriseringen av seg selv, blir den fordømt. Siden kulturmarxismen nærmest viser et hat mot menneskelige ulikheter, blir det selvsagt ikke satt pris på noen form for individualitet. At mange av de påståtte undertrykkerne aldri har gjort noe ondt eller noe feilaktig, spiller ingen rolle. Gruppetilhørigheten dømmer dem. Det skjer på samme måte som kulaker (rike bønder) eller bedriftseiere som ble stemplet som folkefiender på tretti-tallet i Sovjetunionen. Ingen moral er merkbar.
Vanen med å bedømme ulik foreslått kollektivistisk politikk bare ut fra proklamerte intensjoner og se bort fra de viktige, negative konsekvensene av dem, ser ut til å være en like vanlig metode som at «målet helliggjør midlet». Eksempel på det sistnevnte er de mange hatske angrepene fra kulturmarxister mot personer som bekjemper deres synspunkter. Den tidligere behandlingen av personer som protesterte mot masseinnvandringen, var skammelig. De oppførte seg, og i dette tilfellet uten unnskyldninger, liksom eller verre enn da kommunister på 50-tallet ble forfulgt i Hollywood. Dissidenter på en rekke ulike områder i Sverige tar risikoen på å bli utestengt i media og sosialt utestengte på grunn av feil meninger.
At mange blant de påståtte undertrykkerne aldri har gjort noe ondt eller feilaktig, spiller ingen rolle.
Kulturmarxismens politiske hoved-metode i identitetspolitikken skaper konflikter gjennom at de to gruppene, ofre og undertrykkere, hisses opp mot hverandre. Gjennom identitetspolitikken på ulike områder skapes falske eller overdrevne krav hos "ofrene", og kanskje kan visse motstandere få skyldfølelse gjennom motstanderens overdrivelser og løgner. Ikke-analytiske mennesker kan gis skyldfølelse av de meste opprørende argumentene. Motsetningene er likevel utelukkende et mål i seg selv ettersom de sikrer ny-sosialistenes politiske grep om "ofrene". Hvis da folk virkelig tror på sin offerstatus og at motparten hindrer dem i å komme i arbeid, få høyere lønn, få fremgang med mer, kan oppførselen deres endre seg negativt både i passiv og aktiv forstand. Ambisjoner og anstrengelser for å få personlig fremgang minsker, og de blir mye mer passive. Sinnet over motstandernes påståtte ondskap kan også gjøre mennesker villige til å aktivt arbeide for kulturmarxismen og i ekstreme tilfeller gripe til utenomparlamentariske metoder. Alt dette bryter med god etikk.
Flertallet av kulturmarxistene er trolig sosialister som i tilfellet de får makt, vil drive gjennom et sosialistisk samfunn, inkludert en kraftig utvidet planøkonomi. At objektiv forskning generelt har vist sosialismens ineffektivitet, som økonomisk system, spiller nok ingen rolle for de troende. De ugjendrivelige, empiriske bevisene på at systemet kun leder til fattigdom og elendighet i tillegg til at det kreves diktatur, ignoreres. Den som arbeider for økonomisk sosialisme, kan objektivt sett sies å være en menneskefiende og et umoralsk menneske.
Moralen i alle slags rasemessige aspekter for å drive fram konflikter som kan gjøre fargede mennesker (først og fremst innvandrere) til kulturmarxistiske tilhengere og sosialister, kan sies å være svært lav. Det samme gjelder politikken for å motarbeide fargeblindhet i Norden fordi dette motvirker den kraftig økende betoningen av rase, samt antihvit rasisme som man ønsker å nå. Å piske opp rasistiske motsetninger av ulike, politiske grunner er en umoralsk handling som er godt i tråd med den anvendt postmodernismens allmenne politikk for å få innflytelse og makt. Fra et etisk synspunkt er handlingen ødeleggende.
Dan Ahlmark - Forfatter, økonom og cand.jur
