Reinkarnasjon er en av menneskehetens eldste trosoppfatninger. Kanskje er ideen om reinkarnasjon ikke så mystisk og fremmed som det først ser ut; kanskje gir den oss veiledning i hvordan vi skal leve livene våre?
For mange år siden døde morfaren min. Nylig dukket han opp i en drøm. Jeg sto i andre etasje i mormors og morfars hus. Morfar tok seg møysommelig opp den lange tretrappen, like gammel som har var på slutten av livet sitt. På siste trappetrinn snublet han plutselig og rullet ned igjen. Jeg våget først ikke å gå ned. Jeg ville ikke møte det som ventet. Etter en stund befant jeg meg i underetasjen og forsøkte å få liv i ham, og endelig våknet han. Jeg tenkte at det fantes håp, men så hendte det noe. Morfar ble forvandlet til en baby.
Reinkarnasjon er en av de eldste av menneskenes trosoppfatninger. Det er tanken om at liv og død er et kretsløp der kraften eller sjelen som utgjorde den som er død, fødes igjen. I tider før vår sivilisasjon var animismen en vanlig tro, det vil si troen på at hele naturen er besjelet, alt fra elver til trær, dyr og mennesker. At naturen ble ansett å være besjelet, skapte en spesiell form for ærbødighet for den; forfedrene viste seg her.
Verden ble betraktet i termer, som at vi ikke er her for å bli værende.
Det er ikke bare i den menneskelige historiens spede begynnelse at tanker om reinkarnasjon virket intuitivt nært, men også i det enkelte individs barndom. Forfatteren Anna Wahlgren har skrevet om at hennes yngste barn sa, bare noen år gammelt: "Mamma, når du dør, blir du en baby. Jeg kan ta vare på deg da". Barnet hadde ikke hørt at det ble snakket om reinkarnasjon, men hun hadde likevel merket noe lignende gjennom at sommer blir til vinter og vinter til sommer. Kanskje var det ingen grunn for barnet å stille sin mor og seg selv utenfor denne syklusen.
Som regel er det gjennom de første årene av barndommen at det er tydelige vitnesbyrd om minner fra tidligere liv. I Gøran B. Johannessons bok, "Barns minner fra tidligere liv" (Barns minnen från tidigare liv), omtales en mengde slike tilfeller. Et mønster er at barn begynner å vise tegn på å huske når de er rundt 2-3 år gamle. Disse minnene faller da vanligvis i glemmeboken når barnet er 6-7 år.
Johannessons bok er en samling av tilgjengelig forskning og er en imponerende, vitenskapelig bok om reinkarnasjon. Han beskriver en lang rekke tilfeller og peker både på hva som gjør dem troverdige og hva som eventuelt mangler i dem. Han sier at det i et arkiv som heter "Direct observation of procedural", er 2.500 innsamlede tilfeller om barn som husker sine tidligere liv, innsamlet av forskere som har reist verden rundt for å undersøke tilfellenes troverdighet.
La oss se på et bemerkelsesverdig tilfelle som det blir redegjort for i Johannessons bok. En gutt som heter Ryan Hammons, ble født i USA i 2004 i en kristen familie. Han var sent ute med å snakke og begynte ved fire-årsalderen plutselig å si hele setninger. Da fortalte han at han ville dra hjem til Hollywood slik at han kunne få møte sin andre familie. Noen ganger gråt han av lengsel over sitt gamle liv. Det er ikke så overraskende at foreldrene ikke liker pratet hans og ber ham glemme alt sammen.
Moren låner imidlertid hjem bøker fra biblioteket med bilder fra Hollywood. En dag peker Ryan på en mann og utbryter at det er ham selv. Mannen kunne først ikke identifiseres. Han pekte imidlertid ut en annen mann, skuespilleren George Raft, og sa: "Det er George". Ut fra dette klarte de å få fram hvilken film fotografiet var fra. Mannen som Ryan påsto var ham selv, var ikke med i underteksten, men Ryan påsto at han selv spilte i filmen. Da de til slutt fant navnet på skuespilleren, Marty Martyn, viste det seg at han hadde vært med i filmen, men at scenen hans var blitt klippet bort.
Ryan la igjen en stor mengde opplysninger om sitt tidligere liv, noe som viste seg ikke å stemme. Men ved hjelp av Martyns datter, som først var uvillig til å delta i det hele, kunne flere påstander verifiseres; blant annet at han kjøpte malebøker til henne og en hund hun ikke likte. Ryan sa også, noe som stemte, at han hadde fire stebarn, der den eneste stedatteren mislikte ham. Selv om Martyn var en rik mann i oppmerksomhetshovedstaden Hollywood, var han på det nærmeste ukjent for et bredere publikum. Mange av Ryans minner var av en slik karakter at bare de som kjente Martyn, kunne kjenne til dem.
