Tysklands energiomstilling har ofte blitt sett på som et forbilde. Nå er det klart at den har ført til en stor avhengighet til Russland, høye strømpriser og rask demontering av tysk tungindustri. Strømrasjonering, energifattigdom og kalde boliger er nå vanlig i verdens fjerde største økonomi. Hvordan kunne det gå så galt?
Tysklands energiomstilling, ”Energiwende”, har ofte blitt sett på av den såkalte miljøbevegelsen som et forbilde. Denne endringen begynte tidlig på 2000-tallet, men ble mer kjent i 2011 da forbundskansler Angela Merkel mer eller mindre på egen hånd besluttet å raskt avvikle kjernekraft som en del av Energiwende. Dette ble gjort som en reaksjon på kjernekraftulykken i Fukushima i Japan. Planen er å fase ut kjernekraft i 2022 og kullkraft i 2038.
Grønt miljøminister Jürgen Trittin sa i 2004 at omstillingen til fornybar strøm ville føre til en økning med "bare en euro i måneden, prisen for en iskremkule". Hans kristendemokratiske etterfølger, Peter Altmaier, rørte opp i følelsene da han i 2013 anså at "kostnadene for Energiwerde og endringen av vår energiforsyning, kunne summeres til rundt ett tusen milliarder euro innen slutten av 2030-tallet.
Han uttalte at støtten til fornybar energi var beregnet til å stige til 680 milliarder euro fram til 2022, og kostnader for tilpassing av strømnettet, reservekraft, forskning og utvikling, strømmobilitet (elbiler) og modernisering av bygninger ville komme i tillegg. Altmaiers departement sa senere at dette estimatet ikke var basert på en eksakt kalkyle, men skulle sees på som en indikasjon på utfordringen. Ikke helt overraskende presenterte den såkalte miljøbevegelsen helt andre kalkyler som hevdet at kostnadene var overdrevne og at dersom man også tok med klima- og miljøgevinster, ville Energiwerde faktisk gå med overskudd. ”Institute for Competition Economics” ved Düsseldorfs universitet publiserte i 2016 en beregning av kostnadene til 520 milliarder euro, der mesteparten var støtte til fornybare energikilder.
Den tyske regjeringen ofrer heller europeisk sivilisasjon enn å gi slipp på motstanden mot kjernekraft.
Hvis Tyskland hadde erstattet kullet med kjernekraft, hadde Putin ikke hatt noen sterke trusler å komme med i dag. Den lite kloke avviklingen av kjernekraft har ikke bare skadet økonomien, miljøet og klimaet, men også satt Tyskland i en sikkerhetspolitisk sårbar situasjon. Til tross for dette ser en fremdeles ikke noen tegn til vekking fra den tyske regjeringen.
Robert Habeck som er miljøvernforkjemper og minister for næringsliv og klima, sa nylig at "Kjernekraft hjelper oss ikke i det hele tatt. Vi har problemer med oppvarming og industri, men ikke med elektrisitet". Dessuten påsto han at det kreves russisk uran for å fortsette driften og at det var umulig å garantere en sikker drift.
Ingenting av dette er sant. Nesten en femtedel av Tysklands strøm produseres med fossil gass, og kjernekraft kan redusere bruken av gass. Russland står bare for rundt ti prosent av verdens uran, og det er enkelt å kjøpe fra andre demokratiske land. Dette ble bevist da Ukraina ble angrepet av Russland. Da økte den svenske fabrikken for kjenebrennstoff i Vesterås sine leveranser til Ukraina og faset ut avhengigheten av Russland med rekordfart.
Joachim Buehler som er leder for det tyske inspeksjonsanlegget TUV, har konstatert at "anleggene er i utmerket stand". Som om dette ikke er nok, har eierne av de tre reaktorene som ble nedlagt i 2021, gått ut offentlig og sagt at de kan starte opp igjen på kort varsel hvis bare en politisk begjæring kommer inn. Alt i alt handler det om strømproduksjon tilsvarende hele Danmark som den tyske regjeringen akkurat nå stenger ned av ideologiske grunner; heller det enn å anvende den for å lindre krisen. Den tyske "grønne regjeringen" lyver altså bevisst for innbyggerne og er etter alt å dømme beredt til å ofre europeisk sivilisasjon i stedet for å midlertidig gi opp sin motstand mot kjernekraft.
Det vises enda ingen tegn på endring av energipolitikken i Tyskland. Klaus Müller som er sjef for det tyske føderale energibyrået, har sagt at "dessverre kan det ikke helt utelukkes at vi må ta beslutninger som får alvorloge konsekvenser for bedrifter, arbeidsplasser, forsyningskjeder og hele regioner". Regjeringens mål er at 80 prosent av Tysklands strøm skal komme fra fornybare kilder i år 2030, sammenlignet med 42 prosent i 2021. Det handler altså om en fordobling, og utviklingen har i 2022 gått i stikk motsatt retning med kraftig økende produksjon av kullkraft.
