Trusselen mot de vestlige nasjonalstatene utgjøres i dag hovedsakelig av kulturmarxismen (postmodernismens samfunnsmessige ideologi på ulike områder) og politisk globalisme (overføring av politisk makt fra nasjonalstatene til regionale, først og fremst EU og globale organisasjoner, som FN). Kina og islam kommer deretter etter tur.
Den europeiske politiske integrasjonen kan sees på som dagens viktigste skritt for å innføre et politisk globalt maktsystem. Med de europeiske nasjonalstatene som undertrykkes gjennom EU, tror man tydeligvis at andre kontinenter, med noe som ligner samarbeidsorganisasjoner, skal kunne utvikles og forandres på lignende måte og vise seg å være i samsvar med det internasjonale lederskapet.
Ved å utlove en kontinuerlig og sjenerøs økonomisk støtte (ressurser tatt fra de vestlige landene) vil man ha mer fristende argumenter for å påvirke, enn hva EU-ledelsen har hatt. Globalistene forventes da å kunne tvinge de enkelte medlemsstatenes vilje til uavhengighet og muliggjøre venstresidens hellige gral, en verdensregjering. Gjennom dette kan også en annen gammel drøm hos de europeiske sosialistpartiene virkeliggjøres; kraftig økt sosialisering av egne hjemland.
Vi er derfor alle avhengige av FN’s flertall som består av verdens helt eller delvis udemokratiske stater.
Diskusjonen nedenfor er av typen «Hva om?» Saken er at dagens utvikling er full av risikoer og ytterst farlig, men naturligvis er andre scenarier også mulige. Den kommende, kalde krigen mellom Vesten og Kina kompliserer eksempelvis prosessen. Men på grunn av EU og USA’s fatale utvikling, masseinnvandringen som suksessivt styrker sosialistpartienes stilling, kulturmarxismens økte innflytelse og, ikke minst, de multinasjonale selskapenes støtte, kan en katastrofal forandring inntreffe på sikt, og en ny verdensorden etableres. Jeg går ikke inn på spørsmål om hvilken organisasjon, maktfordeling, garantier for menneskerettigheter og så videre som blir forhandlingstema for overføring av politisk makt til globale organer. Egentlig burde slike forhandlinger raskt mislykkes på grunn av forskjellene i ulike parters verdier og politikk.
En viktig kraft i utviklingen mot en verdensregjering er i dag de multinasjonale store selskapene styrt av det internasjonale økonomiske etablissementet. Det følgende refererer til hovedeierne (representanter for fond, forsikringsselskap, stiftelser osv.) til de store multinasjonale bedriftene, inklusive de ledende finansinstituttene. Disse personene har også dype røtter i de økonomiske gruppene som dominerer de nasjonale etablissementene i Vesten.
Disse gigantiske selskapenes påvirkning på globale organisasjoner og nasjonalstater er for tiden kraftfull.
Det samme gjelder systemet med stiftelser og organisasjoner, slik som World Economic Forum som, noen ganger over mange tiår, arbeidet for økonomisk og politisk globalisering. Systemet som presses fram internasjonalt, er i utgangspunktet resultatet av en sammenblanding av innflytelse fra de sterkeste interessegruppene globalt. Nå for tiden blir det først og fremst en sammenblanding av de multinasjonale selskapenes interesser, de ulike sosialistiske gruppenes interesser, som nasjonale partier, og EU-ledelsens interesser. Systemet kan kalles korporativt. Dessuten påvirker selvsagt de tre stormaktene.
Selv om graden av kulturmarxistisk orientering hos de nasjonale sosialistiske partiene varierer, er de vanligvis klart orientert mot å overføre makt til globale organisasjoner, som FN. Men selv såkalte borgerlige regjeringer og partigrupper, først og fremst sosialliberale, støtter nå dette målet.
Når det gjelder den politiske globalismen, gjelder det likevel i dag at den viktigste politiske ideologien er sosialisme (i utgangspunktet ikke spesielt rettet mot økonomi). De sosialistiske partiene i Europa har mistykkes med på egenhånd i sine individuelle land å presse gjennom en tradisjonell sosialisering av bedriftssektoren. I stedet har disse partienes grep og posisjon gradvis blitt svekket. For å forhindre dette har venstresiden etterstrebet og muliggjort masseinnvandring. Realsosialismens bankerott på slutten av 1980-tallet er nå også et stort, men minkende hinder. Mange sosialister tror likevel fremdeles at et "forbedret" sosialistisk system er mulig. De tror da også at et slikt system kan innføres "ovenfra" gjennom overføring av politisk makt til globale organisasjoner der medlemsstrukturen medfører en naturlig majoritet for senere sosialistiske forslag.
Sterke krefter i Vesten arbeider derfor for politisk globalisme. Vesten drives, i tillegg til kulturmarxismen og tradisjonell kollektivisme, av at en nevneverdig andel av venstresidens velgere nå er innvandrere. Disse orienterer seg for tiden mot partier med slike programmer. Det hele understøttes av at Europa i dag, med få unntak, er lamslått av en usikker politisk klasse som er villig til å underordne seg en internasjonal ledelse. Gjennom denne påvirkningen fra Europas og andre kontinenters sosialistiske partier, sosialistene innen GO-strukturen kombinert med støtten fra multinasjonale selskaper, utvikles, selv når en ser bort fra Kina og Russland, en stor trussel mot ideen om folkestyre og demokrati.
