Det kan hende oss alle. Selve ordet «kreft» utløser noen av de dårligste assosiasjonene vi kan ha. Vi føler frykt. -Samtidig har vi alltid en mulighet til å ta ulike valg på veien videre, valg som kan gjøre livet rikere underveis uansett utfall.
«Legen min oppfordret meg til å gjøre alt som kunne glede meg», fortalte «Inger», et pseudonym for en kvinne som skribenten har intervjuet. Hun har valgt å la være å stå frem med navn av sine egne grunner. Jeg ville tettere innpå livet til en som hadde opplevd og taklet frykten, i dette tilfellet i forbindelse med at hun fikk kreft. Alle reaksjoner er «normale». De fleste vil oppleve en sjokkfase, og deretter en mer aktiv fase, der de er aktive på ulike måter i forhold til diagnosen og prognosen/utsiktene. Formene som reaksjonene tar, er like ulike som alt som gjelder mennesker ellers; de er individuelle.
Hun sier: «Er det virkelig så enkelt? Hva kan egentlig hjelpe i en situasjon der man tenker: «Skal jeg dø nå?» Legen ba meg om å kutte ut sukker, noe jeg med én gang gjorde. Det var viktig. Så begynte jeg å lete etter andre ting som kunne hjelpe. Det gikk noe tid. Operasjon, møter med kreftleger, NAV, usikkerhet om jeg ville få uføretrygd eller ikke, en spesialist som uttrykte «Vi har hittil tenkt...» og dermed trodde NAV at diagnosen(e) var usikre og uføretrygden var plutselig i fare. Det føltes som om grunnen forsvant under føttene mine. Julen ble så som så, før jeg kom til spesialisten igjen, og han rettet opp formuleringen, og ba pent om unnskyldning.»
«Hvordan holdt du hodet over vannet?»
«I ettertid lurer jeg litt selv. -Gode venner, god kontakt med barna, gikk turer når jeg klarte det og la meg ned når jeg hadde behov for dét. Prøve å tenke helhet, mening, og le så ofte og mye som situasjonene ga anledning til.»
Hun fortsetter: «Det som virkelig snudde det hele til slutt, var en bok, «Kreften og terrenget ditt» av David Servan-Schreiber. Der leste jeg både hans egen historie fortalt i korte trekk, med imponerende åpenhet og en varme som gjorde meg godt, og mer... Han var 31 år gammel, lege, psykiater og karrieren var virkelig i ferd med å ta av, da han og kollegene i et eksperiment plutselig oppdaget at han hadde en aggressiv type hjernekreft. Da snudde alt seg fra å være teori, til virkelighet, og han begynte å saumfare alle databanker han hadde tilgang til (det vil si alle!), etter hva han selv kunne gjøre for å bedre prognosen. Han måtte gjennom både kirurgi og cellegift.
Samtidig var det han fant ut av så stor verdi for ham, at han 21 år etter, i den siste reviderte utgaven, skrev at uansett hvordan det hele gikk, så var han så glad for livet etter diagnosen, fordi han hadde hatt et så mye bedre liv etterpå, at han ikke ville ha vært uten. Han hadde levd etter helt andre prinsipper enn før han fikk sjokket. -Han skrev om kosthold, om trening, om å ha et nettverk, å kunne snakke med noen og om å ta vare på følelseslivet sitt. Jeg begynte å tenke i andre baner enn jeg til da hadde gjort, og dette ga mening; det var mange ting jeg kunne gjøre selv, positivt!»
«La oss gå tilbake og tenke litt på hvordan du først reagerte, og følte, da du den første gangen fikk høre ordet «Kreft», og det gjaldt deg selv?»
«Jeg reagerte ikke. Jeg var lamslått. Alt var tilsynelatende rolig på utsiden. Etterpå forsto jeg at det var min måte å takle det på, å holde følelsene på avstand og langsomt slippe dem nærmere, over tid.»
«Hvordan taklet du frykten? Hva skjedde videre?»
Intervjueren tenker på denne grunnleggende følelsen, som tar vare på oss i mange situasjoner, samtidig som den kan bli lammende hvis den blir for sterk.
