Den politiske klassen som dominerer tjenestemannskadrene i globale organisasjoner (NGO), kan sies å ha solide venstreorienterte synspunkter. Siden mange embedsmenn er hentet fra udemokratiske medlemsstater, er disse ikke automatisk entusiastiske over hverken demokrati eller fri økonomi. De er også delvis påvirket av hjemlandenes syn på viktige, politiske spørsmål.
(Les del 1 her)
Utvelgelsesprosessen i en internasjonal organisasjon renser også trolig ut mange liberale individer. De ledende tjenestemennenes prioriteringer etter opprettelsen av det globale maktsystemet når det er etablert, blir naturlig å hjelpe medlemslandene med å gradvis innføre endringer i sine land som beskytter det nye systemet. Dette innebærer en rekke tiltak som så litt etter litt påvirker innbyggernes frihet. I tillegg er det trolig skadelig for fri handel på sikt svært.
Forskning og erfaring viser at sosialismen som et økonomisk system, er helt underlegen den frie markedsøkonomien. Sosialismens egentlige styrke ligger i stedet i at planøkonomien er et overlegent system for kontroll av befolkningen. Ettersom et globalt maktsystem snart forårsaker sterk opposisjon i mange land mot både den egne regjeringen og det globale systemet, kan man forvente innføring av ulike kontrollsystemer og til og med en påfølgende sosialisering av visse deler av medlemsstatenes økonomier i den hensikt å kontrollere innbyggerne og bevare det nye systemet. At det senker vekstraten i verden, betyr ingenting for de viktigste beslutningstakerne som nok ofte er sosialister. Disse har jo på grunn av NGO fått utøvende beslutningsmakt over viktige funksjoner innen enkelte stater og nådd et mål som deres forgjengere bare har drømt om og arbeidet for gjennom mer enn hundre år. Det innebærer oppfyllelse av et mål av nesten religiøs betydning. Å garantere at dette systemet overlever, blir en oppgave av høyeste prioritet for NGO.
Totalitære stater vil aldri gi opp sin selvstendighet på lignende måte som land i Vesten.
Den generelle motstanden mot nasjonalstatens eliminering i Sverige drives i dag først og fremst av eldre, ofte pensjonister. Grunnen er ikke at dette er et generasjonsspørsmål. Gjennom meningskorridoren og politisk forfølgelse av annerledestenkende, er prisen for å opponere for høy for yngre mennesker som er interesserte i karriere eller bedre økonomi. Når vi snakker om dagens demokrati, må vi huske på dette. Fra de små aksjeeierne til de store bedriftene er det internasjonalt trolig en lignende motstand mot utviklingen og målet til disse selskapene om å støtte en ny verdensorden. De dominerende eierne av selskapene, det internasjonale økonomiske etablissementet, har imidlertid en annen agenda.
De ønsker at det enkelte land ikke skal kunne påvirke driften til store selskaper gjennom nasjonalt, standardisert regelverk, men vil ha et tradisjonelt, standardisert regelverk influert, eller i beste fall utformet, av dem selv. Ved å gjøre det, kan disse selskapene få handels- og skattefordeler og andre regler som fremmer dem selv og beskytter dem mot den enkelte stats beslutninger. En betydelig del av verden består av autoritært styrte land. Det er derfor store muligheter å komme overens med disse individuelt om etableringer og fordeler av mange typer for det multinasjonale selskapet. De forsøker å svekke konkurransen gjennom eksempelvis tiltak som mindre eller nasjonale konkurrenter ikke kan møte fordi disse er lokaliserte i ett land. De store selskapene har også kompetanse og kontakter til å samarbeid med internasjonale organisasjoner. Dette gir dem mange fordeler, spesielt når NGO's makt øker.
Visse store selskaper har til hensikt å bli denne generasjons Syklon-B-selskap gjennom å skape og bli leverandører av de tekniske systemene som objektivt sett vil støtte og kanskje garantere langsiktig eksistens av det planlagte maktsystemet.
Sosiale kredittsystemer er bare ett eksempel. En del store selskaper ser dermed muligheter til å samarbeide med NGO, i tillegg til å få beskyttelse fra konkurranse for å skape nye virksomhetsområder der de kan skaffe seg et helt dominerende forsprang og innflytelse. Støtte til globalisering og samarbeid med NGO har generelt som mål å skape mange ulike fordeler som sikrer trygg og økt fortjeneste. De ønsker helt enkelt bli NGO’s kompiskapitalister. Akkurat slik målet var med den europeiske superligaen i fotball, forsøker de gjennom en radikal og stor, strategisk endring å unngå konkurranse og garantere sin fremtidige stilling og vekst.
NGO’s maktambisjoner vil likevel, litt etter litt, føre til en konfrontasjon med den tidligere samarbeidspartneren. De multinasjonale bedriftsgigantene, som gruppe, vil av to grunner miste innflytelse og makt i den nye verdensordningen. En av grunnene er deres manglende tilknytning til folkeopinionen og forskjellen i kompetent beslutningstaking vedrørende politisk, følsomme saker og mellom gründere og politikere. Den andre er økningen i makt og ambisjonene hos den styrende, globale organisasjonen om å eliminere andre maktsentre.
