Kina er en autoritær stat dypt preget av sosialisme og kollektivisme, men har samtidig et betydelig innslag av markedsøkonomi. Kina har akkurat som Tyskland på 1930-tallet vist seg villig til å ignorere avtaler og internasjonale rettsregler og gripe til vold for å nå sine mål.
Det de ledende, vestlige politikere trodde tidligere, var at Kina skulle bli normalisert, også politisk, ved å bli en del av den internasjonale økonomien gjennom handel, vestlige bedriftsetableringer, betydelig eksport og delvis eksistens av de frie markeder. Det motsatte har skjedd. I stedet har Kina blitt en stor trussel nettopp gjennom kunnskapsbaserte kontakter, handel og industrialisering. President Clinton og andre uvitende, vestlige politikere hadde ikke nok kunnskap og politiske oppfatninger til å ta hensyn til landets virkelige karakter, mål og metoder da de begynte å behandle Kina med silkehansker og ga landet handelspolitisk store økonomiske fordeler. På grunn av Kommunistpartiets harde diktatur og tydelige hegemoniske mål i forhold til landets stilling i verden, er det i dag viktig at Vesten avstår fra å støtte og overføre ressurser til Kina. Landet skal nå behandles, som Sovjetunionen under den første kalde krigen.
Hvis Kommunistpartiet anser det som ønskelig fra et styrings- og kontrollsynspunkt, kan Kina når som helst (og ikke bare i en krigstilstand) avslutte den frie delen av industrien og gå over til full planøkonomi. Etter utbygging og modernisering via utenlandske bedrifter, vil landets industri være mye mer effektiv overfor Vesten enn det Sovjetunionen var overfor USA og Europa i tiden 1960-1985. Utviklingsmessig kan landet på begrensede områder kanskje bli like kreativt som Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Til tross for sin statlig regulerte økonomi lå jo det landet utrolig langt foran vestmaktene på viktige områder, som ubåter, missiler og jetfly. På grunn av befolkningsstørrelsen og et delvis ganske ineffektivt produksjonsapparat (tilpasningen av masseproduksjonsmetoder var altfor begrenset) var Tysklands industrielle kapasitet gjennom krigen helt underlegent de alliertes, til tross for okkupasjon av mange land.
Alle kinesiske bedrifter informerer og jobber for myndighetene når de stiller slike krav.
Kinas styrende klasse ser ut til å være ideologisk uinteressert. De ser åpenbart ideologien som en brukbar metode for å nå det endelige målet om å indoktrinere befolkningen og bevare sin egen makt. I den forbindelse utgjør likevel ideologien med sine urealistiske og utopiske løfter, et kraftfullt og effektivt politisk verktøy. Mange forstår ikke hvor løgnaktig og ugjennomførbar denne utopien er som handler om å ivareta alle likt og fritt kunne ta hånd om alle, basert på kommunistiske prinsipper; naturligvis i en fjern fremtid.
Den herskende klassen baserer makten på et nærmest totalitært samfunnssystem som interessant nok inneholder en sektor med fri virksomhet. Det økonomiske spillerommet denne sektoren nyter, medfører at man gjennom dette vinner den avgjørende kreativiteten og utviklingskraften som skjer med ambisiøse og kompetente individers personlige mål i kombinasjon med profittmotiv. Men selv disse personene og bedriftene må være politisk kompatible. I en krise kan en fullstendig økonomisk plan gjeninnføres raskt. Alle kinesiske bedrifter, inklusive de som er aktive i utlandet, informerer og jobber for myndighetene når de stiller slike krav.
Av flere grunner bevarer regimet derfor en viktig del av den tidligere planøkonomien og de ulike regionenes eierskap til tungindustrien. Dette todelte, økonomiske systemet der en del bedrifter, de med utenlandske eiere, offentlig eide eller kinesisk privateide, arbeider samtidig på de utenlandske markeder og i Kinas til en viss grad frie marked. Dette krever et strikt politisk kontrollsystem for å holde den utenlandske innflytelsen begrenset.
Troen på at Kina er en form for avansert sosialisme, gir landet propagandistiske fordeler i visse deler av verden. Ideologien kan likevel være vanskelig å overføre og omsette i andre land hvis kommunister eller kollaboratører kommer til makten der. På grunn av okkupasjonen av Øst-Europa etter en innledende, tilsynelatende samarbeidsvilje med demokratiske krefter i ulike land, kunne Sovjetunionen kraftfullt innføre sin ideologi og et totalitært maktsystem.
Fordi sosialisme er et ineffektivt økonomisk system, utnytter man i stedet sosialismens store fordel. Samfunnsformen tillater full kontroll av all aktivitet i et samfunn og kan derfor eliminere all relevant, politisk opposisjon (bortsett fra konsekvensene ved rent katastrofale politiske hendelser). Revolusjoner kan normalt ikke skje i sosialistiske land. Feilen med å tillate en reformator (som Gorbatsjov) å delvis endre systemet, vil neppe gjentas i kommunistiske land i fremtiden.