Forholdet er nemlig at globale organisasjoner ikke har noe å gjøre med ekte demokrati. FN’s medlemmer har av The Economist i 2018 blitt delt inn i fire kategorier: 1) fullverdige demokratier, 2) demokratier med mangler, 3) hybridregimer og 4) autoritære regimer. Antallet land i kategoriene var den gang: 20, 55, 39 og 53, sammenlagt 167 stater. Flertallet av verdens land og befolkning lever under en slags form for diktatur eller mer eller mindre kraftige innskrenkninger i menneskerettigheter. Såkalte hybridregimer (kategori 3) står for knapt 25 prosent av verdens stater og er ofte halvdiktaturer, som Kirgisistan og Palestina. Den fjerde kategorien er svært omfattende og står for 31,7 prosent av antall land og mer enn en tredjedel (35,6 prosent) av verdens befolkning. Her finner vi hardere diktaturer av ulike slag. Problemet er at også visse store land i kategori 2 viser betydelige mangler og dessuten en klar undertrykkelse av kristne.
Så stemmer i FN har ingenting med ekte demokrati å gjøre, fordi stater med diktaturinnslag dominerer. Demokratiene er i en helt underlegen stilling. Gjennom sin tradisjonelle politiske og fremdeles overlegne økonomiske stilling, kan disse demokratiene iblant påvirke saker. Beslutninger i formell global beslutningsfora vil trolig stadig være nærmere et gjennomsnitt av synspunktene til et betydelig flertall av de styrende innen verdens halv- og heldiktaturer. Det er ingen grunn til å tro at disse beslutningen på noen måte vil være i nærheten av hovedsynspunktene i Norden.
Mange sosialister tror fremdeles at et "forbedret" sosialistisk system er mulig.
Vi er derfor avhengige av FN’s flertall som består av verdens helt eller delvis udemokratiske stater. De kan ikke hevde at flertallet av regjeringer vanligvis eller ofte representerer hva befolkningen deres egentlig mener. Disse nektes i stor utstrekning politiske rettigheter. Beslutningene i slike globale forsamlinger vil så godt som alltid være mye dårligere for den nordiske velgermassen enn beslutninger besluttet av nordiske regjeringer. Så hvorfor skulle vi, eller stater i Vesten, finne begrunnelse for ideen at beslutninger i FN representerer en høyere verdi enn de som er besluttet i eget land? I stedet er de av mye lavere verdi.
Når det gjelder demokratiet i FN, gjelder dessuten regelen «ett land, en stemme», noe som i seg selv umuliggjør forestillingen om demokrati, fordi de ser bort fra antall innbyggere. Og med medlemsland som er diktaturer, kan ikke skiftende meninger komme til uttrykk og endre dagens regjeringer.
I Norden og i andre land brukes såkalt representativt demokrati. Vi prøver ikke engang i spørsmål som har avgjørende betydning for landet, slik som Sveriges masseinnvandring og Nato-tilslutning, å direkte la folket få bestemme gjennom folkeavstemminger. Grunnen er sannelig at politikere vet at folket ikke tenker slik. I de mest avgjørende spørsmålene for Sverige, som et eksempel, anser politikere at de har rett til å gjennomføre en politikk de frykter at flertallet i landet tar avstand fra. Allerede på det første beslutningsnivået, riksdagen, er det ofte en motsetning mellom hva velgerne synes og hva de valgte, profesjonelle politikerne anser er riktig (vi ser bort fra det forholdet at partiledelsene dessuten bestemmer hva deres riksdagsrepresentanter skal stemme for). Jo mer indirekte demokratiet er, desto dårligere representeres den vanlige medborgerens meninger. På et visst nivå er representasjonen dårlig og bør ikke tillates. Den typer representasjon av folkeviljen som internasjonale organisasjoner står for, er naturligvis helt elendig fra en representativ synsvinkel. Den har ingen ting med folkets vilje å gjøre.
Men det er et enda større problem, først og fremst for små land. Store, besluttende forsamlinger eliminerer verdien av demokratiet, som først og fremst gjelder mindre land som jo veier svært lett. Sveriges generelle innflytelse i EU er eksempelvis ofte svært liten, ettersom de bare har cirka to prosent av EU’s befolkning. Uansett regelen «ett land, en stemme» innen EU blir de store landene dominerende på grunn av sin realpolitiske innflytelse gjennom blant annet egen økonomi. Når EU tar over beslutningsretten fra medlemslandene, kommer avgjørelser i viktige spørsmål vanligvis til å bli dårlige og kanskje betydelig verre for oss enn beslutninger tatt i de enkelte regjeringer. At Europa blir en føderal stat, innebærer ulemper for små medlemsland. Sverige blir i det EU som vokser fram, først og fremst en tysk-fransk provins. Disse landene er imidlertid ingen suksessmodell for Sverige.
Bakgrunnen for nasjoner er at mennesker i ulike land har ulik kultur, ideal, mål og dermed politikk og derfor skal ha rett til å være uavhengige av hverandres politiske beslutninger. Og selv om dette siden gjelder korrekte demokratiske beslutninger tatt i et land eller et regionalt parlament, er heller ikke disse motiverte eller av en særlig verdi når det gjelder saker som den enkelte selv bør beslutte.
Les del 2.
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Dan Ahlmark - Forfatter, økonom og cand. jur