De multinasjonale selskapene er i en sårbar posisjon fordi beslutningene deres påvirker mange medlemsstaters økonomier, og innretningen deres, størrelsen og betydningen gjør dem til selvsagte objekt for NGO's oppmerksomhet. Det leder selskapene til en overføring av makt fra dem til NGO gjennom organisasjonenes økende innflytelse, nye maktmidler og utnyttelsen av eventuelle politiske feil som selskapene har begått.
Eierskapet vil i første omgang fortsette å være privat, men styrene vil nok snart ha innslag av NGO-representanter. Det styrende, internasjonale organet (trolig en ledende del av FN) vil gjennom sin administrasjon overvåke og om nødvendig påvirke "upassende" beslutninger tatt av de store firmaene. De ansatte i de største, internasjonale selskapene er vant til å følge sentrale direktiver og er gjennomgående ikke entreprenører, men tjenestemenn som mangler eierinteresser og innflytelse. De er lette å kontrollere. De store, internasjonale selskapene samarbeider også med mengder av nasjonale underleverandører av alle slag, og denne innflytelsen vil de nye makthaverne utnytte. Eierskapet som sådan vil snart være av mindre betydning sammenlignet med den voksende politiske innflytelsen over disse dominerende selskapene.
Når de multinasjonale selskapene, etter å ha hjulpet til med å knuse nasjonalstatenes selvstendighet, litt etter litt forstår at de bare var et verktøy for sosialistene, innser de sitt enorme feilgrep med å tro at de kunne bli og forbli likestilte partnere. Men det er da sannsynligvis for sent for det internasjonale, økonomiske etablissementet å endre kurs. De hadde tross alt til hensikt, hjulpet av NGO, å urettferdig beskytte sin egen posisjonen i den hensikt å nå økte volumer og fortjenester. Dette skjer også, men samtidig øker kontrollen over dem, og makten renner ut av hovedeiernes hender.
Fra NGO’s synsvinkel er det viktig at den avtakende industrialiseringen av Vesten fortsetter.
Bedriftenes stilling forverres, også på grunn av åpenbar grådighet og likegyldighet til for eksempel økt arbeidsløshet forårsaket av utflytting fra deres opprinnelige hjemland og av at all ekspansjon av ressurser legges til utviklingsland. Dette fører til en kraftig nedgang i opinionsstøtten i hjemlandene. Dette forverres ytterligere når det blir klart for innbyggerne at bedriftens fremgang for en del er basert akkurat på konkurransebegrensende tiltak og ulike avtaler med diktatoriske regimer i utviklingsland, som mindre selskaper ikke kan inngå.
Mangel på folkelig oppslutning i demokratiene medfører da at eksempelvis oppstykking, overføring av visse produktområder eller andre tiltak for å muliggjøre en betydelig sterkere, nasjonal konkurranse, blir politisk helt mulig. Dessuten elimineres deres illegitime konkurransefortrinn, og firmaene møter dermed en ny konkurransesituasjon. Hvis de store selskapene i tillegg taper støtten i NGO, forverres situasjonen deres enda mer.
I dagens situasjon bør nasjoner beskytte sine økonomier mot all konkurranse, først og fremst basert på store selskapers monopolistiske tiltak og/eller deres fordeler, grunnlagt på politiske beslutninger i diktaturer som medfører urimelige lave kostnader for de store selskapene. Selskapenes motytelse leder naturligvis til store økonomiske fordeler for landenes makthavere. Effekter av kostnadsnivåer hos ulike aktører på et akseptabelt, fritt marked der bedrifter av alle størrelser kan delta, er en helt annen sak.
Men overføringen av makt til NGO hindrer virkelig snart slike nasjonale initiativer. Det er trolig bare internasjonale, økonomiske myndigheter som får bestemme over disse store bedriftene.
Størrelsen gjør dem lette å ta over, og de vil, hver og en på sitt område, bli hjørnesteiner i styringen av den nye, internasjonale økonomien. Selvsagt vil enkelte deler av markedssystemet bli opprettholdt i lang tid, men kontrollen over dette ekspanderer kontinuerlig. For å beskytte overlevelsen av det nye systemet, vil NGO og regjeringer i økende grad innføre stadig mer sosialisme i verdensøkonomien.
Fra NGO's ståsted er det dessuten viktig at avtagende industrialisering av Vesten fortsetter. Den prosessen vil jo så smått medføre at demokratiene, den største potensielle motstanderen til sosialisme, blir forsvarsløse. Dette er også av spesiell interesse for den fjerde gruppen som i dag ønsker Europas og USA's overgivelse av makt først og fremst til de store diktaturene (Russland og Kina) og til totalitære stater. Disse vil aldri gi opp sin selvstendighet på lignende måte som land i Vesten.
Uansett vil befolkningene i Vesten bli ytterligere villedet og skuffet over sine regjeringer og store bedrifter. De innenrikspolitiske konsekvensene av dette blir nok dramatiske, men spørsmålet er om det inntreffer tidlig nok til å kunne påvirke utviklingen.
Synspunkter som kommer til uttrykk i denne artikkelen er forfatterens egne og speiler nødvendigvis ikke synspunktene til Epoch Times.
Dan Ahlmark Forfatter, PhD og cand.jur.
