Kronikk: Er de nordiske landene de lykkeligste i verden?

Er presidentvalget i USA et spørsmål om lykke, undrer Micael Dahlen, professor i lykkeforskning ved Handelshögskolan i Stockholm. Han besvarer bekreftende på spørsmålet fordi utfallet av valg og folks følelse av lykke og velvære henger sammen. Noe forenklet viser data fra valget i 2012 og 2016 at republikanerne ble mindre lykkelige i 2012 etter at Obama ble valgt til president, mens demokratene i 2016 trakk det korteste strået med valget av Trump. Han drar parallellene til økonomi og lykke basert på en studie i 15 EU-land gjennom en periode på femti år som tydelig viser at jo lykkeligere velgere er, dess mer støtte gir de den sittende regjeringen. Og omvendt, med mindre fornøyde velgere, dess mer støtte gir de til å få endre regjeringen. I studien viste det seg at den gjennomsnittlige lykken har til sammenligning betydelig mer innflytelse på valgresultatet enn både BNP-vekst, arbeidsledighet og inflasjon.

Dimensjoner av lykke  og bestemmende lykkenivåer er imidlertid ikke noe nytt under solen. De aller første som løftet fram begrepet, kan antas å ha vært Aristoteles som interesserte seg for et eldgammelt begrep, eudaimonía, for velvære, eller, ifølge moderne terminologi, velferd. Hans komponenter kan oppløses til to deler: Dels gode aktiviteter, dels materielle ting. Aktivitetene bygger på fornuft og overveielse, noe som sammen skaper et lykkebegrep, som så  konkretiseres som dygder. Samlet sett er dette også bildet av det gode liv. Fornuften er ansvarlig for harmoni med det beste for alle menneskene.

Mange filosofer, samfunnsvitere og økonomer tar opp tilsvarende tanker om den ultimate lykken og velværet, slik termen lyder fram til våre dager. Blant disse kan nevnes Thomas av Aquina i middelalderen og Machiavelli og Bodin i renessansen, samt Rousseau og Montesquieu under opplysningstiden og Adam Smith og Jeremy Bentham i moderne tid. Bentham fører i sin lykkekalkyle fram det allmennes beste. Han presiserer det som størst mulig lykke for flest mulig mennesker. Benthams lykkekalkyle har i sin tur gitt opphav til konkrete, politiske velferdsprogrammer i vår tid, blant annet Paretos optimalitetskriterie; når en absolutt løsning er nådd for en befolkning. De morderne ideologiene konservatisme, liberalisme og sosialisme har gjennom sine målsettinger og tolkninger i løpet av noen tiår gitt oppgav til partier som har ført tilsvarende politikk. Men fremveksten av demokratiske stater ble spørsmålet om velferdens fordeling enda mer sentrale.

Velferdsbegrepet kan sies å falle fra hverandre i flere komponenter, der lykke er en viktig komponent. Velvære med røtter i eldre tider er også viktig fordi det kan måles og prissettes, både objektivt og subjektivt. I nyere tid  har også komponenten livsstil blitt innført som en tydelig velferdsdimensjon som tar grep om hvordan individene velger å innrette livene sine ut fra gitte forutsetninger. I det hele tatt må både forskere og politikere kunne objektivt måle og sammenligne velferd. Gjennom undersøkelser og intervjuer med subjektive meninger, må de la folk selv bedømme sin velferd i form av en positiv eller negativ følelse. I forlengelsen har til og med koblingen til demokrati kunnet skilles ut i form av det gode samfunnet de siste ti-årene og ikke minst det felles beste. Det kan være en metafor der velferd eller velvære også tolkes ut fra hvordan innbyggerne opplever samfunnet eller staten de lever i.

For syvende år på rad  har Finland blitt kåret til verdens lykkeligste land, ifølge "World Happiness Report 2024".

Erik Allardt representerer synet at all velferd er historisk betinget og må derfor omdefineres ut fra historiske endringer. Det er selvsagt mulig innenfor hver fase å definere velferdsbegrepet i vid eller snever forstand.  Det som i tidligere tider utgjorde en moralsk og etisk kobling til en gitt velferd, er i dag erstattet av det gode samfunnets kobling til et visst økonomisk-politisk system. Allardt ledet en stor, nordisk velferdsundersøkelse på 1970-tallet, og i 1975 kom "Å ha, å elske og være" ut. Disse ledende ordene står for sosioøkonomisk status, sosiale kontakter og sosial posisjon eller yrkesrolle, men også oppfatning om jegets betydning. En kort sammenfatning av resultatene viser at Danmark og Sverige var de rikeste landene med de sterkeste sosiale kontaktene og en relativt sterk selvfølelse blant individene. Norge kom litt bak disse, mens Finland lå sist med lavest BNP per innbygger, færre sosiale kontakter og, kanskje som følge av den kalde krigen, utrygghet i tilværelsen både nasjonalt og for den enkelte. Undersøkelsen var bredt spredt med flere tusen intervjuer og flere identiske spørreskjemaer. Resultatene viser et Norden med forholdsvis høy levestandard og spredt befolkning med god utdanning og stabile, politiske forhold.

Hvis vi flytter blikket nesten femti år fremover, har bildet endret seg.  Finland er på syvende år på rad utnevnt til verdens lykkeligste land, ifølge World Happiness Report 2024. På andre plass kommer Danmark, på tredje Island, på fjerde Sverige og på syvende plass Norge. Dette viser en interessant utvikling, ikke minst for Finlands del, men også det faktum at samtlige nordiske land regnes for de ti lykkeligste landene blant de 140 landene som er med i målingen. Faktorer som undersøkes er blant annet BNP, forventet levealder, det å ha noen å stole på , følelse av frihet, raushet og oppfatning om korrupsjon. Personene som deltok i undersøkelsen, har selv vurdert hvor lykkelige de føler seg.

Uansett hvordan lykke- eller velvære-begrepene og deres komponenter defineres, er det mulig til en viss grad å kvantifisere forekomsten av lykke innen en befolkning, innen et land eller innen grupper. Alt bygger selvfølgelig på en subjektivt beregning av egen lykke, også basert på opplevd velvære.

Lykkeforskning som et akademisk tema bør forutsette at landene er temmelig sammenlignbare, eller streber etter en jevn velferdsfordeling over tid i sine land gjennom demokratiske beslutninger og legitime regimer. Dessverre har antall demokratier minsket i antall, ifølge Freedom House. Det samme har gradene av demokrati gjort, siden en topp i begynnelsen på 2000-tallet. Antall diktaturer har økt, det samme har grepet deres om befolkningen. Dette innebærer en historisk salto for visse land, det vil si en tilbakegang til det aristoteliske samfunnet med lykkekalkyler bare for mannlige innbyggere, fordi kvinner og "ikke-borgere" ikke regnes med. Patriarkalske æreskulturer fratar kvinnene deres menneskerettigheter, utdanning og utvikling, samt deltakelse i det politiske livet. I tillegg kommer også dagens polariserte strukturer og fenomener, selv i de landene som hittil har blitt rangert høyest ifølge kriteriene for verdens lykkeligste land.

For å drive med lykkeforskning eller måle graden av lykke og velvære i et autoritært land, eller hvorfor ikke i et sterkt polarisert demokratisk land, må man stille seg spørsmålet om en slik kalkyle i det hele tatt er mulig eller rimelig? Eller kan vi skrive om Benthams liberale målsetting: Størst mulig lykke for noen få utvalgte i et begrenset utvalg av land?

Marie-Louise von Bergmann Winberg. Professor emerita i statsvitenskap

Dette er en meningstekst. Meningene er skribentens egne.