I den største religionen som inneholder tanker om reinkarnasjon, hinduismen, anses det innen mange grener å være skummelt hvis et barn husker sitt tidligere liv; et tegn på dårlig karma. Et eksempel på et barn i en hinduistisk familie som mente å huske et tidligere liv, er Shanti Devi. Hun ble født i 1926 i India og begynte, som Ryan, å snakke først i fire-årsalderen. Hun begynte å snakke om et tidligere liv, at hun ønsket å spise sattvisk mat, en spesiell form for vegetarisk kosthold, fordi det er feil å spise kjøtt og at det var slik de spiste i hennes egentlige hjem, Mathura. Hun uttalte det ikke som Mathura, men som Muttra, som er en dialektisk måte å si byens navn på. Hun hadde dialekt-ord fra den byen hun sa at hun kom fra og som var ukjent for foreldrene.
Forfatteren Sture Lönnerstrand har skrevet en hel bok om Shanti Devi. Hun hadde uvanlig detaljerte minner av sin tidligere familie som ga seg tydelige uttrykk i oppførselen. Hun var fra starten svært familiær mot dem hun mente hadde vært mannen og sønnen hennes. Hun oppførte seg som en kone og mor, til tross for at hun bare var et barn. Hun kunne fortelle om detaljer til ektemannen som bare de kunne kjenne til.
Hun hadde uvanlig detaljerte minner fra sin tidligere familie, noe som tydelig kom til uttrykk i oppførselen.
I motsetning til de fleste barn med påståtte minner fra tidligere liv, glemte hun aldri disse minnene. Hun levde et stille liv og giftet seg aldri, fordi ektefellene hadde lovet hverandre evig troskap, et løfte mannen ikke holdt. Shanti Devi fortvilte ikke over dette, men var fast bestemt på å holde løftet selv. "Det beste beviset på at du elsker noen, er at du kan avstå fra ham eller henne uten å føle bitterhet", sa hun.
Et ytterligere nevneverdig aspekt er Shanti Devis aspekt om å være utenfor livets kretsløp, det vil si mellomperioden mellom hennes to liv. Hun beskrev det som en samhørighet med alt levende, at hun så et vakkert sølvlys og at hun var hele livet "i et frø". Men hun var fremdeles tynget av lengsel etter det forrige livet og bega seg derfor ned på jorden igjen. Dette er et mønster hos barn som husker sitt tidligere liv, at det finnes mye som er uoppklart.
Disse historiene kan gi en ledetråd på hvordan verden er, men til syvende og sist er vi prisgitt vår egen tro og våre egne opplevelser. De færreste av oss husker noe fra tidligere liv. Noen av barna som sier at de husker perioden mellom livene sine, har et bilde av at de fikk "glemselens frukt", men at de gjemte den for å kunne fortsette å huske.
Det som likevel er vanlig, er at minnene om noe som har skjedd oss, er av en mer abstrakt type. Som når vi møter en annen person og det er som at man alltid har kjent hverandre, når man lytter til musikk eller når man besøker et tilsynelatende ukjent sted og det er som å komme hjem.
I den buddhistiske orienteringen i Burma finnes begrepet "leikpya", som nesten betyr sjel. Begrepet betyr at "leikpya" forlater kroppen under døden, men også under søvn. Drømmen betraktes som en indikasjon på hva som kommer.
Det minner meg om en annen drøm som grep meg utover det vanlige. Jeg var i et snølandskap blant en mengde mennesker som jeg ikke visste hvem var. Vi vinket til ei jente, kanskje seks år gammel, som skulle gå på ski til den andre siden av skogen der faren bodde. Det ble mørkt, og vi traff faren. Vi spurte hvor datteren var, men det viste seg at hun aldri hadde dukket opp hos ham. Vi lette stadig mer desperat etter jenta.
Drømmen rakk ikke å ta slutt. Vekkerklokken ringte. En sterk undring over hvordan det hadde gått med jenta var fremdeles til stede i meg, og jeg husket nøyaktig hvordan hun så ut. Et mildt ansikt, store øyne, brun-blondt hår, en myk leopardmønstret jakke. Da jeg senere på dagen var i matbutikken, fikk jeg øye på ei jente. Samme ansikt, samme bevegelser, samme hår og til og med samme jakke.
Vi vet ikke sikkert hva som venter oss. Kanskje kan troen på reinkarnasjon hjelpe oss og gi etisk veiledning, slik tilfellet er i mange kulturer. Shanti Devi sa at hvis mennesker visste hvor tett alt hører sammen med hverandre, ville vi aldri skade andre. Å bruke dette som en etisk veiledning innebærer innen de flestes tro om reinkarnasjon, at verden betraktes i termer som at vi ikke befinner oss her for å bli værende eller for å ha det lett, men for å få kunnskap til neste liv.
Dette gir en forklaring på hva vi oppfatter som ondskap og godhet. Noen har levd tilstrekkelig lenge til å lære seg det gode, mens andre har en del å utrede for å lære seg det gode. Til tross for denne forskjellen mellom oss, kan vi altså være enige om en felles oppgave: å få tilstrekkelig kunnskap for å kunne bevege oss videre fra denne verden til en annen virkelighet.
Kontakt skribenten: [email protected]