Samtidig har regjeringen ambisiøse planer om økt bruk av strøm. Tanken er, akkurat som i Sverige, å bruke enorme mengder strøm for å produsere våtgass for stålproduksjon. Akkurat nå legges det en demper på disse planene fordi flere tyske stålprodusenter er på vei mot økonomisk ruin på grunn av strømprisene.
Videre har de ambisjoner om å redusere bruk av gass til oppvarming av boliger og i stedet erstatte dette med varmepumper, noe som øker behovet for strøm. Et talende eksempel på hvor høye de tyske ambisjonene er, er planene om å installere 22 gigawatt nye solceller per år. Dette innebærer at hver arbeidsdag skal en ti kilometer høy stabel solceller stå klar for montering (!).
Regjeringen har endelig varslet at to reaktorer skal holdes i beredskap, men fire av de seks som kan brukes, skal stå stille. I stedet er det bestemt at bygninger og idrettsanlegg ikke lenger skal ha varmt vann i kranene. Videre har de begynt å oppgradere idrettshaller som skal brukes som varmestuer i vinter. Ja, du leste rett: tyskere skal kunne gå dit for å varme seg en stund i vinterkulden.
En fersk opinionsundersøkelse viste at støtten for sanksjoner mot Russland på grunn av krigen i Ukraina, har falt fra 44 til 32 prosent på bare en uke. Akkurat nå er en vanlig prognose at de tyske husholdningenes energikostnader vil tredobles før utgangen av året. Representanter for regjeringen uttrykker offentlig sin uro for en del vold i vinter.
Hver arbeidsdag skal en ti kilometer høy stabel med solceller stå klar for montering
Nylig har lederen i EU- kommisjonen, Ursula von den Leyen, appelert til andre land om å redusere strømbruken for å hjelpe Tyskeland. Under eurokrisen for drøyt ti år siden, anklaget den daværende tyske kansleren, Angela Merkel, land i Sør-Europa for at de hadde levd over evne. Det er derfor noe av historiens ironi at den europeiske strømkrisen for en stor del beror på at Tyskland har vanskjøttet sin energiforsyning. Det hadde vært rimelig om resten av Europa satte som vilkår at samtlige seks reaktorer som kan brukes i vinter, settes i drift.
Hva hadde det kostet hvis de i stedet for å la kjernekraften være i fred, konsentrerte seg om å fase ut kullkraften? Å la være å avvikle kjernekraften ville vært gratis; den fantes jo allerede der og var i god stand (samt at de ga betydelige skatteinntekter). Verkene var lønnsomme dersom de ikke ble pålagt ekstreme avgifter, og mange av verkene hadde kapasitet til flere tiår med fortsatt drift.
Å erstatte kullkraft ville være enklest å oppnå gjennom å bygge nye kjernekraftverk. Regnet på verk med 1.400 megawatt (typisk størrelse på nybygde anlegg, som i De forente arabiske emiratene), ville dette kreve omtrent 20 nye blokker. En ny blokk vil koste rundt seks milliarder euro hvis de bygger 20 like og dermed drar nytte av læring under gjennomføringen. Den første blokken blir ofte dyrere, mens senere bygg i en identisk serie blir billigere. Da ender de opp med en sluttkostnad på rundt 120 milliarder euro, noe som er en fjerdedel av den kostnaden Düsseldorfs universitet har beregnet for Energiwerde. Dessuten ville Tyskland vært fosilfritt allerede i midten av 2020-tallet. Erfaringene fra lignende storskala bygging av kjernekraftverk for å fase ut fossile kraftverk (i Sverige og Frankrike) viser at dette kan man gjøre på 10-15 år. Beslutningen om å avvikle kjernekraft i Tyskland begynte i 2011.
Også Sverige har bidratt til den nåværende strømkrisen. Sverige hadde på det meste 12 blokker i drift fra 1985 og utover. Siden den gang har 6 av de 12 kjernekraftverk blitt lagt ned, samtlige etter direkte politiske beslutninger. Tyskland hadde på det meste 17 anlegg i drift. Hadde Sverige og Tyskland latt sine kjernekraftverk være i fred, ville vi i dag hatt så stor strømproduksjon i Nord-Europa at vi hadde klart oss uten russisk gass.
Med en slik løsning hadde vi dessuten hatt betydelig lavere utslipp av karbondioksid i Europa. I stedet har utslippene økt betydelig det siste året. Tyskland restarter kullkraftverk, og Sverige brenner olje på Karlshamnverket. I begge tilfellene dreier det seg om kraftverk som skulle ha levert reservekraft noen dager i året på riktig kalde vinterdager, men nå kjøres de i lengre perioder.
Oppsummert har Tysklands energiomstilling ført til stor avhengighet av Russland, høye strømpriser og rask demontering av tysk tungindustri. Paris-avtalen om reduserte utslipp av karbondioksid er nå historisk for Tysklands vedkommende. Strømrasjonering, energifattigdom og kalde boliger er nå vanlig i verdens fjerde største økonomi. Er det fremdeles noen som vil tenke på Tyskland som forbilde på energiområdet?
Jan Blomgren. Professor i tillempet kjernefysikk, forfatter og debattør
Kontakt skribenten: [email protected]
