EU krever at det gradvis skal installeres solcellepaneler på nesten alle bygninger, til tross for at vi allerede har negative strømpriser på grunn av overproduksjon når solen skinner i mange EU-land. Om fem år vil så godt som alle offentlige og kommersielle bygninger ha solcellepaneler, og det samme vil alle nybygde private boliger.

Væravhengig kraft - ofte kjent som sol- og vindkraft - blir ofte fremhevet som et alternativ til fossilt brensel, som står for mer enn 60 % av verdens elektrisitetsproduksjon. Men væravhengig kraft har en iboende selvmotsigelse som ligner på den fossile energien: Idealet er at bare jeg bruker dem, og ingen andre. Denne erkjennelsen ser ut til å ha gått Europaparlamentet hus forbi. Forvirret? Forståelig nok, så la oss forsøke å klargjøre begrepene.

Fossilt brensel er en billig og effektiv kilde til elektrisitet som kan distribueres. Bruk av fossil strøm er kanskje den mest effektive måten å øke levestandarden på. Ikke overraskende er fristelsen til å bruke fossil elektrisitet enormt stor.

Med den raske veksten som har funnet sted, har solenergi nå blitt sin egen kannibal.

Ingen positiv mynt i denne verden er uten en bakside. Fossilt brensel kan ha en innvirkning på miljøet, en innvirkning som kan reduseres med moderne teknologi som for eksempel røykgass-rensing. Hvorvidt de positive verdiene som skapes, veier opp for de negative konsekvensene, bør være styrende for hvordan og i hvilket omfang fossilt brensel brukes.

Hvis bare et fåtall mennesker skulle bruke denne teknologien, ville de negative konsekvensene være så begrensede at det neppe ville ha noen betydning i den store sammenhengen. Det betyr at for hver enkelt er valget enkelt: Jeg tjener på å bruke dette, de negative konsekvensene fordeles på alle, og for meg selv blir resultatet positivt.

Dette dilemmaet med at brukeren tjener mye og ulempene fordeles på et stort kollektiv, er på ingen måte unikt for elektrisitetsproduksjon. For eksempel lider fiske i verdenshavene av den samme insentivstrukturen. Jeg vinner her og nå ved å dra opp en fisk til, selv om havene risikerer å bli fisket ut.

Væravhengig kraft, som sol- og vindkraft, lider av en lignende indre selvmotsigelse. De kan være lønnsomme hvis bare noen få bruker dem, men brukt i stor skala undergraver de seg selv.

Elektrisitet kan ikke lagres i særlig grad, men må produseres i det øyeblikket den skal brukes. Elektrisitetsbehovet varierer, men ikke på langt nær så mye som produksjonen fra væravhengig kraft. For å illustrere dette tar vi solenergi som eksempel i denne artikkelen. Solen skinner som kjent ikke om natten. Det betyr at en rimelig øvre grense for hvor mye solceller som skal kobles til nettet, bør være gitt av hvor mye mer strøm som trengs om dagen enn om natten.

Hvis man installerer flere solcellepaneler enn det, vil solcellepanelene produsere mer strøm i løpet av dagen enn det som trengs. Siden denne strømmen ikke kan lagres, er den i praksis bortkastet. Denne effekten kan reduseres hvis overproduksjonen fra solcellene kan kompenseres ved at annen strømproduksjon reduserer sin tilførsel av strøm. Dette er tilfellet så lenge overproduksjonen er moderat, men etter hvert som volumet av elektrisitet fra solceller øker, blir det stadig vanskeligere å dekke samfunnets behov ved å redusere annen produksjon.

I store deler av Europa har vi allerede passert det punktet der overproduksjon fra solceller gjør mer skade enn nytte. Et tydelig tegn på dette er at negative strømpriser nå er ganske vanlig i mange land. Å måtte betale for å levere strøm til nettet og få betalt for å sløse med strøm er et tydelig tegn på at noe ikke stemmer.

Les mer

Da solceller ble introdusert, eksisterte ikke dette problemet. På den tiden kunne det være en god deal for den enkelte solcelleeier, men med den raske veksten siden den gang har solceller - i likhet med vindkraft - blitt sin egen kannibal. Når solen ikke skinner og vinden ikke blåser, blir det mangel på strøm, noe som fører til høye priser. Sol- og vindkraftselskapene kan ikke kapitalisere på dette, fordi de ikke kan produsere. Når solen skinner og vinden blåser, produserer de så mye strøm at den overstiger etterspørselen, noe som resulterer i lave eller til og med negative priser.

Overproduksjon skal tilsynelatende løses ved å øke overproduksjonen ytterligere.

I dag går et stort flertall av alle vindkraftselskaper i Sverige med betydelige tap på grunn av dette. Solceller i industriell skala har til nå vært en ganske begrenset del av den svenske strømforsyningen. Privatpersoner og bedrifter har imidlertid installert solcellepaneler på tak i håp om å få ned strømkostnadene. I en del tilfeller har nok håpet blitt gjort til skamme. De kunne ha kjøpt strøm billigere eller til og med fått betalt hvis de hadde vært strømkunder og sluppet konstnadene med å installere solcelleanlegg.

Så hva er løsningen på dette? EUs løsning er enda flere solcellepaneler! Overproduksjonen skal tilsynelatende håndteres ved å øke overproduksjonen ytterligere.

Europaparlamentet har vedtatt EU Solar Standard, som en del av det europeiske bygningsdirektivet (EPBD), som regulerer hvordan solcellepaneler skal installeres på offentlige bygninger og boliger. Kravet gjelder for bygninger i hele EU og vil bli innført suksessivt for nye og eksisterende bygninger.

EUs Solar Standard krever at solcellepaneler skal installeres på alle nye kommersielle og offentlige bygninger innen 2026, og året etter må eksisterende kommersielle og offentlige bygninger som skal renoveres, utstyres med solcellepaneler, forutsatt at installasjonen anses som teknisk gjennomførbar. Fra og med 2029 skal det installeres solcellepaneler på nye boligbygg. Året etter skal i hovedsak alle eksisterende offentlige bygninger være utstyrt med solcellepaneler.

Landbruksbygg og historiske bygninger kan unntas. Hvert enkelt EU-land kan bestemme seg for å unnta bygninger av særlig arkitektonisk eller historisk verdi, samt midlertidige byggverk, kirker og gudshus.

Et mulig smutthull i lovutkastet kan være en formulering som sier at dersom det er «teknisk og økonomisk gjennomførbart», må EU-landene gradvis installere solenergianlegg. Det faktum at det allerede er negative priser når solen skinner, med den konsekvens at solcelleeiere angrer på sine tidligere installasjoner, kan brukes av en kreativ politiker til å argumentere for at det er økonomisk uhensiktsmessig å tvinge gjennom enda større overproduksjon. Hvorvidt en slik kreativ avledningsmanøver vil overleve presset fra Brussel i det lange løp, gjenstår imidlertid å se. Mot dumhet kjemper gudene som kjent forgjeves.

Jan Blomgren

Forfatter og professor i anvendt kjernefysikk