Kina vil ha problemer med å klone sitt eget system i stater i den tredje verden der tilhengerne deres tar over makten. Trolig lover de innføring av tradisjonell kommunisme som gjelder visse sektorer og fri virksomhet i andre, blant annet de sektorene som Kina er interessert i, nemlig råmaterialeutvinning og relatert logistikk. Kinas store interesse av disse landene er jo, ved siden av målet om hegemoni i verden, deres funksjon som leverandør av råmateriell til den kinesiske industrien. Der må de opprettholde høy effektivitet, og en fullstendig nasjonalisering innebærer farer i så måte.
Truslene mot Vesten har i dag først og fremst fire forhold, der det fjerde for tiden ikke er utpreget, men vokser kontinuerlig. Disse truslene gjelder: a) påvirkning på vestlig befolkning og deres syn på egne land, samt Kina, b) økonomien i Vesten, c) direkte trusler mot demokratiske, nasjonale systemer og d) en kommende militær trussel fra Kina.
Kinas hovedgrunn til å etablere kontakter er ikke en vanlig utveksling av oppfatninger og verdier.
Hvis vi først tenker på Vesten, er det naturlig at Kina systematisk arbeider for å undergrave de samfunnsverdiene som Vestens velstand og motstandskraft baserer seg på. Landets offisielle ideologi kan sees som en blanding av kinesisk sosialisme og nasjonalisme og har i seg bare begrenset slagkraft. Den sosialistiske fasaden gir likevel propagandamessige fordeler i mange utviklingsland og kan i Vesten skape en viss sympati i sosialistpartiene. Borgerlige velgere kan på sin side bli imponert over Kinas utvikling, noe som feilaktig gir en viss goodwill til dette samfunnssystemet. Kraften som har ført til landets store fremgang, er jo i grunnen Deng Xiaopings bruk av markedsøkonomi og kapitalisme, noe som ikke har noe som helst å gjøre med sosialisme. Nådeløs sosialisme og kollektivisme og nettopp fravær av økonomisk frihet skapte i stedet landets tidligere katastrofer. En innføring av en begrenset frihet i kombinasjon med befolkningens egenskaper, slik som arbeidsomhet, ambisjon og utdanning, har ført til fremgang.
Kina ser trolig på kulturmarxismen (den samfunnsmessige politikken basert på postmodernistisk filosofi, kan også kalles ny-sosialisme) som viktig fordi den tar sikte på å svekke Vestens tradisjonelle grunnlag. Naturligvis ler kineserne selv av for eksempel ideologiens mangfoldige reproduksjon av slekten og det kulturmarxistiske synet på kunnskap, mennesket og samfunnet. Men fordi disse irrasjonelle ideene angriper direkte grunnlaget for europeiske lands kultur og sammenhengende ideer i samfunnet, ser man sannsynligvis positivt på alt som sprer dem. Hvorvidt de kulturmarxistiske bevegelsene på noe vis støttes av Kina, er ukjent. Alle nye ideer som svekker Vesten, er imidlertid av interesse. Det gjelder også ideer som global oppvarming eller forslag som gjelder politisk globalisme; det vil si overføring av beslutninger fra nasjoner til overstatlige organer, selv om Kina for egen del ikke aksepterer dem.
Påvirkningen av menneskers tenkning kan skje på flere vis. Kina har eksempelvis allerede en betydelig innflytelse på Hollywood gjennom finansiering av ulike filmprosjekter. De kan blant annet i disse prosjektene eliminere skadelige synspunkter og fremme gunstige sådanne i denne massekulturens Mekka. Gjennom egne, nasjonale serier og deltakelse i store sportsgrener, som basket, kommer de i kontakt med ytterligere et stort, men først og fremst amerikansk, forbrukersegment. Landets hovedhensikt for å etablere kontakter er jo ikke en vanlig utveksling av ideer og verdier fordi vestlige meninger gjennomgående blir sett på som skadelige av Kina.
Målet er å påvirke bevisstheten vår, noe som kan skje på utallige måter. Ingen nyheter slippes for eksempel ut av kinesiske nyhetsorganer som ikke er godkjente eller som ikke fremmer landet. Når det gjelder utenlandske massemedier som er kritiske til Kina, kan Kina fremføre krav koblet med ulike former for trusler. Diskusjoner mellom vestlige og kinesere som bor i Kina er, akkurat som i tidligere Sovjetunionen; sjelden fri utveksling av tanker. Hensikten er vanligvis å påvirke alle vestlige.
Dan Ahlmark Forfatter, økonom og jur.kand.
Les del 2.
