Når vi slutter å bruke vår egen dømmekraft og følger andre uten å sette spørsmålstegn, motvirker det ansvarsfølelse. Vi blir fanget i et system der regler og kontroll styrer handlingene. Offentlig engasjement ties ihjel eller latterliggjøres fordi det kan utfordre egen politisk karriere. Å ta politisk ansvar har blitt likestilt med å være lojal mot flertallet.

Vi lever i en tid der det virker som om det er viktigere å fraskrive seg ansvar enn å ta ansvar. En sveiser ved et kjernekraftverk kunne fortelle om rigide sikkerhetsforskrifter. Alle regler og arbeidsbeskrivelser måtte følges til punkt og prikke. I ett tilfelle måtte han sveise  på ny en skjøt i et rør som så helt intakt ut. Sveiseren gjorde naturligvis det, men oppdaget at det rett ved siden av var et annet rør som var viklet inn i gaffateip. Sveiseren spurte om det røret også skulle repareres, men fikk et nei. Å reparere det uten en arbeidsbeskrivelse ville sannsynligvis ført til at han mistet jobben.

Vi må for alvor begynne å stille oss spørsmålet hvordan ansvarlighet skal håndheves og hva det innebærer.

Dette er en av mange historier som viser byråkratiets mangel på tillit til faglig kompetanse og som faktisk også fører til mangel på ansvarsfølelse. Samfunnets behov for sikkerhet og kontroll gjør at vi blindt følger policy-dokumenter fordi da kan ingen anklage oss for å gjøre feil. At det kan være mangler i oppdragene, blir "noen andres" ansvar. Dette er en urovekkende utvikling.

Bo Rothstein, professor i statsvitenskap, har beskrevet at et voksende byråkrati kan skape ansavarsfraskrivelse der ingen lengre trenger å tenke selv. Når regler og kontroll erstatter ansvar, bygger systemet på mistro og forestilinger om at mennesker ikke kan eller bør tenke selv. Til slutt blir det en selvoppfyllende profeti. Jo mer vi styres av regler, desto mindre ansvar tar vi selv. Dette er særlig tydelig i den nye offentlige produkt-sikkerhets-forordningen, GSPR, der leverandører skal forsikre seg om at produktene deres er trygge.  Tanken er grunnleggende god. EU har selvsagt tatt lærdom fra USA der folk ser ut til å kunne saksøke alle for alt mulig og tjene godt på det. Jeg synes likevel det går for langt når det gjelder byråkrati og ordkløveri som ingen til slutt orker å lese. Hva er neste skritt? Må Husqvarna skrive "ikke tygg på motorsagen" for at vi forbrukere skal forstå?

Når vi slutter å bruke vår egen dømmekraft, blir vi som Pavlovs hunder. Vi reagerer i stedet for å tenke, vi følger regler uten å stille spørsmål og vi blir føyelige i et system som motvirker spontant ansvar.  "Den beste måten å unngå kritikk, er å ikke gjøre noe", sa de spøkefullt i min by når noen klaget. Nå har det blitt normen. "Gjør ingenting, med mindre du trygt kan fraskrive deg alt ansvar".

Les mer

For flere år siden fikk jeg et oppdrag fra "Vägverket" og "Hele Sverige skal leve". Målet var at lokale utviklingsgrupper og tjenestepersoner sammen skulle utvikle handlingsplaner for å få "mer vei for pengene". Bakgrunnen for prosjektet var at et slikt samarbeid i Småland førte til at de kunne ruste opp dobbelt så mye bygdevei for de bevilgede pengene. De lokale gruppenes detaljkunnskaper om forfalne telefonstolper og kontakter til jordeiere forenklet og effektiviserte prosessene både tidsmessig og økonomisk. Når byråkrater og lokale ildsjeler systematisk slo sammen sine kloke hoder, ga det ekstremt gode resultater. Alle forsto det, men prosjektets utradisjonelle arbeidsmåte vakte likevel uro blant tjenestepersoner. Var det virkelig greit å bruke lokale ildsjeler? Kunne det ikke oppleves som urettferdig? Disse bekymringene førte til handlingslammelse. Arbeidsmåten som var effektiv, ble aldri standardisert og implementert fullt ut. Det var tryggest slik. Jeg gjetter at ingen tjenestemenn lå våkne om nettene og tenkte over hvor rettferdig et system egentlig var som førte til at uendelig mange mil med dårlige landeveier ikke fikk noen forbedring i det hele tatt.

Nobelprisvinneren Elinor Ostroms forskning har vist at mennesker som får ansvar, ofte skaper bedre løsninger enn sentralstyrte byråkratier. Mitt bilde er dessverre at lokalt engasjement ofte betraktes som besværlig av lokale og regionale politikere som "hjernevaskes" av storbyflertallet i egne partier. Når lokale ildsjeler presser på, slutter ofte våre kommunale og regionale politikere å lytte. Engasjement ties ihjel eller latterliggjøres fordi det kan utfordre egen politisk karriere. Å ta politisk ansvar blir likestilt med å være lojal mot flertallet. Fungerende løsninger og nytenkning avvises, mens systemer som belønner passivitet og ensartethet består.

Et interessant eksempel på lokalt engasjement pågår akkurat nå i Sollefteå. Der utfordret lokalbefolkningen de nåværende politiske lederne i regionen gjennom på bred basis å bli medlemmer av Senterpartiet, tvinge frem en ekstraordinær generalforsamling og påvirke partiets linje i spørsmål om nedleggelse av akuttmottak ved sykehuset. Initiativet har av enkelte medier blitt beskrevet som et "kupp" i stedet for som et demokratisk ansvar. Medlemstilstrømningen og den demokratiske prosessen ble et problem. Og jeg undrer ... for hvem?

Folks engasjement skal kunne påvirke partier og politikk. Det er det som kjennetegner demokratier. For hvem ønsker egentlig å ha en samfunnsordning der en liten klikk forbeholder seg uforstyrret all makt?

Forskeren Nils Brunsson beskriver i ”The Organization of Hypocrisy” hvordan organisasjoner ofte sier en ting, men gjør noe annet. Et godt eksempel på dette er statens måte å håndtere pensjonspenger. Mens vanlige småsparere oppfordres til ikke å legge alle egg i samme kurv, viser regnskapet fra de svenske AP-fondene at seks milliarder kroner gikk tapt på Northvolt-investeringene. Ingen ansvarlig vil kommentere saken, og spørsmålet faller på sin egen urimelighet.

Vi må på alvor begynne å stille oss spørsmålet hvordan ansvar skal håndheves og hva dette innebærer. Handler det lojalt å følge regler uten å tenke på om de er rimelige? Handler det om å engasjere seg politisk eller lydig og lojalt å tie stille? Hvordan vil vi ha det?

Inez Abrahamzon Journalist, rektor og f.t. leder for "Hela Sverige ska leva"

Dette er en meningstekst. Meningene er skribentens egne.