«Gradvis kom følelsene tilbake, og alle slags tanker begynte å svirre – ofte samtidig. Det første var «Er dette alt? Skal jeg dø nå?» Da jeg fikk vite at min kreftform hadde god prognose, kunne jeg ikke tro på det heller. «Hvorfor skulle jeg være så heldig?» For meg var det naturlig å bearbeide tankene ved å gå turer i skogen, uavhengig av tempo. Jeg bare fulgte det som falt seg når jeg gikk, det tempoet kroppen selv ville.
Og så likte jeg å sitte i ro inne og holde på med noe med hendene, noe som holdt meg opptatt samtidig som jeg kunne la tankene vandre. For meg var det naturlig å la være å snakke direkte om følelsene mine, og bearbeide dem på denne måten.» Intervjueren kjenner til at hun måtte gå gjennom 2 operasjoner og kreftbehandling. Hun opplevde kronisk tretthet og bivirkninger av medisiner.
Hun fortsetter: «Da jeg over tid så innover i meg selv, skjønte jeg at jeg var redd, at det lå lag på lag med frykt der. Jeg ønsket å bearbeide den, og brukte en metode jeg lærte for lenge siden: Når du opplever at du reagerer på en måte du ikke ønsker, så prøv å still deg utenfor deg selv og betrakt din egen reaksjon. Så vil den etter hvert vaporisere – bli til ingen ting.
Det tok lang tid. Etter hvert kjente jeg likevel at det virket. Jeg skjønte at det ikke finnes noen snarveier her. I forbindelse med sykdommen dukket andre spørsmål opp; hva hadde ført meg hit? Hvordan hadde jeg kunnet utvikle noe sånt? Etter å ha bearbeidet én form for frykt, dukket en annen opp, så en neste, osv. Alt var knyttet til opplevelser og erfaringer i livet som hadde vært vanskelige. Jeg begynte etter hvert å se sammenhenger helt tilbake til barndommen. - Noen ganger når jeg gikk i skogen eller satt i ro, sa jeg inni meg «Jeg tilgir deg», og noen ganger ba jeg selv om tilgivelse når det ikke lenger var mulig å si det til personen. Jeg så hvordan frykten hindret meg i å være den jeg helst ville være – når det ble for mye av den. Det vanskeligste var å vise følelsen frykt utad, så andre kunne se og merke den. Jeg merket at det var dette jeg var aller mest redd for, at andre kunne merke når jeg var redd. Likevel har jeg hele tiden merket at jeg har gjort fremgang. Kanskje jeg en dag klarer å vise følelsen frykt så andre kan se og merke det.»
I følge Synonymordboka er det mange synonymer til frykt. Vi nevner i fleng: angst, mistro, bekymring, beven, mareritt, skrekk, uro, hjertebank, pine, redsel, uhygge, usikkerhet, uvisshet. Inger sier: «Etter det første sjokket, måtte jeg unngå å havne i en annen grøft; depresjon. «Hvorfor skulle det komme til å gå bra med meg? Fortjente jeg det egentlig??» I prosessen med å motvirke slike nedbrytende tanker, ble jeg mer oppmerksom på hvor viktig det var å ha jevnlig god kontakt med vennene mine, og ta vare på følelsene mine. Jeg ble mer takknemlig for livet, mer følsom for alt det gode som omga meg og takknemlig for det.»
«Frykten i seg selv både for sykdommen og for hvordan det skulle gå i forhold til NAV var en form for stress. I årene før jeg ble sykmeldt og siden avhengig av NAV, hadde jeg også opplevd langvarig stress på jobben.»
En artikkel i Iform forteller at «i følge www.sundhed.dk anslås det at 20-25 prosent av dem som opplever større stressfylte livsbegivenheter, også får depresjon. Stress påvirker også et depresjonsforløp som gjør at depresjonen ofte varer lengre, symptomene forverres og det kommer hyppigere tilbakefall. Stress kan også motvirke behandlingen av en depresjon.» Og fra samme artikkel til nettstedet iForm: «Forskerne mener at stress kan forverre en allerede eksisterende kreftsykdom og gi tilbakefall. Men det er vanskelig å påvise at stress er den direkte årsaken til kreft.»
Følelseskompasset sier følgende: « Behovet ved frykt er trygghet, sikkerhet, eventuelt beskyttelse, og føle at du mestrer omgivelsene. Å mestre frykt er en veldig belønnende opplevelse, noe som kan være med å forklare hvorfor mange liker ekstremsport eller spennende filmer,» Og videre «Frykt oppstår ofte som en sekundærfølelse, som en reaksjon på andre følelser.» Inger sier: «Jeg skulle ønske jeg hadde opplevd en form for beskyttelse på jobben. Heldigvis er det fortid nå...»
Inger forteller hva som hjalp henne mest: «På grunn av bivirkningene, måtte jeg søke privat legehjelp. Samtidig som både jeg og den private legen respekterte og fulgte kreftlegens råd i det offentlige helsevesenet, hadde jeg vært langt nede i dag uten denne hjelpen. Etter blodprøver og regulering av dosen medisin, samt regulering av kosthold, ble jeg merkbart bedre. Det som imidlertid hjalp meg mest både følelsesmessig og ellers, var at jeg fikk i lekse å lese boken til David Servan-Schreiber. Jeg opplevde den som både basert på kunnskap og samtidig varm og inspirerende i forhold til at det var så mye jeg kunne gjøre selv! Det viktigste var å unngå sukker i enhver form. Sukker er hovednæringen for kreft. -Og å ta Omega 3 tilskudd. Det jeg deretter festet meg mest ved, var den følelsesmessige siden av livet. -Å ha et nettverk, og faktisk å verdsette mine egne følelser som viktige. Og at jeg fortjente å ha et godt liv. -Det høres sikkert rart ut for andre, siden jeg utad virker så selvsikker. Dette er fordi jeg tidlig i livet fikk lære å frykte at noen så noen svakhet hos meg. Jeg måtte skjule usikkerhet og frykt.»
Inger fortsetter: «Når det gjelder kosthold er det viktig å lage maten fra bunnen av - å unngå ferdiglagde produkter. Hvitløk, broccoli og blomkål samt alle grønnsaker med sterke farger kommer langt opp på listene over sunn mat. Om man ikke klarer å lage så mye mat selv, så finnes det disker i butikkene der man selv kan forsyne seg og sette sammen den salaten man liker best. Fersk fisk og ferskt, lyst kjøtt kan en enkelt putte i stekepannen eller koke. Forsiktig varmebehandling gir bedre smak. Lav varme og lengre tid om en kan det. Krydre selv! Smaken blir da mye mer variert, og når du får gjester vil de sannsynligvis si at maten smaker mye bedre enn ferdigkjøpt!» Og med et lurt smil føyer hun til: «Husk å krydre forsiktig, litt av gangen!» 'Litt er mer', som de sier. Ofte er dét et godt råd, særlig med de sterke kryddersortene.»
Så er hun tilbake til boken igjen. Intervjueren ser at ansiktet hennes får økt farge, og hun stråler av glede når hun forteller: «David Servan-Schreiber forteller mye om hvor viktig det er å ivareta seg selv følelsesmessig. Dette vil verken si å bli egoistisk eller å overøse andre med strømmer av ord, men å arbeide rolig og veloverveid for å ha gode menneskelige relasjoner. Det er så mye vi på en enkel måte kan gjøre for våre nærmeste – og vi får det tilbake! Hvis du for eksempel er glad i barnet ditt, eller din livsledsager, så hvorfor ikke si «Jeg er glad i deg»? Når det kommer fra hjertet, vil den andre alltid merke det. Alt, hvor lite det kan se ut til å være, har en virkning. Ha noen, helst en gruppe, der du kan snakke med andre om alt i forbindelse med sykdommen.»
Til slutt sier Inger rørt, med sorg i stemmen, «Han døde i 2011, ikke så lenge etter at han skrev at han ikke ville ha vært kunnskapen som han skriver om foruten, så mye som den beriket hans liv.» Hun sier at han hele tiden etter at han skrev den første utgaven skal ha hatt dårlig samvittighet, i tilfelle han hadde gitt noen falske forhåpninger. David Servan-Schreiber viste meg en vei jeg kunne gå og være aktiv i forhold til diagnosen, istedenfor å være passiv og fylt av frykt, og kanskje synke ned i depresjon.»
I det vi egentlig har sagt farvel og jeg er i ferd med å gå, stopper Inger meg på vei ut: «Bare én ting til før du går; det kostholdsrådet som hjalp meg mest, nest etter 'null sukker', var to ting; kål og løk. I en aller annen form daglig. -Som råkost, dampet eller wok'et. Og alltid med mye god olivenolje, litt eplesidereddik, salt og pepper.»
Med disse ordene forlater jeg Ingers hjem, og ønsker henne det beste på hennes livsreise videre.
